Margreth Olin
| Margreth Olin | |||
|---|---|---|---|
| Født | 16. april 1970[1] (50 år)Stranda | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør, manusforfatter, filmprodusent |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Ole Vig-prisen (2003), Amnestyprisen (2010), Annette Thommessens minnepris (2012), Fredrikkeprisen (2013), Jonasprisen (2005), Livsvernprisen (2008), Edith Carlmar-prisen (2012), Kanonprisen for beste nyskaper (2009), Arne Skouens Ærespris (2013), Hans Christian Ostrøs minnepris (2007)[2], Zola-prisen (2013)
|
||
Margreth Olin Mykløen (ofte omtalt som Margreth Olin, født 16. april 1970 på Stranda) er en norsk filmregissør og manusforfatter. Hun har utdannelse fra Universitetet i Bergen og Høgskulen i Volda.[3]
BakgrunnRediger
Olin debuterte som dokumentarfilmskaper med eksamensfilmen I kjærleikens hus i 1995. I 1998 hadde hennes første helaftens dokumentar Dei mjuke hendene kinopremiere og mottok en lang rekke priser inkludert Amanda. Olins første fiksjonfilm var Fråtseri, som var en av flere kortfilmer i serien De 7 dødssyndene (2000). Hun slo gjennom for alvor med filmen Kroppen min (2002), som vant Amanda for beste dokumentar,[4] Gullstolen og publikumsprisen på Kortfilmfestivalen i Grimstad, samt flere priser på festivaler i utlandet. Ungdommens råskap fra 2004 er sett av nesten 60 000 personer på norske kinoer.
I 2006 gjorde hun seg kjent gjennom å være initiativtaker til Nestekjærlighet-aksjonen (www.NesteKjaerlighet.no). Da hun to år senere gjenopptok aksjonen i protest mot nye asylinnstramminger, ble hun av ukemagasinet Ny Tid kåret til Årets nordmann 2008.
Høsten 2009 fikk hun stor oppmerksomhet for debuten som spillefilmregissør med Engelen. Mannen fra Snåsa ble sett av 170 000 på kino som er nest mest av dokumentarfilmer vist på kino.[5]
PriserRediger
- 1998 – Amanda for Dei mjuke hendene.[4]
- 2002 – Gullstolen for Kroppen min.
- 2002 – Amanda for Kroppen min (beste dokumentar).
- 2003 – Aamot-statuetten.
- 2004 – Gullruten for beste tv-dokumentar, (for Kroppen min).
- 2008 – Livsvernprisen for dokumentaren Onkel Reidar.
- 2009 – YS' likestillingspris.
- 2010 – Amnestyprisen.
- 2012 – Edith Carlmarprisen
- 2013 – Arne Skouens Ærespris
FilmografiRediger
- Selvportrett (2020)
- Barndom (2017)[6]
- Mannen fra Snåsa (2016)
- De andre (2012)
- Engelen (2009)
- Lullaby (2006)
- Ungdommens råskap (2004)
- Kroppen min (2002)
- De 7 dødssyndene (2000) (hun regisserte delen Fråtseri)
- Dei mjuke hendene (1998)
- Onkel Reidar (1997)
- I kjærleikens hus, (1995) (eksamensfilm)
ReferanserRediger
- ^ Internet Movie Database, 14. jul. 2016, nm0646444
- ^ http://www.nordicwomeninfilm.com/person/margreth-olin/
- ^ Guri Kulås: Inn i sin tid - Magreth Olin fyller 50 år - Klassekampen 3. april 2020
- ^ a b «Olin klar med dogumentar - Film - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. 16.09.2004. Besøkt 7. mai 2017.
- ^ «Kvinnen fra Stranda». Dagsavisen. 6. mai 2017. s. 22-25.
- ^ «Røe Isaksen møter en hær av små kjepphester i Olins «Barndom»». Dagbladet.no (norsk). 1. mars 2017. Besøkt 1. oktober 2017.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Margreth Olin Mykløen på Internet Movie Database
- (sv) Margreth Olin Mykløen i Svensk Filmdatabas
- (en) Margreth Olin Mykløen på AllMovie
- Margreth Olin på Filmweb (regissørprofil)
- Ullmanns ærespris til Margreth Olin (Filmweb, 2010)
- Idealtid (Dagbladet, intervju)
| Forrige mottaker: Jon Hustad |
Ole Vig-prisen (2003)
|
Neste mottaker: Odd Nordstoga |