Nicolas de Condorcet

«Condorcet» omdirigeres hit. For annen bruk, se Condorcet (andre betydninger).

Marie Jean Antoine Nicolas de Caritat, marquis de Condorcet (født 17. september 1743 i Ribemont i Aisne, død 28. mars 1794 i Bourg-l'Égalité (Bourg-la-Reine)), var en fransk filosof, matematiker og tidlig statsviter, som blant annet utviklet Condorcet-metoden. Han gjorde seg til talsmann for en fri markedsøkonomi, gratis offentlig utdannelse, konstitusjonalisme og likestilling mellom kjønn og etnisiteter. Hans ideer og forfatterskap var dypt plantet i opplysningstidens frihets- og fornuftstenkning. Han var gift med salongvertinnen Sophie de Condorcet.

Nicolas de Condorcet
Født		Marie Jean Antoine Nicolas de Caritat de Condorcet 17. sep. 1743 Ribemont (Picardie, Kongeriket Frankrike)
Død		28. mars 1794 (50 år) Bourg-la-Reine
Beskjeftigelse		Filosof, matematiker, samfunnsøkonom, politiker, statsviter, biograf, sosiolog, skribent
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike (1791–1792) Perpetual Secretary (Det franske vitenskapsakademiet, 1776–1793) seat 39 of the Académie française (1782–1793) president of the French National Assembly (1792–1792)
Utdannet ved		Paris Universitet
Ektefelle		Sophie de Condorcet (1786–)
Barn		Elisa de Caritat de Condorcet
Parti		girondistene
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Panthéon
Medlem av		10 oppføringer Académie française (1782–) Kungliga Vetenskapsakademien Det franske vitenskapsakademiet Vitenskapsakademiet i St. Petersburg American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Universidad de Cádiz Accademia delle Scienze di Torino (1766–)
Utmerkelser		Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1792–)
Nicolas de Condorcet på Commons

Liv

Condorcet ble født i Ribemont i Aisne, og nedstammet fra Caritat-slekten, som tok navn fra sin hjemby Condorcet i Dauphiné. Faren døde tidlig, og han ble oppdratt av sin dypt religiøse mor. Han fikk sin utdannelse ved jesuittenes fakultet i Reims og ved Collège de Navarre i Paris, hvor han hurtig viste sine intellektuelle evner, og hvor han fikk sine første offentlige utmerkelser i matematikk. Seksten år gammel fikk han anerkjennelse av Alexis Clairault og Jean le Rond d'Alembert, som snart ble hans lærer.

Fra 1765 til 1774 konsentrerte han seg om naturvitenskap. I 1765 gav han ut sitt første matematiske verk, Essai sur le calcul intégral, som ble godt mottatt, og ble grunnlaget for hans karrière som vel ansett matematiker. Han utgav med tiden mange flere artikler, og 25. februar 1769 ble han valgt inn i Det kongelige vitenskapsakademi (Académie royale des Sciences).

I 1772 utgav han en artikkel om integralregning som ble viden kjent som et banebrytende verk innen flere områder. Like etter stiftet han bekjentskap med økonomen Jacques Turgot, som ble hans venn. Turgot ble administrator under Ludvig XV i 1772 og Contrôleur général des finance (tilsv. finansminister) under Ludvig XVI i 1774.

Condorcet fikk internasjonal anerkjennelse og arbeidet med kjente vitenskapsmenn som Leonhard Euler og Benjamin Franklin. Han ble æresmedlem av flere utenlandske akademier og selskaper, som Det kongelige vitenskapsakademi i Sverige (Kungliga Vetenskapsakademien, 1785), såvel som i Tyskland, Russland og USA.

Politisk karrière

I 1774 ble Condorcet utnevnt av Turgot til generalinspektør ved Monnaie de Paris (den kongelige mynt). Heretter konsentrerte Condorcet seg mer om filosofiske og politiske spørsmål enn de rent matematiske. I de følgende år forsvarte han menneskerettigheter, og særlig kvinners og sorte menneskers rettigheter (dvs. ved å kjempe mot slaveriet i koloniene). Han var en tilhenger av idealene som lå til grunn for de nylig uavhengige Forente stater, og foreslo vidtrekkende (og nødvendige) politiske, administrative og økonomiske reformer i Frankrike.

I 1776 fikk Turgot avskjed som finansminister, og Condorcet søkte avskjed som generalinspektør ved Monnaie, men denne ble avslått, og han fortsatte i stillingen til 1791. Han fortsatte å motta høythengende utmerkelser; i 1777 ble han permanent sekretær ved Académie des Sciences, og i 1782 ble han sekretær ved Académie française. Condorcet skrev i 1786 Turgots biografi, Vie de M. Turgot, som roste ham og hans økonomiske teorier.

Condorcets paradoks

I 1785 skrev Condorcet en Artikkel om anvendeligheten av analyse på sannsynligheten i flertallsbeslutninger, som er et av hans viktigste verker. Her kom han frem til flere betydningsfulle resultater, blant dem juryteoremet, som sier at dersom hvert enkelt medlem av en gruppe er mer tilbøyelig enn ikke til å treffe den riktige beslutning, øker sjansene for at et flertall av gruppen stemmer for det riktige alternativet ettersom antallet medlemmer av gruppen økes. Her skrev han også om det som har blitt hetende Condorcets paradoks, nemlig at flertallets stemmepreferanser er intransitive når det foreligger tre eller flere alternativer, dvs. at flere alternativer kan få flertall i samme avstemning.

Artikkelen inneholdt også skisser til det som nå kalles Condorcets metode, som brukes for å simulere parvise avstemninger i et valg. Han var motstander av Jean-Charles de Bordas metode, som går ut på at velgerne rangerer kandidatene slik de foretrekker, hvorpå kandidatene tildeles poeng etter hvilken plassering de fikk på den enkelte stemmeseddel. Condorcet var en av de første til å anvende matematikk systematisk i samfunnsvitenskapene.

Andre verker

Esquisse d'un tableau historique des progres de l'esprit humain, 1795

I 1786 arbeidet Condorcet med differensial- og integralregning, hvor han blant annet behandlet infinitesimaler, men dette verket ble aldri utgitt. I 1789 utgav han Vie de Voltaire, hvor han støttet denne i hans kirkemotstand. I 1798 skrev Thomas Malthus sin berømte avhandling Om befolkningsloven, delvis som et svar til Condorcets syn på samfunnets perfeksjonerbarhet. I 1781 skrev Condorcet pamfletten Tanker om negerslaveriet, hvor han fordømte slaveriet.

Revolusjonen

Deputert

Condorcet hadde innledningsvis en ledende rolle da revolusjonen brøt ut i 1789. Han håpet på en rasjonell og liberal omstrukturering av samfunnet, og ble i 1791 valgt inn i nasjonalforsamlingen for Paris; her ble han valgt til sekretær. Han fikk forsamlingens tilslutning til sin modell for den offentlige skolen, og han skrev et utkast til en bourbonsk konstitusjon for det nye Frankrike. Han tok til orde for stemmerett for kvinner i flere artikler.

Selv om han var partiløs, ble Condorcet forbundet med girondinerne, for han hadde mange venner blant dem, og de hadde flertall i Nasjonalforsamlingen mens han ledet den. Han ledet konstitusjonskomiteen som utarbeidet det girondinske konstitusjonsprosjektet, som inneholdt en menneskerettighetserklæring og en fremstilling av konstitusjonens prinsipielle grunnlag, foruten selve konstitusjonen. Da montagnardene under Robespierre i 1793 tok makten i Nasjonalkonventet, som hadde erstattet Nasjonalforsamlingen, skrev de sin egen konstitusjon. Condorcet var av prinsipp motstander av dødsstraff, og ønsket derfor ikke kongen henrettet, selv om han mente han burde stilles for retten. Da Marie-Jean Hérault de Séchelles, et annet medlem av konstitusjonskomiteen, skrev et utkast som ble kalt en Montagnard-konstitusjon, reagerte Condorcet med skarp kritikk, og ble anklaget for forræderi. 3. oktober 1793 ble han beordret arrestert.

Arrestasjon og død

De påfølgende månedene holdt Condorcet seg skjult hos Mme. Vernet i rue Servandoni i Paris. Her skrev han Esquisse d'un tableau historique des progrès de l'esprit humain (Skisse til en historisk oversikt over menneskeåndens fremskritt), som ble utgitt etter hans død i 1795, og som regnes som en av opplysningstidens og historietenkningens betydeligste verker. Det fremstiller historien som fortellingen om vitenskapens fremskritt, tett forbundet med utviklingen innen lov og rett, og skisserer hvordan et fremtidig samfunn kan organiseres fullstendig rasjonelt innenfor vitenskapelige rammer.

25. mars 1794 forlot Condorcet sitt gjemmested og forsøkte å rømme fra Paris. To dager senere ble han arrestert i Clamart og fengslet i Bourg-l'Égalité (Bourg-la-Reine). Nye to dager senere ble han funnet død i sin celle. Antagelig begikk han selvmord med gift smuglet inn til ham, men det kan også ha dreiet seg om mord, ettersom man gjerne ville unngå offentlig henrettelse av en så populær mann.

I 1989 ble Condorcet symbolsk begravet, 200 år etter revolusjonen. Hans levninger forsvant på 1800-tallet.

Litteratur

• Alfred Kölz: Fortschritt, unideologisch: Von der Aktualität Condorcets (1743–1794), i Alfred Kölz: Der Weg der Schweiz zum modernen Bundesstaat. Historische Abhandlungen, s. 161–170, Chur, Zürich 1998, ISBN 3-7253-0609-5
• Stephan Lüchinger: Das politische Denken von Condorcet (1743–1794), Haupt, Bern 2002, ISBN 3-258-06557-8
• Rolf Reichardt: Reform und Revolution bei Condorcet. Ein Beitrag zur späten Aufklärung in Frankreich, (Pariser historische Studien; bind. 10), Röhrscheid, Bonn 1973, ISBN 3-7928-0316-X (Digitalisering)
• Heinz-Hermann Schepp: Antoine de Condorcet (1743–1794), i Hans Scheuerl (red.): Klassiker der Pädagogik, Beck, München
  • 1. – Von Erasmus von Rotterdam bis Herbert Spencer, 1991, ISBN 3-406-35533-1, S. 159–169 u. 323-324
• Daniel Schulz (red.): Marquis de Condorcet: Freiheit, Revolution, Verfassung – Kleine politische Schriften. 2010. ISBN 978-3-05-004461-3, Schriften zur europäischen Ideengeschichte, Bd. 4
• Dieter Thomä: Zu Caritat de Condorcet, Ratschläge an seine Tochter i Philosophische Meisterstücke I, Reclam, Stuttgart, 2006. ISBN 978-3-15-009735-9
• David Williams: Condorcet and modernity, CUP, Cambridge 2004, ISBN 0-521-84139-9
• Ruth Zimmerling: Freiheit, Gleichheit, Wahrheit – Die Revolution des Bürgers Caritat. Arbeitspapier (jan. 2004) (PDF; 50 KB)

Eksterne lenker

• (en) Nicolas de Condorcet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Marquis de Condorcet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Nicolas de Condorcet – originaltekst fra Wikikilden

• (de) Verk av og om Nicolas de Condorcet i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Korrespondanse med Fredrik den store (fransk)
• Daniel Schulz: «Geschichte der Demokratie. Die Politiker – das sind wir. Schon der französische Philosoph und Revolutionär Condorcet wusste, dass ein Parlament allein noch keine Demokratie macht.», i Die Zeit 14. juli 2010