Opptakten til Vietnamkrigen

Opptakten til Vietnamkrigen kan tidfestes til perioden mellom 1954 og 1960[1], det vil si i perioden etter avslutningen av Den første indokinesiske krig og den etterfølgende Genève-konferansen og fram til Vietnamkrigen bryter ut med større kraft rundt årsskiftet 1959/1960.

FNL-soldater bærer en såret amerikansk krigsfange til en fangeleir i 27. juni 1972, under påskeoffensiven. Soldatene bærer FNL-uniform: myk jungelhatt, gummisandaler og grønn militær skjorte og bukse, og uten insignier[2]

Genève-konferansen rediger

Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.

Nord-Vietnam rediger

 
Nord-Vietnams flagg fra 1955 og er dagens flagg for Vietnam

Utdypende artikkel: Nord-Vietnam

Viet Minhs hadde hatt en avgjørende betydning i krigen mot franskmennene. Samtidig ble Ho Chi Minh oppfattet ikke bare som en kommunistleder, men også som en mer nasjonalistisk og selvstendig leder enn politikerne i sør.

Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fram Hanoi og et området rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[1] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[1] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[1] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet vble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[1].

Viet Cong/FNL rediger

 
FNLs flagg var en variant av det nordvietnamesiske flagget

FNL, forkortelse for Front National de Libération (vietnamesisk Mặt Trận Giải Phóng Miền Nam Việt Nam, «Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam») ble også, særlig tidlig i konflikten bare omtalt som Viet Cong) var den fremste opprørsbevegelse i Sør-Vietnam. Benevnelsen Việt cộng var en betegnelse som ble brukt av motstanderne, og dukket for første gang opp i aviser i Saigon tidlig i 1956.[1] Dette er en sammendragning av betegnelsen Việt Nam Cộng-sản, («vietnamesiske kommunister»),[1] eller eventuelt Việt gian cộng sản («kommunistiske forrædere mot Vietnam»).[3]

FNL fremstilte seg selv som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper mot regjeringen i Saigon, men det etter krigen er vedgått fra Hanois side, blant andre av Trần Văn Trà som i lange perioder var FNLs øverstkommanderende, at FNL var under stram styring og kontroll av Hanoi[4] og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå.[2]

Sør-Vietnam rediger

 
Sør-Vietnams flagg var flagget til Nguyen-dynastiet

Utdypende artikkel: Sør-Vietnam

I sør fjernet Ngô Đình Diệm tidligere keiser Bao Dai i 1955 ved å bli valgt til president etter et noe tvilsomt valg, hvor han blant annet fikk 133% av stemmene i Saigon. Det politiske miljøet i sør ble mer forbundet med det franske kolonistyret. Det var derfor en forventning hos begge parter at Ho Chi Minh ville vinne valget. Diem nekte å avholde dette valget, under henvisning til at Sør-Vietnam ikke hadde undertegnet Genève-avtalen, og startet deretter forfølgelse av den kommunistiske opposisjonen i landet.

Diệm erklærte Sør-Vietnam selvstendig under det offisielle navnet Việt Nam Cộng Hòa («Republikken Vietnam»). Ut fra en frykt for en videre kommunistisk ekspansjon, ga USA både militær og økonomisk støtte til Sør-Vietnam, sendte rådgivere både i organiseringen og administrasjon av landet, og i utviklingen av landets infrastruktur. De øvrige politiske og religiøst baserte militsene i sør, blant annet fra Cao Dai ble knust.

Åpen grense rediger

 
En 23-år gammel mann som nesten hadde sultet ihjel etter å ha vært en måned i en av FNLs interneringsleirer i 1966

I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom 800 000 og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.

Valg av strategi rediger

 
Soldater fra Sør-Vietnams hær i aksjon mot FNL i 1961

Sør-Vietnam, under ledelse av Ngô Đình Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper.[5] Etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder,[6] og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.[7] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.[8] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen.[9] Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slikk militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp.[8] Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn.

Etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen økte, ble Hanois strategi å spille disse ut mot hverandre, og tiltak ble iverksatt for å tilrettelegge for militær infiltrasjon i sør i desember 1956.[10] I prinsippet sluttet Hanoi seg til Lê Duẩns plan, men forutsatte internasjonal støtte og en modernisering av Vietnams folkehær og styrkene som sto i sør. Dette skulle etter planen være på plass innen 1959.[11] President Hồ Chí Minh sto for at vold var siste utvei.[12] Nguyễn Hữu Xuyên ble satt inn som militær øverstkommanderende i sør,[13] og erstattet Lê Duẩn, som ble genralsekretær i kommunistpartiet i Hanoi. Dette innebær en reduksjon av Hồ Chí Minh som hadde foretrukket den mer moderate Võ Nguyên Giáp som var allerede i regjeringen.[9] I en tale 2. september 1957 gjentok Hồ «Nord først»-linjen, med økonomisk kamp.[14] I november samme år reiste Hồ sammen med Lê Duẩn til Moskva og fikk støtte til en mer militant linje.[15] etter at den sovjetiske selvtilliten hadde blitt styrket etter de to vellykkede «Sputnik»-utskytingene.

Væpnet kamp rediger

 
Sted for en FNL-bombe i Saigon i 1965

En rekke tiltak for å «utrydde forrædere»[16], eller «væpnet propaganda» begynte i april 1957. En rekke drap ble etter hvert kjent[1] og i oktober 1957 var det en rekke bombeeksplosjoner i Saigon som skadet 13 amerikanere.[1] Tidlig i 1958 ble det etablert «sikre områder» for logistikk for militære aktiviteter i Mekongdeltaet og i byområder.[15] I juni samme år ble det etablert en kommandostruktur for det østlige Mekongdeltaet.[17]

Det nordvietnamesiske kommunistpartiet vedtok en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.[7] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.[18] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja. I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.[1] og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».[1] en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

Vietnamkrigen begynner rediger

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør.[19] For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnamen måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen.[20] Rundt 40 000 kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963.[21] FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis 300 000 ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962.[1] Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.[22]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l «Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954-1960». Pentagon Papers. 1971. s. 242–314. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 17. august 2010. 
  2. ^ a b Trần Văn Trà. «Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre». Arkivert fra originalen . Besøkt 17. august 2010.  Arkivert 10. juli 2011 hos Wayback Machine.
  3. ^ William S. Turley (2009). The second Indochina War: a concise political and military history. Rowman & Littlefield. s. xiv. ISBN 9780742555266.  Google Books
  4. ^ Military History Institute of Vietnam,(2002) Victory in Vietnam: The Official History of the People’s Army of Vietnam, 1954–1975, oversatt av Merle L. Pribbenow. University Press of Kansas. s. 68. ISBN 0-7006-1175-4.
  5. ^ Karnow, s. 238.
  6. ^ Karnow, s. 245.
  7. ^ a b «The History Place — Vietnam War 1945-1960». Besøkt 16. august 2010. 
  8. ^ a b Ang, Cheng Guan (2002). The Vietnam War from the Other Side. RoutledgeCurzon. s. 16. ISBN 0700716157. 
  9. ^ a b Ang, s. 21
  10. ^ James Olson og Randy Roberts: Where the Domino Fell: America and Vietnam, 1945-1990, side 67, St. Martin’s Press,New York 1991
  11. ^ Ang, s. 19
  12. ^ Võ Nguyên Giáp: The Political and Military Line of Our Party, s. 179–80
  13. ^ Ang, s. 20.
  14. ^ Ang, s. 23.
  15. ^ a b Ang, s. 24-25.
  16. ^ McNamera, Robert S.; Blight, James G.; Brigham, Robert K. (1999). Argument Without End. PublicAffairs. s. 35. ISBN 1891620223. 
  17. ^ Karnow, s. 693.
  18. ^ Prados, John, (2006) The Road South: The Ho Chi Minh Trail i boka Rolling Thunder in a Gentle Land, red. By Andrew A. Wiest, Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X.
  19. ^ Qiang Zhai: China and the Vietnam Wars, 1950-1975, s. 83, 2000 ISBN 0807848425
  20. ^ Zhai, s. 5.
  21. ^ Ang, s. 76.
  22. ^ Merle Pribbenow (oversettelse). Victory in Vietnam: The Official History of the People's Army of Vietnam, s. xii. University Press of Kansas. 2002 ISBN 0-7006-1175-4