Ord og uttrykk i steinindustrien

Steinbrudd og bearbeidingsbedrifter bruker mange faguttrykk om bergartene. Dette er en samling med ord og uttrykk brukt om bergarter.

GenereltRediger

  • Geologi er læren om mineraler, dannelsen av bergartene og bergartenes egenskaper. Forenklet kan en si læren om stein og fjell.
  • Petrologi er læren om bergartene, om deres oppbygning (mineraler) og om prosessene i og på jordoverflaten, som påvirker bergartene.
  • Mineralogi er læren om den kjemiske sammensetning og oppbygning hos mineraler. Og om deres krystallstruktur (krystallografi). Noen mineraler består av ett grunnstoff, som f.eks kobber, kvikksølv, sølv og gull. Men de fleste mineraler er sammensatt av flere ulike grunnstoff.
  • Tektonikk er læren om mekaniske og dynamiske prosesser som påvirker fjellgrunnen i jordoverflaten.
  • Fjellet er massivt, fastsittende og består av bergarter.
  • Bergart er et geologisk begrep som brukes til å klassifisere forskjellige typer stein på samme måte som art brukes i biologien. Læren om bergartene kalles petrologi, som omfatter de bergartdannende prosessene i og på overflaten av jorden, men mest klassifikasjonen av bergartene ut fra strukturen og hvilke mineraler de er bygd opp av.
  • Stein er et løst stykke av en bergart.
  • Storkubben er den første store kubben eller blokken som tas løs fra fjellet. Den bør være tilnærmet kvadratisk. Denne kan være riktig stor, med sider opp mot 20-25 meter
  • Kubbe, er en stor steinblokk. I et steinbrudd tar de ut kubber, som deles til mindre blokker
  • Blokk er en mer eller mindre rettvinklet steinblokk. Størrelsen kan være forskjellig. I et steinbrudd brukes dette om det ferdige produktet, blokken som er klar for salg. En blokk er merket med vekt, produsent, en kode (internt nummer for kvalitet og farge), løpenummer (produksjonsnummer eller blokknummer) og fargeplan (der det er viktig)
  • Labradorisering – er en lysbrytning i overflaten på bergarten. Denne lysbrytningen oppstår i lameller av to typer plagioklas. Disse sammensmeltede lamellene er små og først synlig i elektronmikroskop. Lysbrytningen skaper en turkisblå lys refleks.
  • Fargeplanet merkes av med to parallelle strek i enden (busten) av en blokk, for de bergarter der dette er av betydning, som hos syenitt.
  • Kvartsroser
  • Krystallstrukturen
  • Ute av hold er når en blokk ikke følger fargeplanet.
  • Utvekst er en skjevhet i en blokk, en blokk skal helst være firkantet og rettvinklet.
  • Å sette av, vil si å ta bort noe av en steinblokk. Ofte er det skjevheter i blokken, kalt utvekster. Et steinbrudd etterstrever å produsere blokker som er mest mulig firkantet og rettvinklet.

Verktøy og maskinerRediger

HåndverktøyRediger

  • Sett, brukes til grovt arbeid. Den er en litt «butt øks». Den settes på utveksten, den delen av steinen som skal tas bort. Med settsleggen slår en på setten, passe hardt og utveksten brytes av.
  • Settslegge er en slegge som brukes til å slå på setten. Se sett.
  • Hammer eller Slager.
  • Steinslegge med penn, til deling av stein.
  • Flatmeisel og Breimeisel, for vanlig huggearbeid.
  • Kantjern. for å sette kanten, råsatt kant, grovt hugget.
  • Pikhammeren brukes til å prikke en overflate.
  • Riffelhammer brukes til i finhugge en overflate.
  • Pallmateren er en ’’mater’’ som trykker på den håndholdte boremaskinen, under boring. Den hjelper også med å løfte opp borren etter endt boring.
  • Håndholdt borremaskin drives av trykkluft. Boret drives sakte rundt samtidig som det bankes ned i hullet. Under boringen, blåses det luft gjennom en innvendig kanal for luft i borret, den ender i noen små hull like ved borekronen. På den måten blåses borrestøvet opp og ut av borrehullet.

Større maskiner og utstyrRediger

  • Borerigg er


Uttak av en steinblokkRediger

  • Liggeboring er
  • Standere og liggere.
  • Klink er en fender eller en pute av mindre steiner og sand som legges opp framfor storkubben før utsprengning fra fjellet. Denne puten skal ta mot kubben slik at den ikke skades dersom den tipper over.
  • Sprengning av en kubbe eller blokk må skje så skånsomt som mulig for at blokken ikke skal få sprengningsskader. Det betyr minimalt med sprengstoff og at alt sprenges samtidig, med detonerende lunte.
  • Momenttenner er
  • Detonerende lunte er er lunte som detonerer (sprenges) istedenfor å brenne. Hastigheten er omtrent 7 kilometer pr. sekund. Brukes når sprengladninger skal «gå av» samtidig. Dette er viktig når en stor blokk skal løsnes fra fjellet. En liten tidsforsinkelse gjør at blokken ikke kommer hel ut, men i biter.
  • G-rør er sprengstoff, pakket som et rør. Passer i et borehull. Finnes i flere farger, som angir sprengningseffekten (styrken).

OppdelingRediger

  • Kløv er å bryte av eller dele bergarten. Noen bergarter har god kløv, mens andre har en dårlig kløv. Skifer, som er en lagdelt, sedimentær bergarthar en god kløv i lagdelingen, men kan være vanskeligere den andre veien. Noen bergarter har en kløv som går forholdsvis rett samtidig som kløven er god. Dette gjelder for den grå granitten. For syenitt er kløven dårligere og selv for en erfaren steinhugger kan den gå i litt forskjellige retninger.
  • Bust / Bustsiden er normalt kortsiden av en steinblokk, eller den siden av blokken som har den dårligste kløven.
  • Kløvsiden
  • Liggekløvplanet
  • Ståkløvplanet
  • Stekking, er deling av en stor steinblokk, på midten. På toppen borres det hull ned i blokken . Disse må borres på samme linje og ha samme retning inn i blokken og de skal gå 2/3 ned i blokken. Er blokken 3 meter høg, skal hvert hull være 2 meter dypt. Det skal være ett hull for hver meter blokken er lang. Er blokken 6 meter lang, skal det være seks hull. Disse skal borres på midten av blokken innenfor dens 1/3 deler. Disse hullene skal ligge på linjen som halverer blokken (midt på). Hullene fylles med sprengstoff 1/2 opp. Dette gir et område med sprengstoff som ligger som en «plate» midt i blokken, der det er 1/3 med stein ut på hver side. Sprengstoffet er minerkrutt og hullene fylles (tettes) med borestøv på toppen. Det er viktig å ha akkurat nok sprengstoff, slik at blokken deles på midten, uten store skyteskader som stikk og riss inn i blokken.
  • Halveringsprinsippet går ut på å dele en steinblokk på midten. Dette er en god måte å dele på som gir et rett og fint brudd.
  • Remming er det samme som stekking.
  • Kiling brukes for å dele mindre steinblokker. Kilhull borres der en vil dele blokken, dette kalles en kilsøm. En syenitt som har dårlig kløv egenskap må ha mange kilhull, med ca. 10 - 15 cm. mellomrom, disse må også gå nesten gjennom blokken. En granitt trenger langt færre og kortere Hulle (grunnere). Et kilsettet anbringes i hvert hull, dette består av to blekker og en kile. Kilen presser blekkene rett ut til siden når den kiles (bankes) ned i hullet. Det er viktig at alle kilsettene drar (presser) den samme veien. En kan høre på lyden når det nærmer seg da blokken sprekker eller deler seg. Pass på, blokken kan komme i ubalanse og velte over på siden når den går (deler seg).
  • Blokksaging
  • Wiresaging
  • Kantsaging
  • Klipping


OverflaterRediger

  • Naturoverflate – Rå naturlig overflate. Dette gir en matt naturlig farge. Brukt utendørs gror den etterhvert til med mose og lav, og får en naturlig patina.
  • Flammet – steinen oppvarmes kraftig med gassbrenner, for så å hurtig avkjøles. Overflaten forvitrer, noe som gir en gir en ru naturlig overflate.
  • Fresing brukes for å justere størrelse eller for å forme steinen.
  • Mattslipt overflate gir en glatt og matt (halvblank) overflate.
  • Polert, er en glatt, glansfull og fargerik overfalte. Nærmest vedlikeholdsfri ettersom den ikke blir så lett tilgrodd med mose eller lav.
  • Finhugget – , fint hugget, er hugging med meisel og hammer på overflaten til den har fått et fint jevn mønster, en svakt ru naturlig overflate.
  • Prikkhamret – er det samme som finhugget.
  • Råhugget / Rått tilsatt / Råsatt / Råkopp – Grovt hugget, naturlig overflate.
  • Sandblåst – Matt og glatt, litt ru, naturlig overflate.
  • Piking – er setting eller hugging av overflaten. Gir en ganske grov og ru overflate.


SkrifthuggingRediger

Forvitring eller nedbrytningRediger

Bergarter forvitrer ved frostsprengning eller på grunn av kjemiske prosesser. Fjellet er dannet av og inneholder mineraler, og de fleste mineraler forvitrer. Hvor raskt avhenger av det kjemiske miljøet. Nesten all forvitring er avhengig av vann og vandige løsninger. Forvitringen er sterkere til mer karbondioksid og oppløst oksygen vannet inneholder. Det er mye som avgjør eller har sin årsak i kjemisk forvitring i fjellet. Nedbrytningen starter i sprekker og riss og eter seg innover. Fjellet kan bli helt oppsmuldret av forvitring.

  • Barklaget er den øverste, omdannede, forvitrede delen av fjellet. På samme vis som trær har bark, har også fjellet bark. Forskjellen ligger i at hos trær beskytter barken treet, mens på fjellet har barken oppstått ved forvitring og kjemisk påvirkning. Barken er «skadd» fjell. Tykkelsen avhenger av hvor utsatt fjellet har vært for frostskader. Barken består av sprekker, stikk og mikroriss. Den øverste delen av fjellet kan være svært oppsprukket.
  • Råtaganger se ’’råta’’.
  • Råta er sterkt forvitret fjell. som. Det forekommer i beskyttede områder som på lesider eller i små kløfter, der det ikke er fjernet av isen under siste istid. Men er også vanlig ned i fjellet i forbindelse med sprekksoner som er åpne for vannsirkulasjon. Dette kalles råtaganger.

Fargefeil og gangerRediger

  • Blasse er en skjønnhetsfeil og er flekker med sølvfargespill i stein som ellers har et blått fargespill.
  • Blårand er et blått belte sjeldent mer enn noen få centimenter bredt.
  • Diabasgang er en jerngang, de kan være fra noen centimeter til flere meter brede. Ofte er de meget sterke og kan gå flere kilometer. Bredden til en slik gang kan varierer fra å være knapt synlig til store soner. Diabasgangen kan innholde pegmatitt. En pegmatittgang er rester fra magmaet som ble igjen etter at bergartsdannelsen var ferdig, de inneholder ofte sjeldne mineraler. Diabasganger er vanlig i larvikittområdet og er årsaken til den store skrotprosenten på hele 90%. Grensene mellom larvikitten og diabasen er skarpe, mens tynne ganger (tråder) er vanskelige å oppdage.
  • Feltspatrand er lyse gang eller sone i en bergart.
  • Hvite rand er et fenomen som består av mange parallelle, hvite feltspatrender. Dette er vanlig i mange bergarter. Hos larvikitt er de opptil 20 cm brede og følger ’’kløvretningen’’. Avstanden mellom rendene varierer, og de smitter litt ut til sidene.
  • Jernganger er soner eller ganger i en bergart, de kalles ’’diabasganger’’.
  • Kattgang eller ’’sasse’’ er en stor eller grov ’’pegmatittgang’’. Kattganger kan gå i alle retninger i fjellet, men er som regel rettlinjet. Tykkelsen er fra 10 cm til flere meter. De består for det meste av feltspat. Langs en kattgang blir fjellet gråfarget inntil 50 cm. I slike områder er krystallene gjerne mindre og færre.
  • Render er et felles navn på ’’ganger’’ i en bergart. Render opptrer i mange størrelser og fargevarianter. Lyse ganger og soner er ofte render av feltspat, eller feltspatganger.
  • Sasse er en stor og bred ’’pegmatittgang’’, kalles også ’’kattgang’’.
  • Smitting er et resultat av at gass har trengt inn i sprekker og stikk og omvandlet feltspaten i bergarten til en gradvis overgang fra frisk bergart til omvandlet gråhvit feltspat.
  • Spindelvevsstruktur er et nettverk av tynne tråder i en bergart. Den er gråhvit

og forekommer i forbindelse med ’’pegmatittganger’’ og soner med gråhvit feltspat.

  • Svart belte er en ’’svart rand’’.
  • Svart rand er en sone med tunge mineraler og forekommer som mørke ganger og kan kalles ’’svart belte’’. Gangene kan være fra 1 centimeter til flere desimeter. De består av blant annetilmenitt, magnetitt, hematitt, pyroksen, biotitt, apatitt, olivin eller feltspat. Grensen mellom randen og sidebergarten kan være ganske skarp eller gradvis. Gangen kan ha et betydelig fall. Det er målt ganger med et fall på 30 grader.
  • Sytråd er en tynn gang, smalere enn 2 mm. De inneholder gråhvit feltspat, og finnes alene eller som et nettverk ut fra en større ’’pegmatittgang’’. Sytrådene kan gå alle veier og kan være vanskelige å se på tørt fjell. Hvis det er en sprekk langs sytråden, kalles den ’’åpen rand’’.
  • Sølvtråd en svært tynn, hvit gang som knapt er synlig.
  • Ulltråd er en gang eller tråd som ikke har en skarp avgrensing, vanligvis rundt 2  mm bred av hvit feltspat uten sprekker.
  • Åpen rand er en ’’sytråd’’ med sprekkdannelse.
  • Åpen struktur er en alvorlig feil i steinindustrien. Overflaten tar polering dårligere enn tett stein. På polert flate ses åpen struktur tydelig som spindelvevaktige mikrosprekker i krystallene og krystalingrensene.

Klumper og hullRediger

  • Pegmatitter finnes ikke bare som ganger, men også som uregelmessige klumper i mange fasonger.
  • Svarte hull er hulrom i en bergart. Blant flere er den mørke syenitten full av små hull. Ut av hullene drysser det et fint, grått pulver. Fenomenet er derfor vanskelig å forklare, kanskje er det biotitten som er forvitret og har etterlatt seg hull med forvitringsprodukt.
  • Druserom er hule rom der krystaller har fått utvikle seg fritt. Siden krystallene har fri vekst i luft, kan vi finne vakre, velutviklede krystaller i slike druser.
  • Geoder er runde ’’’pegmatittformer’’, størknet magma, de kan være ganske store og domineres av rød og hvit feltspat.
  • Hvite flekker inneholder hovedsakelig gråhvit feltspat. Formen er uregelmessig. Diameteren varierer mellom 1 cm. til opptil 20 cm.

SprekkerRediger

Sprekker er oppstår av spenningsutløsninger i fjellet. Alt fjell har sprekker på kryss og tvers i overflatesonen. Noen sprekker er store og kan gå langt inn i fjellet, mens det finnes tusenvis av små sprekker. I steinindustrien kan dette være et problem og de har fått sine navn.

Store sprekksystemerRediger

  • Residualspenninger oppstod i størkningsprosessen. Disse spenningene kalles populært også glass-spenninger, fordi lignende spenninger kan finnes i glassflater, som umotivert kan sprekke ved termiske variasjon.
  • Tektoniske spenninger oppstår ved bevegelser i jordskorpen. Utløsning av de tektoniske spenningene fører ofte til jordskjelv og bevegelser langs forkastningssonene. Disse endringene kan ha sin årsak i deformasjoner av mantelen (jordskorpen).
  • Avlastningsspenninger oppstår ved forvitring, erosjon av overliggende eller underliggende masse og forårsaker vanligvis horisontale, eller tilnærmet lik horisontale sprekker.

Mindre sprekksystemerRediger

  • Villsprekker er sprekker i grensene mellom fjell med og uten spenninger.

Sprekker med misfargingRediger

Sprekker er ofte gjennomgående uten misfarget belegg. Men noen sprekker har et misfarget belegg som kommer av kjemisk påvirkning. Det er mange slags sprekker og de har selvsagt fått sine navn.

  • Brune er sprekker med rødbrunt rustbelegg som er oppstått ved forvitring av jernmagnesium, for eksempel biotitt. Rustfargen kommer fra rødbrune forvitringsprodukt som jernoksid-hydroksid, jernoksid eller ferrihydritt.
  • Slepper går dypt ned i fjellet og er gjennomgående, ofte dypere enn det nivå en arbeider på i et dagbrudd. De er vanligvis fylt med kjemisk forvitret materiale, et misfarget belegg, en mineralfylling av forskjellig slag, som lett kan smitte fjellet ved siden av. De som er dannet samtidig, har gjerne det samme belegget. Grunnen til at det dannes forskjellig belegg, er ulikheter i kjemisk miljø, klima og alderen på sprekkene i forhold til de kjemiske reaksjonshastighetene.
  • Svall er horisontale gode sprekker som kan ha et lite misfarget belegg.
  • Svalistikk er horisontale, lite gjennomsettende parallelle stikk, som veksler i høyden. Avstanden mellom stikkene er gjerne fra 40 cm og opptil flere meter. Vanligvis ca. 80 cm. Stikkene har et hvitt belegg et omvandlingsprodukt. Svallstikk er en vanlig og en alvorlig feil i blokksteinsindustrien. Når svallstikkene er mange kalles de for ’’åpen svall’’.
  • Svarte er slepper med svart eller svartgrønn mineralfylling av montmorillonitt og noe kloritt.. Mineralet kan være skinnende og glatt på flatene. Fyllingen er opptil en cm tykk. prøver viser at mineralfyllingen vesentlig består Utseendet er svært likt kloritt.
  • Svartstikk er horisontale, små stikk med svart belegg, opptil en meter i utstrekning og kan veksle i høyden. De kalles ’’åpen svall’’ når de er mange, og de har stor tetthet.
  • Åpen svall, er mange små sprekker eller ’’stikk’’, de kalles for ’’svallstikk’’ eller ’’svartstikk’’.

Sprekker uten misfargingRediger

Sprekker er gjennomgående og vanligvis uten misfarget belegg.

  • «Bånnær» er et lokalt uttrykk for en god ’’svall’’, som kan brukes til arbeidsnivå.
  • Glasskjøre er en liten sprekke med blankaktig overflate. Navnet brukes lokalt i steinindustrien.
  • Riss er stikk som skyldes sprengning med dynamitt. Kalles også for ’’smell’’.
  • Sadder er et lokalt uttrykk for sprekker.
  • Skjøre er et lokalt uttrykk for ’’stikk’’.
  • Slag er uttrykket steinindustrien ofte bruker om sprekker. De kan forårsake mye skrotstein hvis det er for mange av dem.
  • Stikk kalles også «skjøre», de er nesten lukkede sprekker. De har liten tykkelse. Overflaten kan ha litt rustbelegg eller patina.
  • Svaller er horisontale gode sprekker, de er viktige for driften og hvis det er mulighet for det, utnyttes disse. En prøver en å legge ’’sålen’’ arbeidsnivået til en gjennomsettende svall. Man slipper da å bore ’’liggere’’ og skyte den ene siden av blokken. Slike gode svaller, som kan brukes som såle, kalles også lokalt for «bånnær». Svallen veksler både i utholdenhet og frekvens i fiellmassen og i forskjellige områder. De kan være noe bølgeformete, og er ikke alltid det ideelle plan. Svallene kan ha forskjellig belegg.
  • Smell eller ’’riss’’ er dannet av sprengning eller fra ’’fall’’. De oppstår når en bruker for kraftig sprengstoff. Skyting av ’’kubber’’ gir alltid smeller. Rissene går i alle retninger og har oftest buet overflate. De kan trenge opptil 0,5 meter inn i fjellet.
  • Åpen kløv forekommer mest i larvikittbruddene. Åpen kløv er steilt stående stikk tett i tett. Avstanden mellom stikkene er rundt 5 cm. Stikkene har liten utholdenhet (0,5-2 m) og veksler. Strøket følger kløven, men fallet kan avvike fra fallet på kløven. Tykkelsen på stikkene er 0, 1-1 mm. Åpen kløv forekommer i uregelmessige linseformede partier og er foreløpig oppdaget 10-20 m ned fra fjelloverflaten.

LitteraturRediger

  • Silseth, Oddbjørn. (1987) 2005. Steinfag. Yrkesteori. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-42153-8, 176 sider.
  • Steinkontoret 1983. Steinhåndboken.

Eksterne lenkerRediger