Orcus

Orcus var en gud i Underverden, den som straffet de som brøt eder i italisk og romersk mytologi. Som med greske Hades var navnet også benyttet som betegnelse på selve Underverden i seg selv. I den senere tradisjon ble han sammensmeltet med Dis Pater som var den romerske tilsvarigheten av Pluton, latin Pluto. Det er sannsynlig at han ble overtatt fra den greske daimon Horkos, personifisering av eder. Orcus ble oppfattes en streng, straffende side av en gud som torturerte de døde i de hinsidige. Han tilskrives i alle fall egenskapene til en psykopomp, det vil si en som førte de døde sjeler ned i underverdenen. Et tempel for Orcus kan ha eksistert på Palatinerhøyden i Roma.

Monster i Parco dei Mostri i Bomarzo i Viterbo, Italia.

Opprinnelse

Opprinnelsen til Orcus kan ligge i etruskisk religion. Den såkalte «Orcusgraven» (italiensk Tomba dell'Orco), et etruskisk sted i Tarquinia er en misvisende betegnelse som har sin bakgrunn fra de første oppdagerne som feiltolket Orcus som en hårete og skjeggete kjempe, men denne figuren ble senere korrigert til kyklop (et enøyd monster).

Romerne har tidvis sammensmeltet Orcus med andre guder som Pluton, Hades og Dis Pater, gud for riket til de døde. Selve navnet «Orcus» synes å ha blitt gitt grunnet hans onde og straffende vesen da guden mishandlet ugjerningsmenn i etterlivet. Som Hades kunne navnet Orcus også henvise til Underverden.

Orcus ble først og fremst dyrket i rurale områder og hadde ingen offisiell kult i byene. At han således hadde en tilknytning i avsidesliggende områder førte til at han overlevde ute på landet lenge etter at mer framtredende guder for lengst ikke ble dyrket lengre. Han overlevde som en folkelig oversanselig figur til inn i middelalderen, og aspekter av hans dyrkelse ble forvandlet til villmannsfestivaler som ble holdt i rurale områder i Italia og i til dels i andre europeiske land til fram til moderne tid. Det mest som er kjent om feiringene knyttet til Orcus kommer fra middelalderkilder.

I tysk blir «Orkus» brukt i betydningen avgrunn, dødsrike eller underverden. Det blir blant annet uttrykt «dass etwas in den Orkus geht» (ordrett: «at noe går i Orkus»). En mye brukt talemåte er i denne sammenhengen «der Orkus des Vergessens» (glemselens Orkus), med andre ord et begrep synonymt for glemsel.

Senere bruk

Fra Orcus' tilknytning til døden og underverden har hans navn kommet til å bli benyttet for demoner og andre monstre fra underverden, særlig i Italia hvor orco viser til en form for monster funnet i eventyr som spiser menneskekjøtt. Det franske ordet ogre, som opptrådte først Charles Perraults franske eventyr, kan ha kommet fra varianter av dette ordet, orgo eller ogro; i uansett tilfelle er det franske ogre og italienske orco er nøyaktig den samme formen for vesen. Et tidlig eksempel av orco opptrer i Ludovico Ariostos Orlando Furioso (Den rasende Orlando, 1516) som et bestialsk, blindt monster med hoggtenner som antagelig er inspirert av kyklopen i Homers Odysseen; denne orco skal ikke bli forveksles med det latinske navnet på spekkhoggeren, orcinus orca, som faktisk også opptrer hos Ariosto.

Objekt 90482 Orcus blant Kuiperlegemene i verdensrommet er oppkalt etter Orcus. Grunnen var at Orcus tidvis ble betraktet som et annet navn for Pluto, og ettersom både dvergplaneten Pluto og 90482 Orcus er plutino.

Litteratur

• Bernheimer, Richard (1952): Wild men in the Middle Ages, New York : Octagon books, 1979, ISBN 0-374-90616-5
• Grimal, P. (1986): The Dictionary of Classical Mythology. Oxford: Basil Blackwell. (p. 328)
• Richardson, L. (1992): A New Topographical Dictionary of Ancient Rome. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press. (s. 278)

Eksterne lenker

• (en) Tomba dell’Orco (Tarquinia) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Tomb of the Orcus», Tarquinia