Luboš Hrůza
Luboš Hrůza (født 28. mars 1933, død 2. desember 2008) var en norsk-tsjekkisk scenograf. Han var knyttet til Jan Kačers forsøksscene Činoherní klub i Praha før han 1968 ble ansatt som førstescenograf ved Nationaltheatret i Oslo, der han fikk sin norske debut med dekorasjonene til Sirkulæret av Václav Havel. Hans scenografiske arbeider har vunnet europeisk ry, og hans sterkt ekspressive form er blitt en inspirasjonskilde for norsk teater. Til hans store scenografiske oppgaver hører en lang rekke Shakespeare- og Ibsen-forestillinger, samt bl.a. skuespill av Dostojevskij, Tsjekhov, Beckett og Arthur Miller.[6]
| Luboš Hrůza | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. mars 1933[1][2][3][4] Jihlava[1][2][3][4] | ||
| Død | 2. des. 2008[1][2][3][4] (75 år) Praha[1][2][5] | ||
| Beskjeftigelse | Scenograf | ||
| Utdannet ved | Teaterfakultetet ved musikkakademiet i Praha[1] | ||
| Nasjonalitet |   | ||
| Kjente verk | Scenografien til: John Gabriel Borkman Peer Gynt Revisoren | ||
Scenograf rediger
Lubos ble ansatt ved Nationaltheatret 10. oktober 1968 og ble øyeblikkelig en viktig medspiller i Arild Brinchmanns moderniseringsprosjekt for norsk teater. Etter Brinchmanns avgang var Lubos etablert i Norge og forsatte sitt virke som scenograf ved Nationaltheatret, men hadde også oppgaver for Den Norske Opera og andre norske teatre. I alt 88 oppsetninger og prosjekter står anført med hans navn bare på Nationaltheatrets scener i perioden fra 1968 til 1997.
Den gamle yrkestittelen Teatermaler forsvant definitivt i hans tid. Nye materialer og ny lys-teknikk ble innført og forandret scenerommet, åpnet for nye muligheter – og forandret dermed også scenografens metoder og virkemidler. Leonce og Lena 1972, En Midtsommernattsdrøm 1973, Peer Gynt 1975, Brand 1978, alle med Edith Roger som instruktør og Lubos som scenograf, og Hedda Gabler (1971), Slott over slott (1974) og Fruen fra havet (1977) med Arild Brinchmann som instruktør, var lysende oppsetninger og løftet norsk teaterkunst.
Ibsen vant Lubos’ hjerte. I Toralv Maurstads periode som teatersjef ble den lille Amfi-scenen utvidet til et nytt «theatre–in–the–round»-scenerom, og åpnet i 1980 med en oppsetning av Ibsens Kjærlighedens Komedie. Igjen som et samarbeide mellom Lubos og Edith Roger. Finn Ludt hadde omgjort Ibsens tragiske komedie til et syngespill, og scenografien var en eplegren i håpefull blomst, som bredte seg ut over hele Amfi – i dialektisk samspill med borgerskapets sørgelige runddans på scenen. Andre Ibsen- oppsetninger som huskes er John Gabriel Borkman, Når vi døde våkner og Rosmersholm. Lubos var en forvandlingsdyktig scenograf. Han behersket det store, tunge hovedscenemaskineriet og skapte spektakulære operaforestillinger, likeså vel som intime scenerom i det lille formatet. -klassikere så vel som nyskrevet dramatikk.
Våren -68 var Brinchmann godt i gang med nyrekrutteringer og tilretteleggelse av høyere kunstnerisk aktivitet, orientert mot strømninger i moderne europeisk teater.
Samtidig var Praha utviklet til en smeltedigel for teater, litteratur og film, og byen tiltrakk seg kunstnere og intellektuelle fra hele Europa. Det var den gang Milan Kundera underviste på Kunstakademiet, Václav Havel jobbet som scenearbeider og Heinrich Böll og Günter Grass ble observert på gatekafeene langs Moldau. Dette var Lubos’ verden våren 1968. Regissør og skuespiller Jan Kačer var sjef på Činoherní klub og skapte bemerkelsesverdige, av og til politisk ukorrekte forestillinger på teatrets intime scene, og han hadde engasjert den yngre og begavede Lubos Hruza som scenograf og kostymedesigner.
Som ledd i moderniseringsprosjektet inviterte Brinchmann Kacer til å sette opp en dramatisering av Dostojevskijs Forbrytelse og straff på Hovedscenen høsten -68, og Kacer, som takket ja, tok med seg sin scenograf. Derfor befant Lubos Hruza seg i Oslo, da sovjetiske tanks invaderte Praha 21. august 1968. Prøvene hadde vart en stund da de to tsjekkiske kunstnerne fikk melding om invasjonen.
Den dagen forandret livet for Lubos Hruza, som halvannen måned senere var ansatt som scenograf på Nationaltheatret. Man kan også si at scenerommet i norsk teater ble forandret i den perioden som fulgte, og at ansettelsen av Hruza bidro til å løfte og utvikle norsk teater.[7]
Priser og nominasjoner rediger
- Prague Quadrennial - Sølv Medalje - 1967
- For hans scene og kostymedesign til Gogol’s Revisoren på Činoherní klub, Praha, Tsjekkia.[8]
- Teaterkritikerprisen - 1978/1979:
- «Teatergruppen i Kritikerlaget for teater-, musikk- og ballett gir kritikerprisen for en fremragende prestasjon i Oslo i sesongen som gikk til en scenograf, Lubos Hruza, for scenografien til John Gabriel Borkman. Og i dette legger vi også en erkjennelse av hva Lubos Hruza har betydd for norsk scenografi i 1970–årene. Den er inne i en utvikling til å bli mer dynamisk medvirkende del av forestillingen enn vi har vært vant til. Og i denne utviklingen er nettopp Lubos Hruza, han selv og inspirasjonen fra ham, en kraftkilde. Vi merker det aller mest i Ibsen-forestillinger han har hatt med å gjøre: Brand og Peer Gynt, Byggmester Solness og Hedda Gabler og Fruen fra havet, og nå sist altså John Gabriel Borkman. Scenebilder preget av stor skjønnhet, men først og fremst med en aktivt virkende dynamikk i seg, assosiasjonsskapende, fantasispennende, den har brakt det liv som er i Ibsen skuespill intimt nærmere, og samtidigunderstreket dimensjonene i den – John Gabriel Borkman-scenografien er et utpreget eksempel på det. Og stundom hvelvet en himmel over – mest utpreget, kanskje, i Brand. Hruzas grep på tingene merker vi særskilt klar i Ibsen-stykkene, fordi de for oss har vært så innsnevret i vår egen tradisjon.
- Den tradisjon Lubos Hruza har utviklet seg fra og beriker oss med nå, er den tsjekkoslovakiske, ham kom hit første gang i 1968, om våren, den historiske våren over alle vårer, som gjest, og slo seg til etter hvert, etter å ha stått midt i den hektiske tsjekkoslovakiske teaterblomstringen i 60-årene.
- Som førstescenograf på Nationaltheatret har han stått for scenografien til en lang rekke av dette teatrets viktigste forestillinger, både det store drama og lette komedier – av dem minnes jeg med særlig glede scenebildet til en av Oscar Wilde – komediene, jeg husker ikke hvilken av dem, men scenebildet husker jeg. Men først og fremst klassikere, foruten Ibsen først og fremst Shakespeare, både komedier og tragedie. Hruza har gjestet ved andre teatre også i denne tiden, særlig i utlandet, som Shakespeare-scenograf blant annet i løvens egen hule Stratford-upon-Avon, og virket som lærer i scenografi også, i England. En internasjonal scenograf, med andre ord, som vi er stolte over å ha såpass stor del i.» [9]
- Jihlava’s ærespris - post mortem, Tsjekkia - 2011
- For hans innflytelse på scenografien i tsjekkiske teatre og internasjonalt.
Personlige forhold rediger
Luboš Hrůza var tidligere gift med scenograf, produksjonsdesigner, grafikk -og billedkunstneren Madla Hrůza. Han er far til regissør Margareta Hrůza.
Referanser rediger
- ^ a b c d e REGO, aleph.vkol.cz, besøkt 1. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Česká divadelní encyklopedie, Česká divadelní encyklopedie ID Hrůza,_Luboš, encyklopedie.idu.cz, besøkt 16. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 11058, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola200204548, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ OsobnostiRegionu.cz, OsobnostiRegionu.cz ID 3164, www.osobnostiregionu.cz, besøkt 4. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ (no) «Luboš Hrůza» i Store norske leksikon
- ^ Gerd Stahl, Sjef dramarturg på Nationaltheatret (19.09.1986 – 04.08. 2012), fra Lubos' nekrolog
- ^ Prague Quadrennial (PQ)[død lenke]
- ^ Jo Ørjasæters begrunnelse for tildelingen av Teaterkritikerprisen
Eksterne lenker rediger
- (en) Luboš Hrůza på Internet Movie Database
- (no) Luboš Hrůza hos Sceneweb
- (en) Luboš Hrůza hos The Movie Database