Paal Brekke

norsk poet

Paal Emanuel Brekke (født 17. september 1923Røros, død 2. desember 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter. Han var far til forfatteren Toril Brekke og journalisten Bo Brekke.

Paal Brekke
Portrett av Paal Brekke (1923-1993).jpg
Portrett av Paal Brekke fra Gyldendals historiske portrettarkiv. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Født17. sep. 1923[1][2][3]Rediger på Wikidata
RørosRediger på Wikidata
Død2. des. 1993[1][3]Rediger på Wikidata (70 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker, skribentRediger på Wikidata
Ektefelle Bjørg Brekke (1948–)[4]Rediger på Wikidata
Barn Toril BrekkeRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Doblougprisen (1981), Norsk kulturråds oversetterpris (1988), Riksmålsforbundets litteraturpris (1992)Rediger på Wikidata

BiografiRediger

I 1940 flyktet Paal Brekke som 17-åring til Sverige, der han snart ble kjent med moderne svensk og finlandssvensk lyrikk, og selv begynte å skrive. Han debuterte i 1942 med diktsamlingen Av din jord er vi til. I Sverige ga han også ut romanen På flukt, som skildrer et mislykket forsøk på å ta seg over til England.

Han kom tilbake til Norge i 1945, og kom samme år med samlingen Jeg gikk så lange veier. Han begynte også som litteraturskribent og kritiker med en særlig mot moderne europeisk lyrikk. Han etterlyste en fornyelse i norsk lyrikk. Han gjendiktet i tillegg modernister som T.S.Eliot, amerikansk, japansk og indisk lyrikk.

Midt i 1950-årene deltok Brekke i debatten om lyrikkens formspråk, og var André Bjerkes og Arnulf Øverlands motstander i tungetaledebatten.

I 1960 foretok Paal Brekke en reise til India som resulterte i reportasjeboka En munnfull av Ganges i 1962. Boka kan ses som en forløper for de mange dokumentariske romanene som skulle komme i 1970-årene.

Brekke ble utsatt for sterk kritikk for sin symbolistiske jeg-lyrikk av Profil-generasjonen. Fra 1980 og 1992 ga Paal Brekke ikke ut litteratur, før han på slutten av sitt liv kom med de to samlingene Men barnet i meg spør og Ostinato – den siste posthumt i 1994.

BibliografiRediger

DiktsamlingerRediger

RomanerRediger

  • På flukt, 1946
  • Aldrende Orfeus, 1951
  • Og hekken vokste kjempehøy, 1953

Journalistikk og reportasjeRediger

  • En munnfull av Ganges, 1962
  • Til sin tid, 1970
  • Farvel’ets rester, 1981
  • Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle, 1982

GjendiktningerRediger

  • T.S.Eliot: Det golde landet og andre dikt, 1949
  • Amerikansk lyrikk, 1957
  • Moderne japansk lyrikk, 1965
  • Indisk lyrikk, 1979

PriserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12175035x[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Paal_Brekke[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Paal Emanuel Brekke, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brekke-paal-emanuel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenkerRediger


Forrige mottaker:
Gunvor Hofmo
Vinner av Kritikerprisen
Neste mottaker:
Jens Bjørneboe
Forrige mottaker:
Magnhild Haalke
Norsk vinner av Doblougprisen
Neste mottaker:
Gunvor Hofmo
Forrige mottaker:
Kaj Skagen
Vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris
Neste mottaker:
Tove Nilsen