Norsk landbrukspolitikk

Norsk landbrukspolitikk er den delen av næringspolitikken som omfatter jordbruk, hagebruk, skogbruk, reindrift og andre aktiviteter basert på landbrukets ressurser (bygdenæringer), mens jordbrukspolitikk er den delen av landbrukspolitikken som tar for seg jordbruket, dvs. at skogbruk er ikke inkludert.

Landbrukspolitikkens formål

Landbrukspolitikkens formål er å oppfylle vedtatte samfunnsmessige mål. Stortinget vedtok i stortingsmelding 9, Velkommen til bords, fire overordnede mål for Norsk landbruks- og matpolitikk. Disse fire er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk.

Den norske landbruksmodellen

Den norske landbrukspolitikken er bygget på to pilarer, importvernet og jordbruksavtalen, som er en del av den norske landbruksmodellen.^{[trenger referanse]} I den norske landbrukspolitikken har importvernet til hensikt å sikre norsk produksjon av landbruksvarer, mens jordbruksavtalen legger rammene for hvordan landbruket skal hente sine inntekter. Hvordan Norge håndterer norsk landbruk, produksjon og handel blir ofte omtalt som den norske landbruksmodellen. Den norske landbruksmodellen består i hovedsak av fire deler, Importvern, Jordbruksavtalen, Samvirke og markedsregulering.^{[trenger referanse]}

• Importvern handler om å beskytte egne produsenter mot import ved bruk av kvoter eller toll. Importvernet skal sørge for å utligne noen av produksjonsulempene et land har i forhold til konkurranse med utlandet, som et høyt kostnadsnivå, klimatiske og naturgitte forhold.^{[trenger referanse]} Importvernet for landbruksprodukter er et av virkemidlene for å tilgodese norsk landbruk og norsk matproduksjon.
• Jordbruksavtalen er en avtale som forhandles frem mellom bondeorganisasjonene Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den ene og staten på den andre siden. Avtalen har til formål å regulere tiltak for å oppnå de mål som er fastlagt for jordbruket. Dette reguleres gjennom hovedavtalen for jordbruket fra 1950, men ble reforhandlet i 1992. Dersom partene ikke blir enige om en jordbruksavtale, kan de bli enige om å utarbeide en «teknisk» jordbruksavtale, slik som tilfellet var etter bruddet i 2014.
• Samvirke er en organisasjonsform av private bedrifter som skal sørge for at medlemmene, som driver eller drar nytte av samarbeidet også tar ut gevinstene. Landbrukssamvirkene sørger for at medlemmene står sterkere i markedet ved å sikre dem tilgang og best mulig pris for produktene. Noen av samvirkebedriftene har fått i oppgave fra det offentlige^{[trenger referanse]} å drive markedsreguleringen av jordbruksprodukter, som for eksempel Nortura (kjøtt), Tine (melk) og Felleskjøpet (korn).
• Markedsregulering av jordbruksvarer har som formål å balansere tilbud og etterspørsel slik at markedet har stabil tilgang på varer til stabile priser.^{[trenger referanse]} Mekanismene i markedsreguleringen bidrar til stabile priser og avsetningsmuligheter for produsentene, men utgjør også et forbrukervern i form av at matprisene ikke skal overstige avtalte priser i jordbruksavtalen.. Markedet for jordbruksprodukter reguleres av omsetningsrådet.

Kanaliseringspolitikken

Kanaliseringspolitikken handler om å legge til rette for kornproduksjon der det er best egnet for dette. Kanaliseringspolitikken startet med Gerhardsen-regjeringen, som på 1950-tallet besluttet å øke norsk kornproduksjon for å dekke mer av egen etterspørsel ved å øke prisen på kornet. Siden kornproduksjon kjemper om de samme arealene som grovfôrproduksjonen, vil en økning i kornprisen «ta over» grovfôrarealer til kornproduksjon og flytte grovfôrkrevende produksjon til distriktene. En slik kanalisering av grovfôrproduksjonen er med på å opprettholde et stort jordbruksareal og et landbruk i hele landet. I dag bruker man virkemidler som målpris på korn, prisnedskriving og fraktutjevning for å nå dette målet.

Se også

• EUs landbrukspolitikk
• Jordbruksavtalen
• Markedsregulering av jordbruksvarer i Norge
• Markedsordningen for korn