Muhammad Ali av Egypt
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Muhammad Ali Pasha al-Mas'ud ibn Agha (osmantyrkisk: محمد علی پاشا المسعود بن آغا; arabisk: محمد علي باشا Mehmet Ali Pasha; tyrkisk: Kavalalı Mehmet Ali Paşa;[1] 4. mars 1769 – 2. august 1849) var en osmansk tyrkisk kommandant i den osmanske hæren som ble wāli (osmansk guvernør) og selverklært khediv («herre») av Egypt og Sudan med midlertidig godkjennelse av Det osmanske rike. Selv om Muhammed Ali ikke var en nasjonalist i moderne forstand, er han ansett som grunnleggeren av det moderne Egypt på grunn av de dramatiske reformene av militæret, økonomien og kulturen som han satte i gang. Han hersket også over områder i Midtøsten utenfor Egypt. Dynastiet han etablerte kom til å herske over Egypt og Sudan fram til den egyptiske revolusjonen i 1952 ledet av Muhammad Naguib.
| Muhammad Ali محمد علی پاشا المسعود بن آغا | |||
|---|---|---|---|
 Muhammad Ali, portrett av Auguste Couder, 1840 | |||
| Født | Mehmet Ali Pasha 4. mars 1769 Kavala | ||
| Død | 2. august 1849 (80 år) Alexandria | ||
| Beskjeftigelse | Militær leder, politiker, statsmann, journal editor, journalist, journal editor  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Emina av Nosratli Madouran Ayn al-Hayat Montaz Mahivech Namchaz Ziba Hadidja Chams Safa Shama Nour | ||
| Foreldre | Ibrahim Agha (far) Zeinab (mor) | ||
| Barn | Ibrahim Pasja og andre | ||
| Nasjonalitet | Tyrkisk-osmansk | ||
| Gravlagt | Muhammad Ali Mosque | ||
| Språk | Osmantyrkisk | ||
| Utmerkelser | Storkors av Frans Josef-ordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Muhammad eller Mehmed/Mehmet
redigerStavingen av Muhammad Alis fornavn både på arabisk og osmansk-tyrkisk var konsistent: محمد (Muhammad). Dette er navnet han var kjent som blant sine egyptiske undersåtter, og navnet var likt i egyptisk og arabisk historieskrivning. Gitt hans opprinnelige status som kommandant i den osmanske hæren, blir hans fornavn imidlertid ofte gjengitt som Mehmed ( hvilket er standard gjengivelse av dette navnet på osmansk-tyrkisk) eller Mehmet på albansk og moderne tyrkisk. Vestlig historieskrivning er delt i hvilken form som er å foretrekke, men flertallet synes å favorisere det første. De historikere som framhever hans egyptiske styre fremmer «Muhammad», mens de som fremmer hans osmanske vesen, benytter «Mehmed» eller «Mehmet». Dette er dog kun et emne for dem som benytter latinske bokstaver, og angår ikke arabisk skrift.[2]
Liv og virke
rediger
Muhammad Ali var sønn av albanske foreldre og forsørget seg med å selge tobakk fram til han var tjue år i sin fødeby Kavala i Det osmanske rike (som i dag er en del av Hellas). I 1787 ble han offiser i den osmanske hæren. I 1798 ble han underbefal for et regiment av frivillige soldater fra sin hjemby, som skulle delta i forsvaret av Egypt mot den franske hæren til Napoléon Bonaparte. Han deltok blant annet i slaget ved Abukir i juli 1799 og holdt på å drukne da den osmanske hæren la på flukt. Han utmerket seg som befal for sitt regiment gjennom et kavaleriangrep i slaget ved Rahmanieh i 1801. I det kaos som fulgte etter at franskmennene trakk seg ut en innflytelsesrik maktposisjon.
Med sine albanske tropper jagde han ut mamelukkene (den muslimske herskerklassen) fra Kairo i 1804 og ble selv utropt til pasja og tok i 1806 med sultanens bekreftelse sin nye verdighet som wāli (guvernør) over Nedre Egypt. Hans makt og anseelse i den muslimske verden økte ytterligere ved hans seier over den britiske ekspedisjonen til Egypt i 1807 og da han ryddet vekk siste rest av innenlandsk opposisjon ved å invitere 24 ledende mamelukk-beyer til middagsselskap i mars 1811 og massakrerte dem.[3] Med blodbadet på mamelukkene ble han den ubestridte hersker over landet.
Samtidig opptrådte han som erobrer først på Den arabiske halvøya der han gjennom langvarige kamper i årene 1811-1818 greide å undertvinge saudiaraberne samt å erobre de hellige stedene Mekka og Medina. Deretter dro han fra 1820 inn i Sudan hvor hans styrker avanserte langt sørover. Feltleiren i Khartoum vokste til en betydelig handelssted og ikke bare Sudan, men også Sennar og Kordofan ble lagt inn under det egyptiske riket.
Ali gjennomførte gjennomgripende reformer i Egypt: han bygde opp en hær bestående av egyptiske bønder ved innrullere dem til militærtjeneste, hæren ble deretter benyttet til territoriell ekspansjon for Det osmanske riket i Egypts nærområder; han bygde også opp infrastrukturen ved å bygge kanaler og veier. Han etablerte Egypt som et av de største bomullsproduserende land i verden. Også utdannelse ble modernisert, men først og fremst var han opptatt av å styrke hæren og Egypts militære makt.
I formell forstand var Muhammed Ali underlagt Høyporten, den osmanske sentralregjeringen i Istanbul, men i praksis fungerte han mer og mer selvstendig, og i årenes løp viste han at hans hensikt var å gjøre sitt rike uavhengig av Det osmanske rike og sultanens overherredømme. Av denne grunn fikk han sterk støtte fra Frankrike der han ble framstilt som en slags «Østens Napoleon». Muhammad Alis umiddelbare gevinst ble herredømmet over Kreta, men hans sønn Ibrahim ikke klarte å vinne over grekerne på Peloponnes til tross for at han gikk fram med stor hensynsløshet. I sjøslaget ved Navarino i 1827 ble den egyptiske flåten hardt skadelidende.
Sultan Mahmud IIs bestrebelse på å undertrykke de delvis uavhengige guvernørenes selvråderett bidro til å påskynde de åpne bruddet mellom Muhammad Ali og hans nominelle overherre. Muhammad innledet striden ved i 1831 å la en hær under ledelse av sønnen Ibrahim rykke inn i Syria og sammen med den egyptiske flåten beleire Akko (i dagens Israel) som etter lang tids beleiring ble erobret i mai 1832. Før den tid hadde Gaza, Jaffa og Jerusalem blitt erobret. Etter at Syria ble underlagt utropte sultanen Muhammad Ali som en opprører og han ble fratatt sine osmanske embeter. Muhammad lot sønnen fortsette angrepet opp og inn i Anatolia der sultanens soldater ble beseiret ved Konia den 21. desember det samme året.
Den egyptiske hæren fortsatte frammarsjen og skapte panikk i Istanbul, men da sultanen nødtvungent ba om russisk hjelp ble Frankrike og England nødt til å gå imellom, og ved deres påtrykk kom partene til en forståelse i mai 1833 hvor Muhammad Ali ble gjort til wāli også over Syria, Aleppo og Damaskus. Sønnen Ibrahim ble som muhassil (skatteoppsynsmann) av den tyrkiske byen Adana. For å vise sin maktposisjon til Muhammad Ali i 1834 tittelen visekonge.
Den syriske befolkningen forsøkte flere ganger å gjøre opprør og befri seg fra Muhammads undertrykkelse, og hans forhold til sultanen fortsatte å være spent. En osmansk styrke stasjonert ved Eufrat gikk i april 1839 inn i Syria, men Ibrahim vant i juni samme år en ødeleggende seier ved Nisib. Muhammads overtak på sultanen ble enda sterkere da hele den osmanske flåten under sin storadmiral gikk over på Muhammads side.
Deretter fulgte et år med innviklede diplomatiske forhandlinger mellom stormaktene hvor Frankrike forgjeves forsøkte gjøre Muhammad til hersker over Syria. Den franske diplomaten ble imidlertid utmanøvrert av den engelske diplomaten. England, Russland, Preussen, og Østerrike ble enig i juli 1840 om et ultimatum til Muhammad. Han aksepterte stormaktenes vilkår innen ti dager hvor han skulle få Egypt som stattholderdømme og sørlige Syria på livstid. Om han ikke gikk med på dette ville han risikere å miste Syria og etter ytterligere ti dager også Egypt. Til tross for den ivrige krigsagitasjonen i den franske presse var Frankrike ikke villig til å gå til krig mot de andre stormaktene over denne saken. Etter at engelske, russiske og østerrikske eskadrer hadde inntatt Beirut og i november Akko, og da den engelske admiralen Charles Napier viste seg utenfor Alexandria ga Muhammad seg. Han lot den osmanske flåten bli overgitt i forsikring om at han ville få beholde Egypt som stattholderdømme.
Muhammads posisjon ble regulert ved at sultan Abdülmecid ble tvunget til å signere et dekret den 13. februar 1841 som gjorde Muhammad Ali til pasja over Egypt og hersker i sultanens navn over Nubia, Sennaar, Kordofan og Darfur. Muhammad Ali ble i sine siste år svakelig. Han var en diplomatisk dyktig og samtidig hensynsløs og grusom hersker, og til tross for at han i Europa ble framstilt som en opplyst hersker som fremmet sivilisasjon, kunne han verken lese eller skrive.
I juli 1848 ble Muhammed Ali tvunget til gå av på grunn av en påstått mentalsykdom. Han døde senere i august 1849 og ble etterfulgt av sin sønn og sønnesønn Ibrahim Pasja og Abbas. De viste seg svake som herskere, og i løpet av noen tiår var Egypt under full britisk kontroll.
Historisk omdømme
redigerDen vanlige oppfatningen av Muhammad Ali er som «far av det moderne Egypt» ved å være den første hersker siden den osmanske erobringen i 1517 som endelig fravristet Høyporten i Istanbul dens makt i Egypt. Mens han ikke greide å oppnå formell uavhengighet for Egypt i sin levetid, greide han å legge fundamentet for den moderne egyptisk stat. I prosessen med å bygge en hær for å forsvare og ekspandere sitt rike, bygget han et sentralt byråkrati, et utdannelsessystem som gjorde det mulig for sosial mobilitet, og en økonomisk base basert på produksjon av bomull. Hans anstrengelser etablerte hans slekt som herskere av Egypt og Sudan for bortimot 150 år, og gjorde Egypt til de facto uavhengig stat.[4]
Andre historikere har imidlertid ikke vurdert ham som en byggherre, men heller som en erobrer. Ettersom han var av albansk avstamning, og ikke egyptisk, var tyrkisk det offisielle språket ved hans hoff. En del historikere har hevdet at han utnyttet egyptisk arbeidskraft og ressurser for sin personlige vinning framfor til fordel for Egypt. I dette synet er Muhammad Ali framstilt som ytterligere en utenlandsk hersker i lang rekke av utenlandske herskere som strekker seg tilbake til den persiske okkupasjonen i 525 f.Kr.[5] Denne oppfatningen er imidlertid i opposisjon til flertallet av egyptiske og arabiske historikere, foruten også slik den generelle egyptiske offentligheten oppfatter ham.
Referanser
rediger- ^ Blackwood's Edinburgh Magazine Januar-juni 1841] (Google Books)
- ^ Fahmy, Khalid (1998): All the Pasha's Men: Mehmed Ali, his Army and the Making of Modern Egypt. Cambridge University Press.
- ^ Marsot, Afaf Lutfi al-Sayyid (1984): Egypt in the Reign of Muhammad Ali, Cambridge Middle East Library, s. 72
- ^ Betegnelsen «far av det moderne Egypt» er benyttet av historikere som blant annet Henry Dodwell, The Founder of Modern Egypt: A Study of Muhammad ‘Ali (Cambridge: Cambridge University Press, 1965); Arthur Goldschmidt, Jr., Modern Egypt: The Formation of a Nation-State (Boulder, CO: Westview Press, 1988); Albert Haurani, A History of the Arab Peoples (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2002).
- ^ Historikere som fremmer Muhammad Ali som en «utenlandsk hersker» består blant annet av Morroe Berger, Military Elite and Social Change: Egypt Since Napoleon (Princeton, NJ: Woodrow Wilson School of Public and International Affairs, 1960); William L. Cleveland, A History of the Modern Middle East (Boulder, CO: Westview Press, 1994); Khaled Fahmy, All the Pash’a Men: Mehmed Ali, His Army and the Making of Modern Egypt (Cambridge: Cambridge University Press, 1997); Haseeba, Khadijah, "Year’s Lesson". UCLA Center for Near East Studies. 2003.
