Åpne hovedmenyen

Magnus Lagabøtes saga

Magnus Haakonssøns saga

Magnus Lagabøtes saga er en saga som handler om livet og kongegjerningen til den norske kongen Magnus Håkonsson Lagabøte. Sagaen er skrevet av den islandske forfatteren skalden og høvdingen Sturla Tordsson på oppdrag fra kong Magnus selv. Magnus døde i 1280, og Sturla fullførte trolig sagaen kort tid etter dette, ettersom Sturla selv døde fire år senere.

Om sagaenRediger

Magnus Lagabøte var den siste norske kongen som fikk skrevet en saga etter seg.[1] Magnus Lagabøtes saga er kun bevart i fragmenter. Et håndkrift på to blad pergament, AM 325 4, fra rundt 1400, er det eneste som er bevart av sagaen.[2] I bokform utgjør den rundt 9 sider.[3] I tillegg finnes det mye informasjon i Gottskalks annaler, et islandsk håndskrift fra ca. 1570, om den senere perioden av Magnus' regjeringstid.[4] Man vet ikke hvorvidt dette en gang har vært en del av den opprinnelige sagaen. Versjonen «Magnus Haakonssøns saga» i Norske kongesagaer fra 1914, som kan leses hos Heimskringla.no, har inkludert den yngre delen i sagaen. Den norrøne versjonen fra det islandske forlaget «Konúnglega norræna fornfreða félags», har bare trykket den opprinnelige sagaversjonen. Magnus Lagabøtes saga er detaljrik og regnes for å være en god kilde til nordisk historie, selv om man selvsagt også må ta forbehold om at dette er offisiell historieskriving, skrevet for å hedre kongen og hans etterkommere.

InnholdRediger

Sagaen, slik den er bevart, starter i omtrent 1264, året etter Magnus' far Håkons død, og begynner med ordsendingene mellom den skotske kong Alexander og Magnus. Magnus og Alexander sendte hver sine menn over Nordsjøen for å forhandle.[5] Bakgrunnen for konflikten var Magnus' far Håkons krigstog til Skottland året før, på grunn av uenigheter om hvem som skulle ha Vesterhavsøyene. Det endte med en fredsavtale der Magnus avsto de nordvestligste øyene til Alexander, men det meste av informasjonen om dette er tapt fra sagaen.[6] Ellers handler sagaen om Magnus' forsøk på mekling i tronstriden i Sverige, mellom Valdemar Birgersson og brødrene hans.[7] [8] De siste hendelsene som omtales i sagaen, er forhandlingene mellom Magnus og kirken, ved erkebiskop Jon Raude.[9] Disse forhandlingene endte med konkordatet Sættargjerden i Tønsberg i 1277. Delen fra Gottskalks annaler inneholder mer om tronstriden mellom de svenske kongene og Magnus' rolle i dette. Det hele endte med at Valdemar måtte flykte til kong Magnus i Norge, og Valdmars bror Magnus Ladulås ble tatt til svensk konge.

ReferanserRediger

  1. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. VI-VII
  2. ^ Alexander Bugge, fortale til Norges kongesagaer IV
  3. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 155-163
  4. ^ Gottskalks annaler: s. 331-336
  5. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 155-156
  6. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 159
  7. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 159-160
  8. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 161
  9. ^ Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar: s. 162-163

LitteraturRediger

  • Gottskalks annaler. I: Islandsk annaler indtil 1578. Udgivne for det norske historiske Kildeskriftfond, ved Dr. Gustav Storm, Christiania 1888 (Delen med informasjon om Magnus kommer på s. 331-336)
  • Magnus Haakonssøns saga. I: Norges Kongesagaer, oversatt av Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914 (Denne inneholder delen fra Gottskalks annaler i tillegg til den egentlige sagaen)
  • Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar. I: Fornmanna Sögur, volum 10, Konúnglega norræna fornfreða félags, Kaupmannahøfn 1835

Eksterne lenkerRediger