Wikipedia

Nick Drake

(Omdirigert fra «Nick Drake (død 25. november 1974)»)

Nicholas Rodney Drake (født 19. juni 1948, død 25. november 1974) var en engelsk visesanger og låtskriver som regnes for å være en av de mest innflytelsesrike artistene i folkrockens historie de siste 50 årene.[6]

Nick Drake
Nick Drake, 1971
FødtNicholas Rodney Drake
19. juni 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Yangon (Yangon)
Død25. nov. 1974[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (26 år)
Tanworth-in-Arden[5]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, låtskriver, gitarist, komponist, sanger Rediger på Wikidata
Utdannet vedFitzwilliam College (1967–1969) (studieretning: engelsk)[5]
Marlborough College (1962–1966)[5]
Eagle House School[5]
MorMolly Drake[5]
SøskenGabrielle Drake[5]
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtWarwickshire
Musikalsk karriere
SjangerFolkrock
InstrumentVokal, gitar, piano, klarinett
Aktive år1969–1972
PlateselskapIsland Records
Nettstedwww.brytermusic.com
IMDbIMDb
Nick Drake på Commons

Han skrev og komponerte alle sine sanger selv, en original blanding av rolig rock og engelsk folkemusikk, svært melankolsk og ofte dyster, men aldri aggressiv musikk. I løpet av sitt liv ga han ut tre album, Five Leaves Left (1969), Bryter Layter (1970) og Pink Moon (1972). Ingen av utgivelsene oppnådde stor suksess i hans levetid.

Biografi

rediger

Barne- og ungdomstida

rediger

Nick Drake ble født i 1948 inn i en velstående engelsk familie som bodde i den engelske kolonien Burma, der faren var ansatt som ingeniør. Familien flyttet til den engelske landsbyen Tanworth-in-Arden i Warwickshire, nord i England, i 1950. Drake hadde ei søster, Gabrielle Drake, som senere ble en kjent TV- og filmskuespiller i Storbritannia. I ung alder ble Drake oppmuntret av moren til å spille piano.

I 1957 begynte Nick Drake på en internatskole som lå i nærheten av London. Fire år senere begynte han på Marlborough College der han ble interessert i sport og i en periode var kaptein på skolens rugbylag.

Drake spilte piano i skoleorkesteret, og lærte seg også å spille klarinett og saksofon. I 1964/1965 startet han bandet The Perfumed Gardeners med fire skolekamerater, der han spilte piano og innimellom saksofon eller var vokalist. På denne tiden ble Drake dårligere på skolen fordi han prioriterte musikken framfor skolearbeidet. I 1965 kjøpte Nick Drake sin første gitar.[7]

Cambridge

rediger

I 1966 kom Drake inn på University of Cambridge hvor han skulle studere engelsk litteratur. Før han begynte der bestemte han seg for å tilbringe seks måneder på Aix-Marseille-universitetet i Frankrike. Her opptrådte han som gatemusikant sammen med venner. Det var på denne tiden Drake begynte å røyke cannabis, og våren 1967 reiste han på ferie til Marokko med venner for å røyke «særs god» cannabis.[trenger referanse]

Da han kom tilbake til England flyttet han inn i søsterens leilighet i London før han begynte på Cambridge i oktober 1967. Der møtte han medstudenten Robert Kirby, som skulle medvirke på Drakes to første album. På denne tiden hadde Drake oppdaget både den britiske og amerikanske folkrocken, og han hadde blitt påvirket av musikken til blant annet Bob Dylan, Josh White og Phil Ochs. Han begynte å opptre på nattklubber og kafeer i London. I 1968 ble han oppdaget av Ashley Hutchings, et av medlemmene i folkrockgruppa Fairport Convention.[7]

Hutchings satte Drake i kontakt med Joe Boyd, eieren av produksjonsselskapet Witchseason Productions, som var lisensiert til Island Records. Joe Boyd hadde oppdaget Fairport Convention. Boyd og Drake kom godt overens, og Boyd var en mentorfigur for Drake gjennom hele karrieren hans. Boyd tilbød Drake en kontrakt etter å bare ha hørt litt av en av Drakes sanger.[8] Drake var så sikker på at han nå skulle få gjennombruddet sitt at han bestemte seg for å ikke fullføre det siste året på Cambridge.

Karriere

rediger

Five Leaves Left

rediger

Drake begynte på debutalbumet Five Leaves Left våren 1969 med Joe Boyd som produsent. Innspillingen av albumet foregikk i London, så Drake måtte ofte stå over skoletimer. Både Drake og Boyd var misfornøyd med strengemusiker Richard Hewsons innsats, fordi de følte at lyden ble for konvensjonell for Drakes sanger. Derfor foreslo Drake å hente inn kameraten Robert Kirby. Joe Boyd var først skeptisk til å la en person uten noen studioerfaring få være med, men etter å ha sett hvor dyktig Kirby var ble han tatt med.

Faren Rodney Drake skrev lange brev til Nick der han påpekte ulempene ved å forlate Cambridge. Hvis han fortsatte studiene sine ville han i det minste ha et sikkerhetsnett å falle tilbake på, men Nick skrev tilbake at et sikkerhetsnett var den siste tingen han ville ha. I den første tiden i London drev Drake fra sted til sted, noen ganger sov han i leiligheten til søsteren, men som oftest sov han på sofaen eller gulvet til vennene sine. Etter en stund flyttet han inn i sin egen leilighet.[trenger referanse] Albumet fikk middels kritikk da det kom ut, og det at Drake sjelden lot seg intervjue og nær sagt aldri spilte konserter, gjorde at albumet solgte dårlig. Det har derimot fått flere gode kritikker senere, og kom på 283.-plass da magasinet Rolling Stone kåret de 500 beste albumene gjennom tidene.[trenger referanse]

Five Leaves Left ble anmeldt i VG ved utgivelsen. Anmelderen oppga riktig nok feilaktig navn for platen (One Leaf Left), og oppsummerte Drakes musikk kortfattet som «førti minutters hviskende vellyd, ikke ulik Donovan ...»[9]

Bryter Layter

rediger

I august 1969 varmet Drake opp for Fairport Convention på Royal Festival Hall i London, og hadde konserter på folk-klubber i Birmingham og Hull. Konsertene ble ikke suksesser.

Selv om Five Leaves Left fikk lite presseomtale og ikke ble en suksess, ivret Boyd for å lage enda et album. Bryter Layter var en mer jazzinspirert plate. Drake og Boyd var enige om at de skulle bruke bass og trommer på Bryter Layter. Også på denne plata medvirket medlemmer av Fairport Convention. Folkmusikeren John Cale medvirket på sangene «Fly» og «Northern Sky». Cale brukte på denne tiden heroin, og vennene til Drake mistenkte at han gjorde det samme. Boyd var sikker på at dette albumet skulle bli en suksess, men albumet solgte mindre enn 3 000 eksemplarer og fikk varierende kritikker. Også dette albumet har fått gode kritikker i nyere tid. Det britiske musikkmagasinet Q plasserte Bryter Layter på 23.-plass da de skulle kåre de 100 beste britiske albumene gjennom tidene, og på 245.-plass da Rolling Stone kåret de 500 beste albumene gjennom tidene.[trenger referanse] Kort tid etter utgivelsen av platen solgte Boyd Witchseason til Island Records og reiste til USA for å jobbe for filmselskapet Warner Bros. Kombinert med det dårlige platesalget gjorde dette at Drake ble svært deprimert.[trenger referanse]

I 1971 klarte familien å tvinge ham til å gå til en psykiater som avgjorde at han skulle begynne med antidepressiva. Drake prøvde å skjule for vennene sine at han brukte antidepressiva.[trenger referanse]

Bryter Layter ble, såvidt vites, ikke anmeldt i norske aviser, men låten «Hazey Jane» ble omtalt i Adresseavisen som en av de bedre låtene det året (1971) ― det framkommer ikke om anmelderen mente «Hazey Jane I» eller «Hazey Jane II.»[10]

Pink Moon

rediger

Island Records ville at Drake skulle promotere Bryter Layter gjennom intervju og konserter. Drake, som ifølge Kirby, røykte store mengder cannabis på denne tiden og viste tegn på psykose, nektet. Vinteren 1970 hadde han isolert seg i leiligheten sin i London. Han var svært skuffet over at Bryter Layter heller ikke ble en suksess og sluttet å ha kontakt med venner og familie. De få gangene han forlot leiligheten var det for å enten spille en konsert eller for å kjøpe dop. Ifølge moren sa Nick til henne at det var på denne tiden alt begynte å gå galt.[trenger referanse]

Selv om Island Records verken forventet eller ønsket et nytt album, kontaktet Drake lydteknikeren John Wood i oktober 1971 for å arbeide på det som skulle bli den siste utgivelsen hans, Pink Moon. Innspillingen av albumet foregikk med bare Drake og Wood til stede og tok to dager.[11] De elleve dystre sangene på Pink Moon er korte. og albumet er bare 28 minutter langt, noe Wood betegnet som «akkurat passe, en vil virkelig ikke at det skal være lengre.» I motsetning til Bryter Layter spiller Drake alene på alle sangene på Pink Moon bortsett fra en liten piano-overdub på tittelsangen.

Da plata var ferdig, la han den på resepsjonsdisken i lokalet til Island Records, der den lå til den ble oppdaget en uke senere. Pink Moon solgte enda dårligere enn sine to forgjengere, selv om den fikk noen gode kritikker. Drake begynte på denne tiden å snakke om å slutte som artist og heller skrive sanger for andre artister eller bli dataprogrammerer.[trenger referanse]

Pink Moon fikk, etter all sannsynlighet, ingen omtale i norske aviser ved utgivelsen. Ti år etter Drakes død, i 1984, ble platen erklært for å være Drakes «store mesterverk og en av de fineste plater noensinne» i Arbeiderbladet.[12]

De siste årene

rediger

De neste månedene ble Drake enda mer distansert fra sine nærmeste. Han flyttet hjem til foreldrene, noe han aksepterte som nødvendig på grunn av helsetilstanden sin. «Jeg liker meg ikke hjemme, men klarer meg ikke noen andre steder» sa han en gang til moren sin. Drakes hjemkomst var ofte vanskelig for familien, som søsteren hans Gabrielle forklarte slik: «Gode dager for mine foreldre var gode dager for Nick og dårlige dager for mine foreldre var dårlige dager for Nick.»[8] Utseendet hans hadde endret seg, håret var ustelt og neglene var lange. Tidlig i 1972 fikk Drake et nervøst sammenbrudd og lå på sykehus i fire uker.

I juli 1974 kontaktet Drake John Wood og sa at han ville begynne på et fjerde album. Boyd var tilbake i England på denne tiden og ble enig om å være produsent på albumet. I selvbiografien sin skrev Boyd at Nick Drake så verre ut enn noen gang før, håret hans var fett, hendene skitne og han så sint ut. Drake var i så dårlig form at han ikke kunne synge og spille gitar samtidig. Returen til studio gjorde at Drake så lysere på ting.

Død

rediger

På grunn av Drakes dårlige helse hadde innspillingen av hans fjerde album stoppet opp, og han var nå bare i kontakt med sine nærmeste venner og familien. Han hadde prøvd å holde kontakten med Sophia Ryde, som han hadde møtt i London i 1968. Ryde er blitt skildret som det nærmeste Drake noen gang kom en kjæreste, men hun benytter selv tittelen «beste jentevenn». I et intervju i 2005 fortalte Ryde at en uke før han døde hadde hun sagt at hun trengte litt tid for seg selv. De så aldri hverandre igjen.

 
Nick Drakes gravplass. På graven står det «Now we rise and we are everywhere». Teksten er fra den siste sangen på det siste albumet hans.

Tidlig om morgenen mandag 25. november 1974 døde Nick Drake 26 år gammel på grunn av en overdose av amitriptylin, en type antidepressiva. Han hadde lagt seg tidlig kvelden før etter å ha vært på besøk hos en venn hele formiddagen. Rundt solnedgang hørte foreldrene ham gå bortover gangen mot kjøkkenet, de gikk ut ifra at han skulle spise kveldsmat. Kort tid etter returnerte han til rommet sitt og tok noen beroligende piller som skulle hjelpe ham å sove. Drake hadde ofte søvnproblemer, og han pleide å sitte oppe hele natten og høre på musikk, for så å sove til langt ut på morgenen. Moren pleide ikke å forstyrre ham, men klokken tolv neste morgen la hun merke til at han lå livløs i sengen. Det lå ikke noe selvmordsbrev der, men det ble funnet et brev skrevet til Sophia Ryder. Det ble fastslått at Drake tok sitt eget liv, men dette har en del familiemedlemmer betvilt.[6] Rodney Drake skildret dødsfallet til sønnen som uventet og uvanlig. Han har likevel innrømmet at de gjemte aspirin og forskjellige piller for ham. Søsteren Gabrielle foretrakk å tro at han begikk selvmord istedenfor at han døde på grunn av et tragisk uhell. Den 14. januar 1975 ble Nick Drake gravlagt under et eiketre på kirkegården til St. Magdalenakirken i Tamworth-in-Arden. Det var om lag femti personer til stede.

Etter Drakes død

rediger

Den offentlige profilen hans fortsatte å være lav. I 1975 begynte foreldrene hans å få besøk av flere av Drakes tilhengere. I 1979 ga Island Records ut alle Nick Drakes sanger fra de tre albumene hans ut på et samlealbum, men albumet hadde dårlige salgstall. På midten av 1980-tallet sa mange suksessrike artister at Nick Drake var en inspirasjonskilde for dem. På slutten av 1980-tallet ble han ofte nevnt i musikkpressen. I 1992 ble dokumentaren A Stranger Among Us – In Search of Nick Drake sendt på BBC Two, og i 2000 ble dokumentaren A Skin Too Few: The Days of Nick Drake utgitt. Avisen The Guardian kåret albumet Bryter Layter til det beste alternative albumet som noen gang har blitt utgitt.[13] I 2000 brukte Volkswagen sangen «Pink Moon» til en reklame i USA, som førte til kraftig økt salg av Nick Drake-album. Albumet Pink Moon var en stund[når?] det femte mest solgte albumet på nettbutikken Amazon.com. Siden slutten av 1990-tallet har Nick Drakes musikk blitt brukt i en rekke Hollywood-filmer, inkludert Hideous Kinky (1998), Serendipity (2001), The Royal Tenenbaums (2001) og Garden State (2004). De siste årene har flere artister sett på Nick Drake som en inspirasjonskilde, inkludert Lucinda Williams, Badly Drawn Boy, José González, Lou Barlow, Beck, Elliott Smith, Kent og Jim Stärk.

Diskografi

rediger

Utdypende artikkel: Nick Drakes diskografi

Studioalbum

Livealbum

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nick-Drake, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7905, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 139444183, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 67715[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Nick Drake-biografi» (på engelsk). VH1. 2005. Besøkt 22. november 2007. 
  7. ^ a b «Nick Drake-kronologi» (på engelsk). Arkivert fra originalen 14. oktober 2007. Besøkt 22. november 2007. 
  8. ^ a b Paphides, Peter (2004-05-21). Like a Heart with Legs On (på engelsk). Western Mail. 
  9. ^ VG, 3. september 1969, s. 16. Lest 21. mars 2021.
  10. ^ Adresseavisen, 19. oktober 1971. Lest 21. mars 2021.
  11. ^ «Exiled from Heaven» (på engelsk). Mojo Magazine. januar 2000. Arkivert fra originalen 25. mai 2012. 
  12. ^ Arbeiderbladet, 23. oktober 1984, s. 45. Lest 21. mars 2021.
  13. ^ «The alternative top 100» (på engelsk). Guardian Unlimited. 1999. Besøkt 22. november 2007. 

Litteratur

rediger
  • (da) Rasmussen, Gorm Henrik (1980). Pink Moon – Sangeren og guitaristen Nick Drake. Forlaget Hovedland. 
  • (en) Humphries, Patrick (1997). Nick Drake: The Biography. Bloomsbury USA. ISBN 1-58234-035-8. 
  • (en) Various sources (2003). Way to Blue: An Introduction to Nick Drake. Omnibus Press. ISBN 0-7119-8179-5. 
  • (en) Various sources (2003). The Nick Drake Song Collection. Music Sales. ISBN 0-7119-4464-4. 
  • (en) Dann, Trevor (2006). Darker Than the Deepest Sea: The Search for Nick Drake. London: Da Capo Press. ISBN 0-306-81520-6. 
  • (en) Petrusich (2007). 33 1/3 Nick Drake's Pink Moon. ISBN 978-0-8264-2790-8. 
  • (it) De Angelis, Paola (2007). Journey to the Stars – I testi di Nick Drake. Arcana Editrice. 

Eksterne lenker

rediger
 
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nick_Drake&oldid=23607203»