Oluf Brock

norsk filosof og forfatter

Oluf Large Brock (født 1. april 1812 på Valle i Onsøy, død 23. november 1856) var en norsk filosof og forfatter. Han var en av få norske filosofer ved midten av 1800-tallet, men oppnådde ingen innflytelse i samtiden. På grunn av fornærmelser mot Stortinget i skriftet Antisekosis (1850) ble han dømt til fengselsstraff.

Oluf Brock
Født1. apr. 1812Rediger på Wikidata
OnsøyRediger på Wikidata
Død23. nov. 1856Rediger på Wikidata (44 år)
Beskjeftigelse FilosofRediger på Wikidata

LivRediger

Han var sønn av offiseren Nils Werenskjold Brock (1786–1857) og Elisabeth Large (død 1826). Gjennom slekten Broch var han i slekt med den noe yngre Ole Jacob Broch.

Etter å ha gått ut av skolen i Fredrikshald (dagens Halden) i 1831 studerte han teologi og ble cand. theol. i 1837. Året etter opprettet han en skole på Lillehammer, som snart ble nedlagt. Deretter begynte han å studere arkitektur og filosofi, særlig den danske filosofen F. C. Sibberns skrifter. Han oppholdt seg en tid i København, hvor han ble personlig kjent med Sibbern, og besøkte Schelling og Neander i Berlin.

Brock forsøkte å leve i Norge som filosof, men det han skrev ble for det meste fordømt eller oversett. Mye måtte han utgi i bokform på egen kostnad, siden avisene ikke ville ta inn avhandlingene hans. På grunn av sin krasse ordbruk la han seg ut med mange av sine samtidige. Han hadde heller ikke noe håp om ansettelse som prest: «Jeg kan ingen Ansættelse haabe, som vilde levne mig det tilbørlige Otium for mine Studier.»[1]

Fra 1850 bodde Brock i Christiania som lærer ved en katolsk barneskole. Kort før sin død gikk han over til katolisismen.

Etter hans død skrev Paul Botten-Hansen en biografi over ham i Illustreret Nyhedsblad,[2] som A. O. Vinje kritiserte for å være «altfor spottande etter nydøydd Mann».[3] Filosofen Marcus Jacob Monrad skrev også en nekrolog, hvor han blant annet skrev at «det under andre Omstændigheder kunde blevet noget ganske andet Skjønt og Ærefuldt af en saa grundærlig Sjæl med saa ualmindelige Anlæg».

VerkRediger

I tiden på Lillehammer utga Brock en avhandling om Grammatik som Forstandslære (1839). Senere utga han Trende Vandringer i Tankens Verden (under pseudonymet «Retardato Möstosa», 1849) og Antisekosis (1850). Det siste skriftet inneholdt fornærmelser mot Stortinget og førte til at Brock ble satt under tiltale og dømt til 60 dages fengsel ved høyesterettsdom av 7. februar 1851. Ifølge Kaare Haukaas viste tittelen til likevektsprinsippet i statslæren og var et angrep på tanken om demokrati og folkestyre: «Det er min hele Natur, der oprøres, saa ofte jeg tænker paa, at Liberalisternes Løgnlære skal holdes for Sandhed». Han kalte Stortinget «en Planteskole for de frekkeste Laster» og et «Skøierting», og fant det «saare misligt» at bøndene skulle være lovgivere.[4]

Ved sin død etterlot han seg et uutgitt manuskript om Psykologien.

I sin filosofihistorie kaller Anathon Aall Brock «det mest talende vidnemaal om usseldommen i filosofien» i Norge ved midten av 1850-tallet. Han finner likheter i leve- og skrivemåte mellom Brock og hans samtidige Søren Kierkegaard, men Brock fikk ingen tilhengere og ble «en profet ingen vil lye på». Etter Aalls mening er Antisekosis ikke noe stort tankearbeid, men fortjener en plass i norsk filosofihistorie som et oppgjør med demokratiet på filosofisk grunn.[5]

Allerede Monrad hadde i sin nekrolog sammenlignet Brock med Kierkegaard. Harald Beyer mener dette viser at Monrad ikke hadde forstått Kierkegaard. Etter Beyers mening kan det ikke påvises noen sammenheng mellom Kierkegaard og Brock.[6]

Asbjørn Veland mener at «Brocks store og kompromisslause ærlegdom vart vel hans styrke og hald i livet, men den øydela visselig også mykje for han både i det indre og det ytre.»[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Veland, Asbjørn (1991). Tid og tanke. Solum. s. 69. ISBN 8256007257. 
  2. ^ 6. desember 1856.
  3. ^ Vinje, A.O. (Aasmund Olavsson) (1887). A.O. Vinjes skrifter i Utval. Kristiania: Samlaget. s. 228. 
  4. ^ Haukaas, Kaare (1992). Den norske rettslitteraturen – og dei som skreiv han. [Det juridiske fakultetsbibliotek]. s. 294. 
  5. ^ Aall, Anathon (1919). Filosofien i Norden. Kristiania: I kommission hos Jacob Dybwad. 
  6. ^ Beyer, Harald (1924). Søren Kierkegaard og Norge. Aschehoug. s. 35. 
  7. ^ Veland, Asbjørn (1991). Tid og tanke. Solum. s. 70. ISBN 8256007257. 

LitteraturRediger