Maurice Schumann

fransk diplomat og politiker

Maurice Schumann (født 10. april 1911 i Paris, død 9. februar 1998 i Paris) var en fransk politiker, journalist og tidligere krigshelt fra andre verdenskrig som tjenestegjorde som utenriksminister under Georges Pompidou på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Schumann var medlem av det kristendemokratiske partiet Mouvement Républicain Populaire.

Maurice Schumann
Maurice Schumann (1969).jpg
Født10. apr. 1911[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris
Død9. feb. 1998[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker og journalist
Utdannet ved Lycée Janson-de-Sailly, Lycée Henri IV, Université Paris-SorbonneRediger på Wikidata
Parti MRP
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt CalvadosRediger på Wikidata
Medlem av Académie française (1974–), Europarådets parlamentarikerforsamlingRediger på Wikidata
Utmerkelser Ridder av Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, medlem av Frigjøringsordenen, Concours généralRediger på Wikidata
Utenriksminister i Frankrike
1969–1973
ForgjengerMichel Debré
EtterfølgerAndré Bettencourt
Sosialminister i Frankrike
1968–1969
ForgjengerJean-Marcel Jeanneney
EtterfølgerEdgar Faure

BiografiRediger

Schumann var utdannet som journalist, og etter begynnelsen av andre verdenskrig meldte han seg til tjeneste i den franske hæren, hvor han tjenestegjorde som liaisonoffiser hos British Expeditionary Force. Etter kapitulasjonen av Frankrike flyktet til han London. Her slo han seg sammen med Charles de Gaulle og ble et talerør for De frie franske styrker og resten av den franske motstandsbevegelsen med radiosendinger på BBC. Senere ble Schumann den offisielle talsmann for den franske regjeringen i eksil.

I 1944 forlot han London for å ta del i slaget om Frankrike, hvor han først tilhørte den britiske hæren, før han senere kjempet med den 2. franske panserbataljon under ledelse av general Pierre Billotte. Han gikk i land i Normandie med oppdrag til å holde kontakten med Forces Françaises de L'Intérieur og delta aktivt i frigjøringen av Paris.

Politisk karriereRediger

Etter krigen begynte han igjen å arbeide som journalist. Han ble også leder for den parlamentariske gruppen av MRP, og ble formann av partiet fra 1945 til 1949 og til slutt president av partiet i 1949. Fra 1950 til 1953 representerte han Frankrike for De forente nasjoner, og fra 1951 til 1954 var han statssekretær i utenriksdepartementet. I perioden fra 1957 til 1967 fungerte han som formann i utenrikskomiteen under den franske nasjonalforsamlingen. Han ble utnevnt til utviklingsminister i april 1962, men gikk av allerede i mai som følge av uenighet med den franske utenrikspolitikken.

I april 1967 ble han utnevnt til minister for forskning, og atom- og romfartsspørsmål, og han satt i dette embetet frem til juni 1969, da han ble utnevnt til utenriksminister. Da nasjonalforsamlingen etter valget mars 1973 hadde mistet sitt mandat, gikk han av som utenriksminister. I mars 1974 ble han valgt inn i Académie française (Fauteuil 13) og i september 1974 ble han valgt inn i senatet, hvor han satt frem til sin død i februar 1998.

Utmerkelser (utvalg)Rediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001806, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

LitteraturRediger

  • Rimbaud, Christiane: Maurice Schumann, sa voix, son visage, Odile Jacob, Paris, 2000 ISBN 273810763X.

Eksterne lenkerRediger