Odet de Coligny

fransk diplomat og prest

Odet de Coligny de Châtillon (født 10. juli 1517 i Châtillon-sur-Loing i Frankrike, død 13. april 1571 i Canterbury i England) var en fransk prelat og hugenottleder. Han var før sin overgang til kalvinismen en av den katolske kirkes kardinaler.

Odet de Coligny
Født10. juli 1517[1]Rediger på Wikidata
Châtillon-Coligny (Orléanais, Kongeriket Frankrike)
Død14. feb. 1571Rediger på Wikidata (53 år)
Canterbury (Kongeriket England)[2]
BeskjeftigelseDiplomat, katolsk prest Rediger på Wikidata
Embete
FarGaspard I de Coligny
MorLouise de Montmorency
SøskenGaspard de Coligny[3]
François de Coligny[4]
Madeleine de Mailly (familierelasjon: halvsøster på mors side)
Louise de Mailly (familierelasjon: halvsøster på mors side)
Jean de Mailly (familierelasjon: halvbror på mors side)
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCanterburykatedralen
Signatur
Odet de Colignys signatur
Våpenskjold
Odet de Colignys våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Odet de Coligny var sdønn av maréchal de France Gaspard I de Coligny, seigneur de Châtillon; hans bror var den senere admiral Gaspard II de Coligny.

Allerede som 13-åring ble han i 1530 utnevnt til prior i Saint-Stephan (i Beaune), og fire år etter ble han kannik i Paris.[trenger referanse]

Erkebiskop, kardinal

rediger

Senere kom han ved simoni gjort til erkebiskop av Toulouse. Paven utnevnt ham til kardinal i mars 1533, og han ble kreert til det ved konsistoriet den 7. november 1533. Han var da 16 år.[5] Det påfølgende år ble Coligny dessurten utnevnt til biskop av Beauvais.

Kalvinist (hugenott)

rediger

I 1563 ble han erklært heretisk av Pius III etter at det var blitt klart at han i 1561 var blitt kalvinist, og samtidig fratatt kardinalsverdigheten.[5] Ekskommunikasjonen trådte i kraft 31. mars 1563. Det franske parlement fratok ham samtidig alle politiske embeder og verv.[trenger referanse]

Odet de Coligny hadde da i lengre tid sympatisert med hugenottene, men nå opptrådte han offentlig for deres sak og ble en av deres anførere. Han giftet i desember 1564 seg offentlig i Montataire, ikledt kardinalsdrakt, for den hugenottiske pastor Pierre Malet, uten katolske sakramenter med sin elskerinne Elisabeth de Kanteville ( som ble kalt Mme. la Cardinale).

Han kjempet ved Saint-Denis under religionskrigene. I 1568 flyktet Coligny med noen av sine tilhengerer til England. Ved det engelske hoff ivret han for sine ideer og gjorde seg forhåpninger om finansiell større fra dronning Elisabeth I.[trenger referanse] I mellomtiden var Coligny blitt erklært som høyforræder av Parlementet i Paris.[trenger referanse] Odet de Coligny forble dermed i sitt engelske eksil, hvor han i samforstand med den franske kong Karl IX tok seg av forskjellige hammelige oppdrag.[trenger referanse] For hertugen av Anjou bad Coligny blant annet om dronningens hånd.

Han ville så til slutt vende tilbake til fedrelandet, men ble forgiftet i Canterbury, sannsynligvis av sin kammertjener.[5]

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 10031774X, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Q24444402[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Q24444403[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Miranda, Salvador. «The Cardinals of the Holy Roman Church - Biographical Dictionary - Consistory of Friday November 7, 1533». The Cardinals of the Holy Roman Church. Besøkt 10. juni 2017. 

Litteratur

rediger
  • Ernest G. Atkinson: « The Cardinal of Châtillon in England, 1568-1571 », i Proceedings of the Huguenot Society of London, III, 1888-1891, p. 172-285.
  • Merlin Thomas: « Odet de Châtillon et la prétendue disgrâce de Jean du Bellay en 1549 », i François Rabelais, Genève, Droz, 1953, p. 253-262.
  • Marguerite Christol: « Odet de Coligny, cardinal de Châtillon », i Bulletin de la Société de l'Histoire du Protestantisme français, CVII, 1961, p. 1-12.
  • Nicolas Breton: « Le "sfumato-confessionnel" du cardinal de Châtillon en 1560-1561 : une relecture du parcours politique, intellectuel et spirituel d'Odet de Coligny », i Bulletin de la Société de l'Histoire du Protestantisme Français, CLX, 2014, p. 565-587.

Eksterne lenker

rediger