Nedkvitne-saken

avskjedssak ved UiO

Nedkvitne-saken var en sak vedrørende avskjed av historieprofessor Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo. Nedkvitne ble avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie i januar 2009 etter en langvarig konflikt med både kolleger og instituttledelsen.

Nedkvitne anla sak mot universitetet for å få vedtaket om avskjed kjent ugyldig. Oslo tingrett frifant i januar 2010 universitetet på alle punkter. Saken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett i mars 2011. Lagmannsretten forkastet anken over tingrettens dom, og denne avgjørelsen ble anket videre til Høyesterett. I juni 2011 avviste imidlertid Høyesteretts ankeutvalg å behandle saken, da ankeutvalget fant det «enstemmig klart at Arnved Nedkvitnes anke er uten utsikter til å kunne føre frem».[1]

Det var den første saken i sitt slag[klargjør] siden universitetet ble grunnlagt i 1811. Den var også den første avskjedssaken mot en professor som til da hadde vært behandlet av domstolene.

Avskjeden av Nedkvitne rediger

Styret ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo vedtok 16. juni 2008 å avskjedige Arnved Nedkvitne fra hans stilling som professor. Nedkvitne påklaget vedtaket, men fakultetsstyret fastholdt sitt vedtak. Universitetsstyret vedtok deretter som klageinstans 24. februar 2009 å slutte seg til vedtaket i fakultetsstyret.[2] Vedtaket i klageinstansen ble gjort med 9 mot 2 stemmer. Mindretallet som gikk i mot avskjed, ønsket ordensstraff. Flertallet begrunnet sitt vedtak med at professoren «grovt har krenket sine tjenesteplikter og trass i skriftlige advarsler og irettesettelser, gjentatt gjennom en årrekke, har krenket sine tjenesteplikter».[2][3]

Nedkvitne hevdet at hans fag hadde tapt i kampen om ressursene ved instituttet i en årrekke, og at han hadde forsøkt å forsvare faget sitt.

Ifølge universitetshistoriker John Peter Collett har det ikke skjedd før at en professor har blitt avskjediget på den måten ved universitetet.[4] Professorene var tidligere embedsmenn og kunne bare avsettes ved dom.

Kritikk mot avskjeden rediger

Ifølge Nedkvitne selv, gjengitt i artikler i media, var bakgrunnen for avskjeden at Nedkvitne i leserinnlegg i Universitas og Uniforum, og i e-poster, hadde uttalt seg sterkt kritisk om ledelsen ved instituttet og ved Det humanistiske fakultet, og til dels om kolleger ved instituttet.[5] Det ble pekt på at Det humanistiske fakultet, og Historisk institutt og det nåværende Institutt for arkeologi, konservering og historie spesielt, har slitt med svært dårlig arbeidsmiljø og samarbeidsproblemer i mange år.[6] Advokat Preben Mo Fredriksen, som ble engasjert av Forskerforbundet på vegne av Nedkvitne, uttalte i forbindelse med universitetsstyrets behandling av saken at et arbeidsmiljøproblem ved et helt fakultet her ble redusert til en person.[7]

Dagen etter at Nedkvitne ble avskjediget, kom det frem at flere personer som var involvert i saken mente instituttledelsen ved Institutt for arkeologi, konservering og historie og universitetsledelsen hadde forvridd eller fortiet deres utsagn til skade for Nedkvitne.[8]

Nedkvitne var ved avskjeden den eneste professoren i norsk middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo, og Jon Hustad tolket saken som at faget ble nedlagt ved universitetet.[9] Hustad hevdet at «Nedkvitne har gjort arbeidet sitt. Han har rettleitt, han har undervist, og han har publisert. Alle studentevalueringar syner at Nedkvitne er særs populær og at han i så måte er perfekt tilpassa Kvalitetsreforma»[9]. Hustad mente saken har bakgrunn i en konflikt mellom Nedkvitne og to professorer i moderne historie, Jorunn Bjørgum og Helge Pharo, som begge har vært instituttbestyrere og som Nedkvitne mener har gjennomført en styrt avvikling av middelalderhistorie ved UiO til fordel for moderne historie[9].

Nedkvitne-saken og den akademiske friheten rediger

Sakens betydning for den akademiske friheten ble tidlig et tema for flere professorer ved universitetet. Etikkprofessor Jan Helge Solbakk mente at «det eneste [Nedkvitne] har gjort feil, er at han ikke er servil overfor ledelsen. Det er en del av en ny utvikling av UiO hvor de vitenskapelig ansattes akademiske frihet er truet». Han utdypet senere: «Han er forsker, han underviser, veileder og gjør primæroppgavene til en akademisk ansatt. I tillegg har han kjempet for sitt fag i årevis. I denne kampen har han angivelig kommet med en del sterke ytringer mot blant annet ledelsen, noe som har resultert i en avskjedssak mot ham. Dette ser jeg på som et symptom på det administrasjonsstyret vi har fått i stadig større grad ved universitetet, at en akademisk ansatt ikke lenger kan ytre seg fritt uten å risikere represalier av denne karakter».[10] Solbakk gikk offentlig ut til støtte for Nedkvitne sammen med professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, og professorene Bernt Hagtvet, Kristian Gundersen, Arne Johan Vetlesen, Unni Wikan og Jens Saugstad.[11]

Forsøk på forlik rediger

I en kommentarartikkel i Aftenposten 4. februar 2010 skrev Ulf Andenæs at Forskerforbundet hadde foreslått at Nedkvitne skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som gjenstod før han kunne gå av med avtalefestet pensjon, men at dette ble avvist av universitetsledelsen.[12] Dagen etter ble dette tilbakevist av Ole Petter Ottersen og Gunn-Elin Aa. Bjørneboe.[13] I Aftenposten 18. februar skrev hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet Kristian Mollestad at «til dette er det å si at Andenæs har rett: Forslaget ble fremmet av undertegnede bare få dager før rettssaken, som et forsøk på å finne en forliksløsning fremfor en rettssak som vil kunne pågå i flere år fremover. En slik løsning ville kunne satt et punktum i saken for begge parter. Dessverre ble forslaget avvist».[14]

Behandling i rettsapparatet rediger

Behandling i tingretten rediger

11. mars 2009 varslet Nedkvitne at han ville gå til sak mot universitetet for å få omgjort avskjeden.[15] Nedkvitne hadde fått økonomisk støtte til å bringe saken inn for retten fra Forskerforbundet, som også hadde engasjert en av sine jurister i saken. Universitetet hadde avslått Nedkvitnes anmodning om å bli stående i stillingen.[16] Nedkvitne tok ut stevning 13. mars 2009 og begjærte i stevningen midlertidig avgjørelse i tingretten om at UiO skulle forbys å effektuere vedtaket. Tingretten avslo Nedkvitnes begjæring. Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten som 25. mai 2009 forkastet anken. Nedkvitne registrerte seg derfor som student ved universitetet for å få tilgang til bibliotek og lesesaler.

Hovedforhandling ble avholdt 11. til 18. januar 2010.[17] Nedkvitne krevde avskjedsvedtaket kjent ugyldig. Videre fremsatte han krav om erstatning for tapte inntekter og i tillegg oppreisning. Universitetet i Oslo ba seg frifunnet og anførte bl.a. at Nedkvitne hadde gjort seg skyldig i utilbørlig adferd overfor ledelse, kollegaer og eksterne sensorer. Hans uteblivelser fra møter han var innkalt til av daværende instituttleder Jorunn Bjørgum, ble betegnet som ordrenekt.[18][19] Den 29. januar 2010 falt dommen i Oslo tingrett, som frifant UiO og påla Nedkvitne (dvs. i praksis Forskerforbundet) å betale statens omkostninger.[20]

Presseoppslag under rettssaken rediger

I rettssaken vitnet bl.a. Kristian Gundersen. Gundersen uttalte til Dagens Næringsliv at Nedkvitnes uttalelser var noe folk måtte tåle og at dette var vanlig på universitet.[21] Nedkvitne uttalte selv til Aftenposten at «det er en tradisjon for krass ordbruk blant historikere» og at ledelsen på instituttet hadde hatt en ordbruk som ikke var noe bedre.[22] Et av vitnene, historieprofessor Finn Fuglestad, uttalte i retten at han tolket e-postene til Nedkvitne som uttrykk for frustrasjon over ikke å bli hørt, og beskrev Jorunn Bjørgums lederstil som «veldig autoritær».[23] Fuglestad støttet også Nedkvitnes beskrivelse av å ha blitt marginalisert, og at det fantes en indre krets knyttet til nyere norsk historie, som fikk ressurser på bekostning av mindre fag. Det kom også frem at instituttledelsen uten lovlig hjemmel hadde tatt fra Nedkvitne driftsmidler til bøker og faglige reiser i perioder.[24] Ifølge nettavisen Uniforum forklarte tidligere prorektor Haakon Breien Benestad i retten at han mente konflikten lignet på konflikten mellom Carl August Fleischer og Johs. Andenæs, og at han hadde foreslått at han kunne megle i konflikten. Han mente en avskjedssak mot Nedkvitne kunne skade universitetets renommé. Benestads forslag om megling ble avvist i rektoratet, og prorektor Benestad fikk brev fra rektor Geir Ellingsrud der han ble truet med å bli avsatt som prorektor (til tross for at prorektor er valgt og ikke kan avsettes uten videre) dersom han gikk videre med saken. I retten beskrev Benestad ifølge Uniforum, denne reaksjonen som «interessant, men pinlig».[25]

Nedkvitne uttalte etter at dommen var falt at han ikke så seg i stand til å anke saken da han ikke hadde økonomiske ressurser til dette.[26] Nedkvitne ga videre uttrykk for at han hadde ønsket å få «debatt om den umyndiggjøringen av professorer som har skjedd på universitetene siden 2003» og at han mente han hadde oppnådd dette målet: «Ved toppuniversiteter som Oxford og Harvard har professorene langt mer innflytelse på viktige avgjørelser enn det vi har på norske universiteter. Her har det vært en byråkratisering som ikke har ført til bedre kvalitet».[27]

Nærmere om tingrettens begrunnelse rediger

Sakens tema var ifølge dommen[28] gyldigheten av et forvaltningsvedtak (i universitetsstyret) om avskjed av en tjenestemann. Tingretten slo fast at retten kunne prøve rettsanvendelsen, den faktiske fremstillingen og saksbehandlingen. Det såkalte forvaltningsskjønnet – om det var hensiktsmessig å gå til avskjed – fant retten ikke å kunne prøve.

Retten tok utgangspunkt i at faktum i saken ikke var omtvistet. Det var på det rene at professoren hadde skrevet de aktuelle brevene og unnlatt å møte på visse møter. Dermed var det ikke nødvendig for retten å ta stilling til en anførsel fra Nedkvitne om at det eksisterte et skjerpet beviskrav der avskjeden bygger på et belastende faktum.

Tingretten foretok deretter en vurdering av om det faktum som partene er enige om, ble rammet av tjenestemannsloven § 15. Loven krever at tjenestemannen har vist grov uforstand i tjenesten eller at han grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter. Også unnlatelser av å utføre tjenesteplikter omfattes.

Ved vurderingen av om tjenestemannsloven § 15 var overtrådt, trakk retten inn Grunnlovens § 100 og EMK art. 10. Tjenestemannen har rett til å uttale seg kritisk til forhold på arbeidsplassen selv om det er til skade for virksomheten. Videre fastslo retten at en ansatt hvis oppgave er å bidra til samfunnsdebatten, for eksempel den universitetsansatte, har en særlig vid ytringsfrihet i faglige og politiske spørsmål. Den akademiske frihet innebærer en frihet til å søke og formidle kunnskap, uten illegitime inngrep i arbeidet, når sannhet og forståelse er formålet.

Begrensninger i ytringsfriheten krever ifølge tingretten et særlig grunnlag, herunder det ulovfestede prinsipp om lojalitetsplikt i arbeidsforhold. Arbeidstakeren må opptre i samsvar med arbeidsgiverens interesser, men har lov til å varsle. Derimot setter prinsippet om lojalitet begrensninger med hensyn hva arbeidstakeren kan ytre seg om til skade for arbeidsgiverens interesser og hvordan han ytrer seg. En ytringsform som er illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende, vernes ikke. Arbeidstakeren må opptre innenfor allment aksepterte normer for atferd.

Tingretten fant etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på grensene for den akademiske frihet til å ytre seg. Saken reiste etter rettens vurdering ingen slike grensespørsmål. Saken dreide seg etter rettens oppfatning ikke om Nedkvitnes rett til å ta opp de temaene han ytret seg om, men om hans ytringsform innebar en overtredelse av tjenestemannsloven.

Etter en konkret vurdering av bevisene i saken kom retten til at vilkårene for avskjed var tilstede. Saksbehandlingen ble også vurdert, men retten fant ingen feil ved denne. Spørsmålet om det da var hensiktsmessig å gå til avskjed kunne retten ikke overprøve, i det denne avgjørelsen falt innenfor forvaltningens frie skjønn.

Reaksjoner på tingrettsdommen rediger

I en kommentarartikkel mente Jon Hustad at Nedkvitne «ikkje [har] forstått at professorveldet er over». Hustad mente rettssaken viste at instituttledelsen ikke var uskyldige, men snarere «inkompetente og smålege».[24]

Professor og tidligere universitetsstyremedlem og rektorkandidat Kristian Gundersen uttalte til Aftenposten at frifinnelsen av staten i tingretten truer ytringsfriheten.[29]

Historikeren Andreas Raaum mener at man i Norge de siste 20 årene har sett «en voldsom byråkratisering og en viss maktoverføring til administrasjonen» som har skapt en «maktbevisst og maktglad universitetsadministrasjon». Han mener saken skyldes at «ledelsen på Historisk institutt mangler raushet i sin personalbehandling: Det er nemlig fullt mulig å leve med en slik såkalt umulig person som Nedkvitne, en mann som gjør jobben sin i alle de sammenhenger som er viktige. Avskjedigelsen kan oppfattes som en overdrevet hevnaksjon.»[30]

Universitetshistoriker John Peter Collett mente at «Universitetet i Oslo har ingenting å være stolte av», og at det gjennom dommen, dersom den blir stående, er skapt en ny situasjon der «ledelsen har et maktmiddel de ikke har hatt før». Collett hevdet at «den akademiske friheten er skrevet inn i lovverket. Den kan i praksis ikke ha noen betydning dersom forskere ikke har beskyttelse mot makthaverne. Hvis den akademiske friheten ikke følges opp av ekstra jobbsikkerhet, er det vanskelig å forstå at den kan være reell».[31]

Jan Fridthjof Bernt mente at tingrettens dom kan sees som et bidrag til en nedbygging av det generelle stillingsvernet for professorer: «Inntil 1989 ble disse ansatt som embetsmenn, og kunne bare avsettes ved dom. Da den ordningen ble avviklet, ble det sagt at dette ikke skulle ha noe å si for selve stillingsvernet. Men dette har i alle fall ikke tingretten tatt inn over seg». Bernt mener at «dette er en sak om grunnleggende, viktige universitetsrettslige spørsmål, som bør avklares av Høyesterett». Bernt fremhever videre at «Universitetet er en arbeidsplass som er helt ulik andre arbeidsplasser. De vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og kan ikke instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag».[32]

Morgenbladets leder 12. februar 2010 beskrev tingrettsdommen som historisk, og kritiserte den for ikke å ha «noe blikk for universitetets tradisjon for å være et autonomt korrektiv til makten. Det kan være vanskelig for professorene å oppfatte seg selv som livegne (tjenestemenn), når de faktisk var embetsmenn helt frem til 1990.» Lederen støttet en anke av saken til høyere rettsinstans og oppfordret andre til å støtte Nedkvitne dersom Forskerforbundet ikke gjorde det.[33]

I et brev til Forskerforbundet krevde tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, stipendiat i ytringsfrihetsbeskyttelse Anine Kierulf, professor Jan Fridthjof Bernt og professor Anne Robberstad at saken ble anket. De uttalte at tingrettsdommen er «uklar og ikke behandler spørsmålet om hva den akademiske ytringsfriheten innebærer». Henning Jakhelln mener at «dypest sett handler denne saken om både ytringsfrihet og akademisk frihet». Kierulf er bekymret for forskeres rettssikkerhet dersom dommen blir stående: «Universiteter og høyskoler vil ifølge denne dommen kunne avskjedige vitenskapelig ansatte uten at det blir adgang til å vurdere om inngrepet er rimelig».[34]

Thomas Mathiesen mente at tingrettsdommen har «særs uheldige konsekvensar for universitetet som institusjon», men at Nedkvitne gjorde andre professorer en bjørnetjeneste ved å ta saken til retten. [35]

Arnt Maasø ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO mente i Klassekampen at saken ikke handler om ytringsfrihet og truet med å melde seg ut av Forskerforbundet dersom forbundet støtter anken av saken. Maasø mente at saken handler om «hvordan man kan klare å skape et godt arbeidsmiljø».[36] Etter at Forskerforbundet vedtok å støtte anken meldte mellom 15 og 20 medlemmer, hovedsakelig ved HF-fakultetet ved UiO, seg ut av forbundet, og hevdet samtidig at forbundet ikke hjalp dem da de angivelig opplevet å bli trakassert av Nedkvitne tidligere.[37] Jusprofessor Olav Torvund skriver imidlertid at «det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer». Torvund mener det er riktig av Forskerforbundet å støtte anken og at saken helst bør avgjøres av Høyesterett.[38]

Aftenpostens leder 21. februar 2010 hilste anken av saken velkommen, fordi saken «reiser utvilsomt viktige, prinsipielle spørsmål knyttet til akademisk frihet» og er «enestående».[39]

Nedkvitne-saken har blitt brukt som referanse i debatter: Etter at to ansatte ved Høgskolen i Oslo, Rune Slagstad og Pål Veiden, skrev til sammen tre kronikker i Aftenposten som var kritiske til forhold ved Høgskolen i Oslo, ble begge møtt med sterk kritikk fra administrasjonen ved høyskolen og Veiden ble innkalt til personalsamtale. Rune Slagstad sammenlignet denne reaksjonen med Nedkvitne-saken.[40] Både saken ved Høgskolen i Oslo og Nedkvitne-saken førte til debatt om akademisk frihet og takhøyden for kritikk ved universiteter og høyskoler.[41]

Behandling i lagmannsretten rediger

18. februar 2010 bestemte Forskerforbundets hovedstyre at Forskerforbundet påtok seg omkostningene for en anke av saken til lagmannsretten. Hovedstyret uttalte at forbundet «har valgt å dekke omkostningene i forbindelse med en anke fordi saken anses å være av prinsipiell karakter. Det gjelder både i forhold til grensene for forskeres ytringsfrihet/akademiske frihet og i forhold til forholdsmessigheten av en så vidt alvorlig reaksjon som avskjed. Hovedstyret oppfatter det som uheldig om tingrettens dom blir normgivende for hvordan slike saker skal vurderes».[42] Vedtaket i hovedstyret var enstemmig. Generalsekretær Sigrid Lem uttalte at «vi ser at denne saken har prinsipielle sider det kan være viktig for våre medlemmer å få belyst».[43]

Advokat Vidar Strømme i Advokatfirmaet Schjødt overtok som Nedkvitnes advokat. Strømme uttalte at han ville jobbet pro bono dersom Forskerforbundet ikke hadde dekket utgiftene, fordi saken hadde en viktig og samfunnsmessig betydning. Strømme uttalte at dommen overså Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som står over norsk rett.[44] I Klassekampen uttalte han at «denne saken handler om ytringsfrihet, ikke arbeidsrett» og at «denne saken er viktig fordi den dreier seg om grunnleggende betingelser for ytringsfriheten på Universitetet. Som også er en del av den allmenne ytringsfriheten».[45]

I mars 2010 ble saken formelt anket til Borgarting lagmannsrett. Nedkvitne uttalte til Universitetsavisa at «jeg tenker at jeg likevel kan ha oppnådd noe ved å bidra til en debatt som forhåpentlig vil bli til vitenskapelig ansattes fordel». Nedkvitne og hans advokat uttalte videre at de under saken ved lagmannsretten vil sette enda sterkere søkelys på det de kaller «meget reelle miljøproblemer» ved Det humanistiske fakultet ved UiO og en «stadig mer autoritær praksis og uvilje fra ledelsens side til å kommunisere med vanlige ansatte om reelle faglige problem» som har «gjort kommunikasjonen fra begge sider stadig mer aggressiv». Nedkvitne krever stillingen tilbake og foreløpig en million kroner i erstatning og oppreisning.[46]

Ankesaken ble behandlet av Borgarting lagmannsrett fra 18. til 26. januar 2011.[47] Mange av de samme vitnene som opptrådte i tingretten ble også ført i lagmannsretten, men i tillegg vitnet professor i økonomisk historie ved universitetet i Genève Kristine Bruland, som uttalte at «det var et illojalt miljø. Ledelsen svertet systematisk de ansatte. I glassburet var det sverting og nedsettende omtale av bl.a. Nedkvitne og Fuglestad [...] Ord som sprø, idiot i kombinasjon med hoderisting og latter var helt vanlig. Det var et brutalt miljø».[48] Vitnet John Peter Collett beskrev Nedkvitne som «en drømmeprofessor» som forsket og underviste langt mer enn han trengte. Collett beskrev et miljø der instituttledelsen, som var kommet «langt over sitt eget inkompetansenivå», samlet seg i glassburet i lunsjen: «Det var ikke sunt for min egen psykiske helse å gå dit». Både Collett og vitnet Jan Fridthjof Bernt kunne fortelle om harde fronter i universitetsmiljøer opp gjennom historien.[49] Jusprofessor Anne Robberstad vurderte at Nedkvitne burde vinne frem med søksmålet: «Min faglige vurdering er at det er helt på sin plass at ytringsfrihetsperspektivet føres fram, ettersom Nedkvitne hovedsakelig ble avskjediget på grunn av innholdet i ytringene».[50]

Dom i Borgarting lagmannsrett falt 11. mars 2011.[51] Anken ble forkastet, slik at tingrettens dom ble stående.[52][53]

Nedkvitne og hans støttespillere gjorde det tidlig klart at saken ville bli anket til Høyesterett dersom han skulle tape, dersom Forskerforbundet støttet ham videre. Det var også ventet at UiO ville anke dersom universitetet ble dømt.[54] Flere jurister, bl.a. Jan Fridthjof Bernt, har uttalt at saken bør avgjøres endelig av Høyesterett på grunn av sin prinsipielle betydning.[32] Bernt var ikke enig i lagmannsrettens vurdering at saken ikke dreide seg om ytringsfrihet for akademisk ansatte. Han mente Nedkvitnes ytringer var avgjørende for oppsigelsen. «Man understreker på den ene siden at det ikke er en sak om ytringsfrihet, men at det avgjørende var at Nedkvitne ikke ville gå inn i dialog med ledelsen da han ble innkalt til møter. Men i dette ligger jo åpenbart at man mener det at det var en avskjedsgrunn at han ikke var villig til å diskutere ytringene sine».[55]

Behandling i Høyesteretts ankeutvalg rediger

Lagmannsrettens dom ble 6. april 2011 anket til Høyesterett.[56][57][58] Forskerforbundets hovedstyre bestemte 14. april 2011 at forbundet ikke vil dekke omkostningene ved høyesterettsbehandlingen. Forbundet uttalte at «Forskerforbundet har dekket Nedkvitnes utgifter ved behandlingen av saken i tingretten og lagmannsretten, og har således ytt en betydelig økonomisk støtte. Hovedstyret oppfatter lagmannsrettens dom som generelt mer klargjørende enn tingrettens dom når det gjelder vitenskapelig ansattes ytringsfrihet.»[59]

Nedkvitnes advokat Vidar Strømme i Advokatfirmaet Schjødt uttalte at anken ville bli opprettholdt, og at Advokatfirmaet Schjødt ville dekke omkostningene om nødvendig: «Det er ikke aktuelt for oss å etterlate vår klient av den grunn. Dette betyr ikke noe for saken videre. Når vi har begynt på en sånn sak, fullfører vi den».[60] Saken ble derfor ført pro bono av Advokatfirmaet Schjødt.[61]

Den 30. juni 2011 avslo Høyesteretts ankeutvalg å behandle Nedkvitnes anke, slik at dommen er rettskraftig fra samme tidspunkt. Ankeutvalget uttalte at det er «klart at Arnved Nedkvitnes anke er uten utsikter til å kunne føre frem».[1][62]

I en kommentar i Aftenposten 13. juli 2011, hevdet Knut Olav Åmås at saken dreide seg om langt mer enn ytringsfrihet, men at sakens kjerne handler om retten til å kunne ha et sunt arbeidsmiljø der det er mulig å holde ut uten krenkelser og grove sjikaner.[63]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Beslutningen i Høyesteretts ankeutvalg» (PDF). 30. juni 2011.  Nedkvitne er anonymisert[død lenke]
  2. ^ a b «Nedkvitne fikk sparken» Aksel Kjær Vidnes, Universitas 24. februar 2009
  3. ^ Oslo tingretts dom datert 29. januar 2010, side 3. Saksnr. 09-043651TVI/OTIR/05
  4. ^ «Første som ble sparket på 200 år», Aftenposten, publisert 27. februar 2009
  5. ^ «Når avmakten gror», Robin Røkke Johansen, Universitas 01. oktober 2008
  6. ^ «Undersøkelse avslører HF-mobbing», Mai-Bente Paulsen og Kamilla Simonnes, Universitas 13. februar 2008
  7. ^ «UiO kan gi professor sparken», Martin Toft, Uniforum 11. desember 2008]
  8. ^ «Sparket professor», Robin Røkke Johansen, Universitas 25. februar 2009]
  9. ^ a b c «Professoren som vart sparka», Jon Hustad, Dag og Tid 26. februar 2009
  10. ^ «Støtter oppsigelsestruet professor», Arve Henriksen, Aftenposten 23. februar 2009
  11. ^ «Støttar ulydig professor», Martin Toft, Uniforum 23. februar 2009]
  12. ^ «Professorenes kriger» Aftenposten 4. februar 2010
  13. ^ «Universitetet ønsket forlik», Aftenposten 5. februar 2010
  14. ^ «Forsøk på forlik», Aftenposten 18. februar 2010
  15. ^ «Nedkvitne saksøker UiO», Christine Skogen Nyhagen, Universitas 11. mars 2009
  16. ^ Oslo tingretts dom datert 29. januar 2010 side 4. Saksnr 09-043651TVI/OTIR/05
  17. ^ «– Avskjedsvedtaket ugyldig», Helene Lindqvist, Universitas 05. november 2009
  18. ^ «UiO på tiltalebenken» Uniforum, 12. januar 2010
  19. ^ «Rettssak mot UiO starter mandag» Uniforum 8. januar 2010
  20. ^ «Professor tapte mot UiO», NRK Østlandssendingen / NTB, 29. januar 2010
  21. ^ «- Vi skrek til hverandre og var ferdige med det», dn.no 13. januar 2010
  22. ^ «Sparket professor: - Angrer ikke på ordbruken», Aftenposten 12. januar 2010
  23. ^ «Kollegastøtte til Nedkvitne», Aftenposten 14. januar 2010
  24. ^ a b «Staten mot Nedkvitne», Dag og Tid, 15. januar 2010
  25. ^ «Prorektor ville mekla – truga med sparken», Uniforum 15. januar 2010
  26. ^ «Nedkvitne anker ikke» Arkivert 12. februar 2010 hos Wayback Machine., Universitetsavisa, 4. februar 2010
  27. ^ «UiO vann Nedkvitne-saka»[død lenke], Uniforum 29. januar 2010
  28. ^ Oslo tingretts dom datert 29. januar 2010. Saksnr 09-043651TVI/OTIR/05
  29. ^ «Mener Nedkvitne-dommen truer ytringsfriheten», Aftenposten 2. februar 2010
  30. ^ Andreas Raaum. En arbeidsrettssak som alle taper. Agderposten 28.01.2010
  31. ^ «Nedkvitne vil ikke anke», Universitas, 3. februar 2010
  32. ^ a b «– Bør til Høyesterett!», Uniforum, 4. februar 2010
  33. ^ «Dommen må ankes» Arkivert 3. august 2021 hos Wayback Machine., Morgenbladet 12. februar 2010
  34. ^ http://www.forskerforum.no/module_info/index2_forskerforum.php?level=2&xid=3966[død lenke]
  35. ^ http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1698
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. februar 2010. Besøkt 18. februar 2010. 
  37. ^ «Akademikere forlater fagforbund», Aftenposten 19. februar 2010
  38. ^ http://blogg.torvund.net/2010/02/19/det-var-rett-av-forskerforbundet-a-støtte-nedkvitnes-anke/
  39. ^ Viktig anke. Leder i Aftenposten 21. februar 2010
  40. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. august 2021. Besøkt 4. april 2010. 
  41. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3562546.ece
  42. ^ «Forskerforbundet gir Nedkvitne økonomisk bistand til ankebehandling» Arkivert 2. mai 2010 hos Wayback Machine., Forskerforbundet, 18. februar 2010
  43. ^ «Får støtte -anker dommen». Dagens Næringsliv 19. februar 2010
  44. ^ død lenke[død lenke]
  45. ^ Sarah Sørheim. Nedkvitne til anke. Klassekampen 20.02.2010
  46. ^ «Nedkvitne krever én million kroner» Arkivert 9. mars 2010 hos Wayback Machine., Universitetsavisa, 5. mars 2010
  47. ^ «Professorer ble fiender» Aftenposten 18. januar 2011, besøkt 18. januar 2011
  48. ^ «– Pompøst miljø, prega av arroganse», Uniforum, 22. januar 2011
  49. ^ «– Ein draumeprofessor», Uniforum, 21. januar 2011
  50. ^ «Jussprofessor: Nedkvitne bør vinne», Uniforum, 4. februar 2011
  51. ^ Borgarting lagmannsretts dom 11. mars 2011 saksnr. 10-069877ASD-BORG/01
  52. ^ «Nedkvitne tapte mot UiO», Uniforum, 11. mars 2011
  53. ^ «Universitetet fikk medhold i Nedkvitnesaken» Aftenposten 11. mars 2011, besøkt 11. mars 2011
  54. ^ «Lang ventetid for Nedkvitne»[død lenke], Forskerforum, 31. mai 2010
  55. ^ «Mener Nedkvitne bør anke», Universitas, 16. mars 2011
  56. ^ «Nedkvitne anker til høyesterett», Universitas, 4. april 2011
  57. ^ «Sender anken i morgen», Uniforum, 4. april 2011
  58. ^ «Nedkvitne anker til Høyesterett»[død lenke], Universitetsavisa, 4. april 2011
  59. ^ «Forskerforbundet avslår å dekke omkostninger ved ankesak» Arkivert 18. september 2011 hos Wayback Machine., Forskerforbundet, 14. april 2011
  60. ^ død lenke[død lenke]
  61. ^ «Oppgitt Nedkvitne kjemper videre», Universitas, 227. april 2011
  62. ^ «Høyesterett avviste Nedkvitne-saken», Uniforum 30. juni 2011
  63. ^ «Retten til et sunt miljø» Aftenposten 13. juli 2011

Eksterne lenker rediger