Mefistofeles
Mefistofeles, også skrevet Mephistopheles og gjerne forkortet Mefisto eller Mephisto, er navnet på en demon som er utsendt av Satan. Skikkelsen er best kjent som djevelens utsending i den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethes drama Faust (Urfaust 1773–75, Faust 1. del 1808, Faust 2. del 1832).
Etymologi rediger
Navnets opprinnelse er ikke fullstendig avklart. Det er nærliggende å anta at navnet er en sammensetning av de to hebraiske partisippene mephir (eller mefir – Ødelegger, Forderver) og tophel (eller tofel, Løgner).[2] Det forekommer også andre tolkninger av navnets opprinnelse, blant annet fra gresk, italiensk og latin.
William Shakespeare benytter formen «Mephistophilus»,[3] mens Christopher Marlowe bruker flere former, blant annet «Mephostophilis».[4] I eldre, folkelige former og oppsetninger for dukketeater finner man former som «Mephostophiles», «Mephostophilus», men også den som gjennom Goethes stykke er kommet i vanlig bruk.
Mefistofeles-skikkelser i litteraturen rediger
Folkebok rediger
Mefistofeles omtales første gang i folkeboken om den tyske sagnskikkelsen Faust i 1587 og kalles da Mephostophiles.[1]
Christopher Marlowe rediger
I Christopher Marlowes drama The Tragical History of Doctor Faustus (Den tragiske fortellingen om Doktor Faustus) fra 1589 opptrer Mephistofeles og Beelzebub som Lucifers sendemenn og inngår en pakt med Faust.
Goethe rediger
Utdypende artikkel: Faust (Goethe)
I Goethes drama opptrer Mefisto som den viktigste antagonisten, hvis oppgave det er å forføre hovedpersonen, slik at Faust oppgir sin streben efter kunnskap og isteden søker verdslige goder. Goethe utdypet den middelalderske figuren og utrustet ham med åndelig vidd og kritisk iakttagelsesevne.[1]
Klaus Mann rediger
Klaus Manns roman Mephisto (Mefisto) utkom i 1936, og forteller om skuespilleren Hendrik Höfgen, basert på Manns svoger Gustaf Gründgens, som finner seg til rette under tysk nasjonalsosialisme for å fremme sin egen karriere. Både i romanen og den virkelige verden var Mefisto blant Gründgens sentrale teateroller.[5] István Szabó regisserte filmversjonen av romanen fra 1981 med Klaus Maria Brandauer i hovedrollen. Den mottok Oscar for årets beste fremmedsproglige film i 1982.[6]
Litteratur rediger
- André Bjerke: Djevelens omgangsfelle, Aschehoug, 1974, ISBN 82-03-06377-2
- Irene Gerber-Münch (1997): Goethes Faust. Eine tiefenpsychologische Studie über den Mythos des modernen Menschen
- Carl Gustav Jung: Psychologie und Alchemie
- Carl Gustav Jung: Symbolik des Geistes
Referanser rediger
- ^ a b c (no) «Mefistofeles» i Store norske leksikon
- ^ Andrea Komp: Faust I – Inhalt, Hintergrund, Interpretation, Verlag Mentor, München, 2008, S. 42
- ^ William Shakespeare. «The Merry Wiues of Windsor» (Drama) (Engelsk). Besøkt 8. april 2011. «How now, Mephostophilus?»
- ^ Christopher Marlowe. «Doctor Faustus A- and B- texts» (Drama) (Engelsk). Besøkt 8. april 2011.
- ^ «Es sind Typen» (tysk). Der Spiegel. 2. januar 1957. Besøkt 14. juli 2014.
- ^ «The 54th Academy Awards (1982) Nominees and Winners» (engelsk). oscars.org. Arkivert fra originalen 6. juni 2014. Besøkt 15. juni 2013.