Nilgiritahr

art i gruppen sauer og geiter
(Omdirigert fra Nilgiritragus)

Nilgiritahr (Nilgiritragus hylocrius) er en monotypisk art i den monotypiske slekten Nilgiritragus, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er naturlig utbredt i høye elevasjoner i Kerala i Vest-Ghat og Tamil Nadu i Sørvest-India. Ifølge IUCNs rødliste er arten sterkt truet av utryddelse.[1]

Nilgiritahr
Voksen bukk
Voksen bukk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Nilgiritragus hylocrius
(Ogilby, 1838)
Nilgiritragus
Ropiquet & Hassanin, 2005
Norsk(e) navn: nilgiritahr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Tribus: sauer og geiter
Slekt: Nilgiritragus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 EN-no.svg

EN — Sterkt truet
Alempath & Rice (2008)[1]

Habitat: terrestrisk, klipper og bratte gresskledde fjellskråninger
Utbredelse: Sørvest-India
Utbredelseskart for nilgiritahr

TaksonomiRediger

 
Geit med ungdyr

Nilgiritahr har av noen blitt regnet som en underart av himalayatahr (Hemitragus jemlahicus).[2]

BiologiRediger

Nilgiritahr er kompakt bygget og har tydelig kjønnspreg, i det bukkene blir nær dobbelt så store som geitene. Bukken blir cirka 150 cm lang og geita cirka 110 cm, mens bukkens skulderhøyde utgjør 100–110 cm og geitas cirka 80 cm. Halen er kort og måler kun 9–15 cm. Bukken veier typisk 80–100 kg og geita cirka 50 kg.[2]

Begge kjønn bærer horn og bukkens blir opptil 44,5 cm lange, mens geitar gjerne måler inntil 30 cm. Bukkens horn blir kraftigere enn geitas, og horna vokser i en bakovervendt bue.[2]

Tahrgeit bærer verken hakeskjegg eller kinnskjegg.[2] Pelsen er kort og grov, og hos geit og ungdyr gulaktig brun til grå i fargen og blek til nesten hvit i buken. Geitas ekstremiteter har to karakteristiske mørke/sorte flekker rett over knærne og går over til nesten hvite nederst. Bukkens pels er litt mørkere sjokoladebrun til nærmest sortbrun, og den blir ikke spesielt blekere i buken. Bukkens ekstremiteter er nesten sorte med innslag av noen lysere flekker, mens lårenes innside er nesten hvite. Også den ytre delen av neseryggen og kinnene er sorte hos bukkene, mens pannen er lysere grå.[2]

Habitatet har fuktig klima og består av klipper, bratte gresskledde fjellskråninger og endel åpent terreng, typisk i høyder omkring 1 200–2 600 moh. Og man regner med at den korte grove pelsen er en adapsjon til den fuktige klimaet.[2] Arten er flokkorientert og ferdes typisk i flokker på 11–71 dyr, men de kan samle seg i både mindre grupper og i flokker på opptil 150 individer.[2] Dietten består i hovedsak av ulike sorter gress og urter, og dyra er aktive fra tidlig morgen til sen kveld, men når solen står på sitt høyeste midt på dagen trekker de som regel opp i klippene for å finne skygge og hvile.[2]

Arten kan reprodusere året rundt, men de fleste paringene skjer ganske koordinert under monsuntiden i juniaugust, med tilsvarende koordinert kjeing i januarfebruar. Geita går drektig i 178–190 dager og føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to. Avkommet ligger gjemt de to første månedene, men deretter følger de mora. De avvennes omkring 4–6 måneder gamle og er forventet å ha en levetid på cirka ni år.[2]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge.[3]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b Alempath, M. & Rice, C. 2008. Nilgiritragus hylocrius. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T9917A13026736. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T9917A13026736.en. Downloaded on 20 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 356–357. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166

Eksterne lenkerRediger