Meromiktisk innsjø
En meromiktisk innsjø har vannlag som ikke blander seg med hverandre. Meromiktiske innsjøer er relativt sjeldne, og forekommer gjerne i nærheten av hverandre. De fleste innsjøer er holomiktiske eller dimiktiske, det vil si at det er en viss sirkulasjon av vannmassene. Det finnes også andre vannmasser med meromiktiske egenskaper (for eksempel Svartehavet og noen fjordarmer), men begrepet «meromiktisk» brukes først og fremst om innsjøer.[1]
Beskrivelse rediger
Vannet i en meromiktisk innsjø kan deles i to soner. Nederst er monimolimnion, som ikke sirkulerer, inneholder lite oksygen og mange oppløste salter. Det øverste laget kalles miksolimnion og har de samme egenskapene som en vanlig, holomiktisk innsjø. Grensen mellom lagene kalles kjemoklinen.[2]
Nesten ingen organismer kan leve i monimolimnion, men purpursvovelbakterier trives i toppen av sonen hvis det er nok lys. De bruker hydrogensulfid som elektrondonor under fotosyntesen i stedet for vann, slik at oksygen ikke blir frigjort.[3]
For at en innsjø skal bli meromiktisk må den være ganske dyp i forhold til arealet, og bunnvannet må være ekstra tungt på grunn av oppløste mineralsalter (hydrogenkarbonater av kalsium, magnesium, jern og mangan). Saltene kan ha kommet dit enten via biogeokjemiske prosesser (da blir innsjøene kalt biogent meromiktiske) eller tilførsel av tungt dypvann fra mineralholdige kilder (da blir de betegnet krenogent meromiktisk).[2]
Hvis forholdene tilrettelegges for at sirkulasjonen raskt kommer i gang, f.eks. veisalting, vil dette frigjøre karbondioksid og andre gasser.[4] Slike limniske utbrudd kan være katastrofale, et utslipp i Nyossjøen i Kamerun drepte 1700 mennesker i 1986. Man frykter en enda større katastrofe dersom mye karbondioksid frigjøres på kort tid fra Kivusjøen, som ligger i et tett befolket område på grensen mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda.
Innsnevrete havområder kan også være meromiktiske. Langs norskekysten er det mange meromiktiske poller. Landhevningen gjør at de ofte utvikler seg til innsjøer. De aller største meromiktiske vannforekomstene er Det kaspiske hav, Østersjøen og Svartehavet.
Meromiktiske innsjøer i Norge rediger
Dette er utvalgte eksempler, og listen er ikke uttømmende.
- Blankvann (Oslo)
- Botnvatnet
- Kilevann
- Rørholtfjorden (en del av innsjøen Toke)
- Rørhopvatnet
- Salvatnet
- Strandvatnet
- Svinesjøen
- Tronstadvann
Litteratur rediger
- Færøvig, Per J., Berit Kaasa og Johannes Kjensmo (2001). Svinesjøen. En undersøkelse av hvordan stans i veisalting vinteren 2000/01 virker inn på sirkulasjonsforholdene i vannmassene, Avdeling for Limnologi, Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo.
- Hakala, Anu (2005). Paleoenvironmental and paleoclimatic studies on the sediments of Lake Vähä-Pitkusta and observations of meromixis[død lenke], University of Helsinki doktorgradsavhandling.
Referanser rediger
- ^ «meromictic | Encyclopedia.com». www.encyclopedia.com. Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b «Meromiktisk innsjø». Store norske leksikon. Besøkt 18. september 2016.
- ^ «Purpursvovelbakterier». UiO: Institutt for biovitenskap. Besøkt 18. september 2016.
- ^ Færøvig et al. (2001), Svinesjøen. En undersøkelse av hvordan stans i veisalting vinteren 2000/01 virker inn på sirkulasjonsforholdene i vannmassene
Eksterne lenker rediger
- (en) Meromictic lakes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
