Marie Monsen
Marie Monsen (født 24. februar 1878 i Sandviken ved Bergen, død 28. september 1962 i Bergen) var en luthersk Kinamisjonær som arbeidet i Nord- og Sentral-Kina, på Kinamisjonsforbundets misjonsfelter, fra 1901 til 1932. På misjonsforbundets hovedfelt nordvest i provinsen Hubei i området rundt Laohekou, ble hun etterhvert kjent som Huskirkenes mor. Der arbeidet hun nært blant annet med Asbjørn Aavik, en annen av forbundets fremtredende misjonærer. Hun er kanskje den norske kvinnelige misjonæren som er aller best kjent i inn- og utland. Hun brant for kvinnefrigjøring, og ville ha de kinesiske kvinnene ut av hjemmet.
| Marie Monsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. feb. 1878[1] Sandviken, Bergen | ||
| Død | 28. sep. 1962[1] (84 år) Fana, Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Misjonær | ||
| Far | Johannes Monsen | ||
| Mor | Gjertrud Monsen (Olsen) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kinamisjonsforbundet | ||
Oppvekst rediger
Marie Monsen ble født den 24. Februar 1878 i Sandviken i Bergen. Sandviken var da nettopp blitt en del av Bergen by (før det var det en del av Åsane).
Faren til Marie Monsen het Johannes Monsen og var fra Ytre Midttun i Fana. Han var født i 1850 (sønn av Birte og Mons Johansen) og jobbet som modellsnekker på Wingård jernstøperi. Maries mor het Gjertrud Olsen (datter av Ola og Kari Jonson) og var fra Viksdalen i Sunnfjord. Hun var haugianerkvinne. Hun ble født i 1847 og drev en strykeforretning, ved siden av alt arbeidet hjemme.[2]
Familien bodde i Sandviksveien 54, rett ved Sandviken bedehus og et barnehjem. Marie Monsens familie var kristen og foreldrene var ofte på møter i bedehuset, og av og til inne i Bergen sentrum. Marie vokste opp med ni søsken, men fem av dem døde i ung alder og tre av dem (to brødre og en søster) emigrerte til USA. Maries eneste gjenværende søster Kaia var mye syk og ble boende hjemme.
Etter folkeskolen gikk Marie på middelskole, og deretter to år på den private lærerskolen i Bergen. Etter lærerskolen fikk hun et år som lærer i Bergen, før hun dro til Oslo for å ta sykepleierutdannelse på Diakonissehuset. Våren 1900 dro hun til England for å lære språk.
Misjonær rediger
Før Kina rediger
Kristenliv og Misjon var en del av Marie Monsens liv helt fra oppveksten. Foreldrene var kristne, og kjente predikanter som Andreas Lavik og Thormod Rettedal var ofte på besøk i barndomshjemmet hennes. Marie har skrevet at Thormod Rettedal skjønte at hun følte et misjons kall, og at han oppsøkte henne og advarte henne mot å stritte imot misjonskallet:
Tror du at du kan gjemme deg bort fra Vårherre når du ikke kan gjemme deg for gamle Thormod Rettedal. Dersom Gud vil ha deg til å gå øst, og du ikke vil, så kan du gjerne gå nord, vest eller sør om du vil. Men du skal vite at du får ikke Guds velsignelse med deg hvor du enn går..
Så viste han til profeten Jona og hans flukt fra Guds kall.[3] Dette møtet med Rettedal, fikk henne til å oppsøke misjons kallet, og hun bestemte seg da for å dra østover.
25. Februar 1890 holdt Sivert Gjerde et foredrag i Sandviken bedehus om misjon i Kina. Ett år senere ble det norske lutherske Kinamisjonsforbund opprettet i Bergen. Da var Marie Monsen 12 år gammel. Flere forutså allerede da at hun kom til å bli misjonær.
Under oppholdet hennes i England hadde hun blant annet kontakt med China inland mission som drev et omfattende misjonsarbeid i Kina. Planen til Marie var å dra rett fra England til Kina, sommeren 1900, men da var bokseropprøret i Kina på det verste. Opprøret var mot kinesiske kristne og utenlandske misjonærer og mange tusen kinesere og 230 misjonærer ble drept. Derfor ventet hun heller et år med å dra til Kina, og underviste i stedet på ungdomsskolen til Johannes Brandtzæg, som i tillegg, på den tiden var leder av kinamisjonsforbundet.
Kina 1901–1907 rediger
Sommeren etter var situasjonen i Kina annerledes, så Marie Monsen ble innviet som misjonær 31. August 1901. Marie dro, sammen med to andre misjonærer, med båt til England. Videre dro de sammen med rundt 20 andre, videre til Italia, hvor 20 nye misjonærer kom på båten. De nådde Hongkong 15. oktober 1901.
Ved første møte med kineserne og Kina, blir Marie Monsen forferdet. I ettertid har hun fortalt, med beklagelse, at hun følte vemmelse;
“ved tanken på å leve blant disse menneskene, som i begynnelsen gir det mest frastøtende inntrykk. Jeg følte det faktisk som en lettelse, når jeg, mellom disse slappe, umarkerte trekk, disse uttrykksløs, halvt skjulte øynene, disse illeluktende skitne mennesker, oppdaget en europeer. “[4]
Da hun kom til Kina dro Marie først fra Hongkong, til Shanghai, der hun ble værende i to måneder, før hun dro videre til det endelige reisemålet, Laohekou.
Underveis på reisen til Kina, hendte det noe som satte stort preg på Marie Monsens første periode i der. De to misjonærene som Marie dro fra Norge sammen med, var et norsk misjonærpar som hadde vært i Kina siden 1890, for et par andre organisasjoner, men som ble tatt opp av Kinamisjonsforbundet i 1899. Da båten deres var i England, begynte kona å beskylde Marie Monsen for å «ha stjålet hennes manns hjerte». Hun fortsatte å trakassere Marie under hele turen til Kina. Trakasseringen endte ikke da de kom til Kina, og Marie ble svært påvirket av det. Det gikk så langt at hun skrev sitt eget oppsigelsesbrev, uten å sende det. Ekteparet beskylte Marie for å ha et upassende forhold til en forlovet misjonær, på en misjonærkonferanse vinteren 1904. Marie ble frikjent, og til slutt forlot ekteparet Kinamisjonen i 1907.[5]
Den første tiden til Marie Monsen i Laohekuo brukte hun mest på språkstudier. Men det gikk ikke lenge før Marie ble hardt angrepet av Malaria. Hun fikk behandling av lege og hun ble til slutt frisk igjen, men hun mistet motivasjon og krefter, og det var ikke før i juni 1902 at hun ble ordentlig restituert. Da bestemte hun seg for å prøve å få litt forandring for en periode. Derfor flyttet hun til en annen misjonsstasjon i Laohokow, lenger nord.
Litt over to år senere var hun ferdig med språkstudiene, og snakket nå flytende kinesisk. Da ble hun plassert på misjonsstasjonen Nanyang sammen med en annet norsk misjonsektepar, Olga og Olav Espegren. Marie brant for å arbeide blant jenter og kvinner, og stiftet en av hennes mindre kjente jenteskoler i 1907. Hun prøvde også å få igang et kvinnekurs, med lyktes ikke i første omgang. I den perioden utviklet Marie et nært forhold til Espegren-ekteparet.
Mot slutten av denne første perioden hennes i Kina, begynte Marie Monsen å lengte etter en vekkelse, og hun hørte mye om store vekkelser i Korea. Hun hadde veldig lyst til å dra sit, gor å oppleve disse vekkelsene og ta med erfaringene hjem igjen. Men hun måtte bli i Nanyang og vente på at vekkelsen skulle komme til henne i stedet. Til tross for det, fikk hun være med på en stor misjonskonferanse i Shanghai i 1907, som påvirket Marie og ga henne nytt mot da hun kom tilbake igjen til Nanyang. Senere det året klarte hun å starte et kvinnekurs, sammen med den kinesiske bibelkvinnen Tosao. De opplærte bibelkvinner, en metode for misjon som Marie Monsen var veldig opptatt av.
Kina 1907–1922 rediger
Våren 1909 dro Marie tilbake til Norge for å ta en pause i arbeidet. Hun var veldig umotivert, og følte at alt hun hadde gjort i Kina så langt var bortkastet. Hun var ikke lenger sikker på om hun ville dra tilbake til Kina i det hele tatt. Men sommeren 1910 var hun med på en stor verden misjonskonferanse i Edinburogh som ga henne ny motivasjon og hun bestemte seg for å dra tilbake til Kina. Reisen ble likevel utsatt til 1913 på grunn av den kinesiske revolusjonen.
Da hun kom tilbake Nanyang etter den kinesiske revolusjonen, stiftet hun en stor jenteskole, med penger som hun hadde fått fra misjonsvenner i Seattle, USA. Skolen het Concordia og ble grunnlagt i 1915. Den rommet 70 elever, delt inn i tre forskjellige klasser. I tillegg, fortsatte hun med bibelkvinnekurs.
25. Januar 1918 opplevde Marie noe avgjørende for fremtiden hennes som misjonær. Hun opplevde noe hun kalte Åndens dåp. Dette skrev hun i et brev til Johannes Brandtzæg: “Den 25. januar kunne jeg i troens fulle forvissning kreve min rett i Kristus Jesus: Åndens dåp. Kjente meg bønnhørt. Dette er det som Bergfjord kaller helliggjørelsen»[6] (Bergfjord var et tidligere medlem av Kinamisjonen).
Marie Monsen fortsatte sitt liv som misjonær, og hun var travelt opptatt med å være rektor på den nye jenteskolen sin, Concordia. I 1923, dro hun igjen tilbake til Norge på ferie, denne gangen bare i et halvt år. Marie bodde da i hjemmet til foreldrene, men var også på en del taleroppdrag. [7]
Kina 1922–1932 rediger
Den 12. november 1924, vender Marie Monsen tilbake til Kina. Da hun kom frem til Kina, sa hun bestemt ifra til Kinamisjonens ledelse om at hun heretter ikke ville motta lønn. Hun hadde lest i biografier om Hudson Taylor og George Müller om Guds ledelse[8] (Guds ledelse går ut på at du stoler på at Gud skal skaffe deg alt du trenger for å overleve). Hun ble selv overbevist om at Gud ville lede henne, og hun ville ikke være avhengig av mennesker og organisasjoner, bare av Gud.
Høsten 1926 var det mye uro i Kina og det var mange farlige røverbander som herjet. Mange misjonærer ble sendt til Norge igjen på ferie, mens andre ble sendt til Shanghai for å se situasjonen an. Men så reiste hun videre til Sør-Mandsjuria for å fortsette misjonsarbeidet på et sted med mindre uro. Hun følte seg fri til dette, siden hun ikke lenger mottok lønn fra Kinamisjonen. De fire årene etter det dro Marie rundt om i den nordlige delen av Kina, og det brøt ut vekkelse der hun kom.
Den 19. April 1929, skulle Marie Monsen ta båt over Gulehavet. Båten hun reiste med ble kapret av sjørøvere og dette fangenskapet bidro utvilsomt til hennes internasjonale rykte. Marie og de andre passasjerene ble holdt til fange på båten i 23 dager.[9] Hun oppførte seg kompromissløst, bestemt og fryktløst, og hun gjorde sterkt inntrykk på både røverne og de andre på båten. Etter dette slapp røverne Marie og de andre passasjerene på båten fri, og historien om Marie Monsen i fangenskapet ble kjent over hele verden. Historien ble blant annet trykket i Kina, USA, England, Sverige, Danmark, India og Nord-Afrika. [10]
Etter fire år som vekkelsespredikant i Nord-Kina dro Marie Monsen tilbake til Kinamisjonens felt i november 1931. Også der kom vekkelsen med Marie Monsen og mange misjonærer og kinesiske ledere ble vakt og fornyet.[11] Vekkelsen spedde seg til andre byer og bygder. Møtevirksomheten hennes fortsatte helt til hun dro hjem igjen til Norge for godt den 25. mars 1932.
Maries siste år, i Norge rediger
Denne siste reisen hennes fra Kina gikk via USA blant annet for å besøke søsknene hennes som hadde flyttet dit mange år tidligere. Da hun kom til Norge sommeren 1932, flyttet hun inn hos foreldrene som hadde flyttet til Fana. Da var foreldrene 85 og 82 år gamle. Maries søster Kaia, som hadde vært helsesvak og bodd hjemme hele livet, hadde tatt vare på foreldrene helt til da, men nå var Kaia blitt så syk at hun ikke kunne gjøre det lenger. Derfor ble det Maries oppgave å se til foreldrene og den syke søsteren.
Selv om Marie alltid hadde vært veldig populær hos misjonsfolket hadde hun synspunkter som bøle møtt med skepsis. Ikke alle likte Marie Monsens likestillingsarbeid (og misjonsfeminisme), og den sterke posisjonen hun fikk hos misjonsfolket. I Kinamisjonsforbundet var det vanlig at kvinnelige misjonærer fikk tale på misjonsmøtene, men dette ble likevel tungt å bære for enkelte tilknyttet forbundet. Motstanden toppet seg da hun i 1935 tok gjendåp, sannsynligvis i Den frie evangeliske forsamling i Bergen, etter å ha sluttet som misjonær. I spørsmålet om vanndåpen og åndsdåp var hun kommet frem til overbevisninger som avvek fra tradisjonell luthersk lære. Etter det fikk hun ikke mange oppdrag fra arbeidsgiveren Norsk Luthersk Misjonssamband.Hun fortsatte å jobbe som forbeder og forfatter, frem til sin død i 1962.
Hele den siste perioden, når hun var i Norge, sendte Marie brev til mange misjonærer og andre som hun hadde møtt på reisene sine. Hun brukte også sine siste år til å skrive bøker om alle opplevelsene sine som misjonær i Kina. Marie og Kaia Monsen bodde sammen til 1956, da Kaia flyttet inn på Fredly aldershjem et halvt år før hun døde. Marie flyttet også inn på Fredly, et år etterpå, i juli 1956. Der bodde hun helt til hun døde i 1962.
Minnebauta rediger
I 2001 ble det reist en minnebauta på Solheim kirkegård i Bergen til minne om Marie Monsen.
Verker rediger
- Alt er mulig for Gud
- Bønnens makt
- Fredsengelen
- Vekkelsen ble en Åndens aksjon
- En hjelp i trengsel, 2002
Referanser rediger
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Marie_Monsen[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 18. september 2021.
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 17. september 2021.
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 17. september 2021.
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 19. september 2021.
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 17. september 2021.
- ^ file:///media/fuse/drivefs-a58cc68bf1b31cfee4fbfd9c3f75bb9d/root/3719-%23%23default.genres.article%23%23-3052-1-2-20200604.pdf
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 17. september 2021.
- ^ Marie Monsen: vekkerøst med kvinnebevissthet
- ^ file:///media/fuse/drivefs-a58cc68bf1b31cfee4fbfd9c3f75bb9d/root/3719-%23%23default.genres.article%23%23-3052-1-2-20200604.pdf
- ^ Sandvik, Ove (22. august 2018). «Ove Sandvik: Marie Monsen – vekkerøst i Kina». Ove Sandvik. Besøkt 17. september 2021.
Litteratur rediger
- Olav Golf : Marie Monsen : kinamisjonær – bønnekjempe – kvinneaktivist, 2000
- Valerie Griffiths: Not less than everything – norsk utgave: Guds kvinner i Kina : Marie Monsen og kvinnene som ofret alt for evangeliet, 2006
- Jakob Straume: Marie Monsen : en vekkerrøst, 1969
- Asbjørn Aavik: Aks i modning