Norges petroleumshistorie, landbasert virksomhet

Norges petroleumshistorie, landbasert virksomhet er historien om direkte konsekvenser på land av norsk petroleumvirksomheten. For en generell introduksjon til petroleumshistorien, med fokus på aktivitetene til havs, se Norges petroleumshistorie

Mongstad energiverk

Forsyningsbaser rediger

Aktivitetene i sjøen skapte tidlig et behov for forsyningsbaser på land, og alle selskapene var fra dag én pålagt å bruke norske baser. Alt i 1963 henvendte Phillips seg til Hetland kommune utenfor Stavanger, for å leie et område på Langøy som lagerplass for sprengstoff til bruk i seismikk.[1]

På Stavanger-halvøya ble tidlig fire baseområder etablert. Esso etablerte en base på Buøy i Stavanger, for lagring av borerør, sement og boreslam. Phillips valgte i 1966 et større område i Dusavik som base. Den første leieavtalen var for kun tre år, med mulighet for å forlenge i to år. Flere serviceselskaper, dykkerselskaper og oljeselskaper etablerte seg i Strømsteinen i Stavanger havn. En fjerde base ble anlagt i Risavika i Sola kommune.

Den første basen utenfor Stavanger-området var Coast Center Base (CCB) på Ågotnes utenfor Bergen, etablert i 1974.[2] De første årene var forsyninger til Statfjord viktigst, men siden har basen også forsynt Gullfaks, Veslefrikk og Troll. Basen er bygd ut til over 600 mål.

For å drifte Oseberg-feltet bygde Hydro i 1983 ut en base på Mongstad. Samme år ble denne basen gitt ansvaret for å forsyne alle feltene mellom 60 og 61 breddegrad. En base i Flora skulle betjene virksomhet mellom 61 og 62 breddegrad. Vestbase i Kristiansund har siden 1979 betjent felt nord for 62 breddegrad.

I Hammerfest ble en oljevernbase etablert i 1980. En regulær forsyningsbase for feltene i nord ble ferdig i Hammerfest i 1986.

Mongstad-raffineriet bygges rediger

 
Mongstad-anlegget sett fra sjøen

Etter funnene av Ekofisk var Norsk Hydro interessert i å etablere et nytt raffineri i Norge, for prosessering av råolje. Forslag om et raffineri hadde vært oppe i 1968, men først i 1970 vedtok styret i selskapet å gjennomføre en utbygging. De første planene om en utbygging på Brunlanes i Vestfold møtte lokal motstand og måte skrinlegges.[3] Etter vurdering av flere ulike muligheter ble det besluttet å bygge ut på Mongstad nord for Bergen. Et samarbeid ble etablert med Norsk Brændselolje, et datterselskap av BP, og sammen dannet de selskapet Rafinor. Hydro hadde en andel på 60 % i det nye selskapet.[4]

Utbyggingen på Mongstad startet våren 1972, og anlegget ble satt i drift i 1975.

Etter etableringen av Statoil i 1972 var statsoljeselskapet interessert i å kjøpe seg inn i Mongstad-anlegget. Hydro var lite lysten på dette, men Statoil ble støttet av Industridepartementet. Det ble en lang strid, som endte med at Statoil kjøpte andelen til Norsk Brændselolje og halvparten av Hydros andel. Etter dette kjøpet eide Statoil 70 % av anlegget. Senere solge Hydro seg helt ut, slik at Statoil ble ene-eier. Som erstatning kjøpte Hydro en andel i Scanraff-raffineriet i Lysekil.[4]

Betongplattformer rediger

 
Skråtårnet i Jåttåvågen

I den første produksjonsperioden på Ekofisk ble volumene sendt til tankskip, fra en flytende produksjonsplattform via to lastebøyer. Værforholdene i Nordsjøen ga imidlertid problemer med å få oljen fra rigg til skip, og produksjonen måtte ofte stanses. Løsningen ble å konstruere en bunnfast tank med rom for store volum olje under plattformen.

Ekofisktanken var den første i en rekke av betong-konstruksjoner for Nordsjøen. Tidligere konstruksjoner på andre felt til havs hadde vært dominert av stål. Byggingen av Ekofisktanken startet i Jåttåvågen i Stavanger i juni 1971. Den opprinnelige tidsplanen for byggingen sprakk med nesten ett år, og tanken ble installert på feltet i juli 1973.

Etter suksessen med Ekofisktanken bygget Norwegian Contractors i perioden 1971-1995 hele 15 Condeep-plattformer i betong. Den tyngste var plattformen til Gullfaks C, ferdigstilt i 1989. Den høyeste var plattformen til Troll A, levert i 1995. Byggingen skjedde i tørrdokk i Jåttåvågen, før plattformene ble slept ut til Gandsfjorden eller til Yrkefjorden for montering.

I nyere tid er betongplattformene blitt erstattet av billigere flytende plattformer og havbunnsinstallasjoner, også fordi feltene er blitt mindre og ligger dypere. Det skjeve tårnet i Jåttåvågen står som et minnesmerke om denne anleggsperioden.

Verkstedsindustrien rediger

  • Aker og Kverner og AkerKværner (2002) Aker Solutions (2008) Statfjord-strid
  • Stord
  • Rosenberg
  • Husnes

Driftsorganisasjoner rediger

  • Driftsorganisasjoner for diverse felt er plassert i Stavanger, Bergen, Oslo, Kristiansund, Trondheim og Harstad
  • Saga vurderte Ålesund som sted for diriftsorganisasjonen til Snorre, men valgte så Stavanger. (AP851203, s47)

Prosessanlegg rediger

Petroleumsforskning rediger

Som et ledd i å bygge opp egen norsk petroleumskompetanse var det naturlig for myndighetene å gå aktivt inn for å støtte forskning og utvikling (FoU) relatert til petroleum. Verdiskapende teknologisk og naturvitenskapelig forskning var prioritert, men også studier av samfunnsmessig og miljømessig påvirkning av petroleumsvirksomheten ble støttet gjennom en rekke forskningsprogrammer. Gjennom ulike skatteinsentiver forsøkte en også å stimulere oljeselskapene til å støtte eller selv drive FoU i Norge.

Et forskningssenter i petroleum ble etablert av Norsk Hydro i Bergen i 1984, med Alf Bjørseth som forskningsdirektør. Statoil bygget opp et tilsvarende forskningssenter på Rotvoll i Trondheim, med start i 1991.

En rekke frittstående forskningsinstitusjoner har vært drevet med petroleumsforskning som et sentralt element, som NORCE i Stavanger og Bergen, SINTEF i Trondheim og Norsk Regnesentral i Oslo.

I Stavanger var petroleumsforskning sentral ved opprettingen av distriktshøyskolen i Stavanger i 1969, og også viktig i prosessen for å gjøre denne høyskolen om til universitet. Et nasjonalt senter for IOR (Increased Oil Recovery) ble startet ved universitetet i Stavanger i desember 2013, etter tildeling fra Norges forskningsråd. Petroleums-relatert forskning har vært drevet ved alle universitetene i Norge og ved NTNU i Trondheim.

Da staten i 2003 opprettet en rekke nye sentre for fremragende forskning, var Centre for Integrated Petroleum Research i Bergen ett av disse. I 2017 ble også PoreLab utnevnt til «fremragende» senter.

Regjeringen lanserte i 2001 OG21 som en nasjonal teknologistrategi for petroleumsvirksomheten.

Diverse rediger

  • Oljedirektoratet opprettet kontor i Harstad i 1976 samtidig som Statoil åpnet avdelingskontor der.
  • Oljedirektoratet har aldri hatt noe stort kontor i Harstad og aktiviteten for Statoils Harstad-kontor har vært varierende.

Referanser rediger

  1. ^ :G. Roalvam og K. Øye Gjerde ; Stavanger bys historie 4 s.57ff
  2. ^ «Fortellinger om kyst-Norge». MuseumVest. Besøkt 11. mars 2020. 
  3. ^ «Hydro til Vestlandet med raffineriplanene». Aftenposten 15. mai 1970 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  4. ^ a b O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.223ff

Litteratur rediger

  • Egil Helle. Norges olje - de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02619-4. 
  • Ole Johan Sagafoss (2005). Livskraft. På norsk. Hydro 1905-2005. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2865-2. 
  • Gunnar Roalvam og Kristin Øye Gjerde (2012). Harald Hamre og Knut Helle, red. Stavanger bys historie: Oljebyen 1965-2010. 4. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-060-3. 

Eksterne lenker rediger