Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff (russisk: Преступление и наказание, Prestuplenie i nakazanie; på norsk også utgitt med tittelen Raskolnikov) er en roman av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, som først ble publisert i tidsskriftet Russkij Vestnik i de tolv månedlige utgavene i 1866[2] og deretter i bokform.[3]

Forbrytelse og straff
orig. Преступление и наказание
Pryestupleniye i nakazaniye
Forfatter(e)Fjodor Dostojevskij
SpråkRussisk
Tilblivelse1865
Sjangerroman
Utgitt1866[1]
Originalutgave1866

Forbrytelse og straff foregår i Sankt Petersburg og skildrer studenten Raskolnikovs drap på en vondsinnet, selvopptatt og gammel pantelånerske og hennes yngre søster og hans påfølgende sjelelige og mentale kvaler. Det er den første av Dostojevskijs større romaner og regnes sammen med De besatte, Idioten og Brødrene Karamasov for å være blant hans fremste romaner.

Bakgrunn

rediger

Dostojevskij begynte på "Forbrytelse og Straff" sommeren 1865. Han var i alvorlige økonomiske problemer grunnet spill og måtte også hjelpe familien til broren Mikhail, som hadde dødd i 1864 Forfatteren skyldte store summer til sine kreditorer. Han signerte en avtale med forleggeren Katkov etter å ha fortalt ham at romanen skulle handle om en ung mann som dreper en pantelånerske med kaldt blod og forsøker deretter både rømme og å forsvare sin handling, men til slutt tilstår.

Dostojevskij hadde på ett punkt to ideer for romaner. Den ene skulle bli kalt "Fyllikene". Den andre var basert på tanken om en "psykologisk beskrivelse av en forbrytelse". Imidlertid ble de to verkene slått sammen til en. Faktisk var Marmeladovfamilien i Forbrytelse og Straff først tenkt å være skikkelser i Fyllikene.[4]

Romanen er forfatterens første angrep på 1800-tallets nye frihetstenkning, og med Raskolnikov ville forfatteren vise hva ungdommens irreligiøse nihilisme ledet til: brutal umenneskelighet og pinlig uverdighet.[5]

Struktur

rediger

Forbrytelse og Straff er inndelt i seks deler, med en epilog. Dualiteten i boken har blitt kommentert, med en antydning om at det er en grad av symmetri i boken. Boken har seks deler, og visse nøkkelepisoder er distribuert i en halvdel av romanen og på samme måte i den andre. Romanens struktur har blitt karakterisert som en flat X: «Del I-III [av Forbrytelse og straff] presenterer den hovedsakelig rasjonelle og stolte Raskolnikov: Del IV-VI, den begynnende "irrasjonelle og den ydmyke Raskolnikov. Den første delen av romanen viser den progressive døden av det første styrende prinsipp for hans figur, den andre delen den progressive fødselen av et nytt styrende prinsipp. Punktet for skiftet kommer midt i romanen.»[6]

Romanen er skrevet med tredje persons allvitende synsvinkel.[7] Det fortelles hovedsakelig fra Raskolnikovs synsvinkel, selv om det også skifter til synspunktene til Svidrigailov, Razumikhin og Dunja gjennom romanen.

Handling

rediger
 
Raskolnikov i samtale med Marmeladov, faren til Sonja. Tegning av Michail Petrovitsj Klodt, 1874.

Raskolnikov tar livet av den motbydelige pantelånersken Aljona Ivanovna for å stjele pengene hennes og dermed løse sine finansielle problemer, samtidig som han resonnerer at han også gjør slutt på hennes ondskap. Mordet går etter planen inntil Raskolnikov også blir tvunget til å ta livet av pantelånerskens søster. «Motivene bak mordet er flere. For det første vil Raskolnikov hjelpe sin familie, han trenger også penger til sine studier, og han har fått det for seg at han har retten på sin side og kan stille seg over loven.»[8] Den ene onde handlingen vil veies opp for alle de gode handlingene han kan gjøre for pengene hennes.

«Selv om det er en roman om en forbrytelse, er det ikke kriminalfortellingens jakt på forbryteren det dreier seg om, men forbryterens jakt på sitt eget motiv.»[9] Raskolnikov streber også etter å bli et ekstraordinært menneske, som kan ta livet av mennesker uten anger. Han utvikler en teori om at det eksisterer to typer mennesker, ordinære og ekstraordinære. Han tenker at siden han tilhører de sistnevnte, supermenneskene, må han kunne forsvare å utføre en handling som samfunnet anså som forkastelig, å ta livet av en pantelånerske, dersom dette førte til at kunne gjøre mye godt grunnet denne handlingen. Gjennom boken nevnes flere eksempler; særlig kommer han tilbake til Napoleon.[10] Napoelons drap var, hevder Raskolnikov, ikke moralsk forkastlige, siden han befant seg over samfunnets konvensjoner. Dersom Raskolnikov dreper pantelånersken, tar pengene hennes og bruker disse på mange gode handlinger, vil disse veie opp for den ene litt onde handlingen. Han argumenterer også at dersom Kepler eller Newton måtte ta livet av enten en eller hundre for å opplyse menneskene med sine ideer, så hadde de ikke bare rett, men også plikt til å utføre dette.

Etter drapet blir han febersyk og sengeliggende i noen dager. Nå blir Raskolnikov paranoid og begynner å innbille seg at alle han møter mistenker ham for mordet. Kunnskapen om mordet gjør ham nesten gal.

Før mordet møter han på et vertshus den alkoholiserte Marmeladov, som forteller sin tragiske livssituasjon, inkludert en episode hvor forholdene tvang datteren Sonja til å bli prostituert for å skaffe mat til familien. Raskolnikov hjelper familien økonomisk etter Marmeladovs død og blir fascinert av Sonja.

Forholdet til «den selvoppofrende»[8] Sonja utvikles til en allegori på Guds kjærlighet for den falne menneskeheten og kraften i angeren i den kjærligheten, men bare etter at Raskolnikov har tilstått mordet og blitt sendt i fangenskap i Sibir. Det er der han skjønner at han er i stand til å elske, og at han elsker Sonja. Raskonikovs virkelige straff er ikke arbeidsleiren han blir dømt til, men «hans egen anger, kvaler over å ha tatt liv og innsikten i at han likevel ikke er et overmenneske»[9]. Redningen ligger i forholdet til Sonja, og i at han tar hennes tro.

Personene

rediger

Flere av personene i Forbrytelse og Straff har navn med dobbel betydning.

Navn Ord Betyr (på russisk)
Rodion Romanovitsj Raskolnikov raskol skisma, eller splittelse; "raskolnik" er "den som splittes"
Pjotr Petrovitsj Luzjin luzha en vanndam
Dmitri Prokofych Razumikhin razum fornuft, intelligens
Alexander Grigorievitsj Zamjotov zametit å legge merke til, å innse
Semjon Zakharovitsj Marmeladov marmelad marmelade / syltetøy
Arkadij Ivanovitsj Svidrigailov Svidrigailo en litauisk fyrste

Raskolnikov

rediger

Raskolnikov (russisk: Родион Романович Раскольников, Rodion Romanovitsj Raskolnikov) av og til kalt Rodje og Rodka, er protagonisten hvis perspektiv fortellingen hovedsakelig er fortalt. Han var en student, men grunnet svak økonomi måtte han forlate universitetet. Han bor i en liten loftsleilighet i slummen i St. Petersburg. På tross av navnet handler ikke romanen så mye om forbrytelsen og dens formelle straff, som om Raskolnikovs indre kamp. Hovedsakelig kommer straffen fra hans samvittighet i større grad enn fra loven. Han gjennomfører mordet i troen på at han er i stand til å gjennomføre dette uten anger, basert på hans artikkel, "Om Kriminalitet", at han er en Napoleon, men hans paranoia og skyld tar snart overhånd. Det er til slutt i epilogen at hans formelle straff er realisert, etter å ha bestemt seg for å tilstå og gjøre slutt på sin fremmedgjorthet. Navnet hans kommer fra det russiske ordet raskolnik, som betyr “skismatiker” eller “delt”, en allusjon til Raskolnikovs selvpåtvungne skisma fra det russiske samfunnet, like mye som hans splittede personlighet og konstante skiftende emosjoner. Med sin følelse av «personlig overlegenhet […] representerer han Vestens holdning», i motsetning til den kjærlighet og solidaritet som Sonja representerer.[11]

Sofia Semjonovna Marmeladova, (russisk: Софья Семёновна Мармеладова) av og til kalt Sonja eller Sonetsjka, er datteren til den alkoholiserte Semjon Zakharovitikov Marmeladov, som Raskolnikov møter på et vertshus i begynnelsen av romanen. Det er først etter Semjons død at Raskolnikov møter Sonja. Hun har blitt tvunget ut i prostitusjon grunnet farens drikking, men er likevel sterkt religiøs. Raskolnikov blir så tiltrukket av henne at hun blir den første som han innrømmer sin forbrytelse for. Hun støtter ham, selv om et av ofrene hans var hennes venninne Lizaveta. I størsteparten av romanen fungerer Sonja som Raskolnikovs sjelesørger. Hun oppfordrer ham til å ta til seg troen og tilstå. Han gjør dette, og etter hans tilståelse følger hun ham til Sibir hvor hun bor i samme by som fengselet. Det er der Raskolnikov begynner sin spirituelle gjenfødelse.

Porfirij Petrovitsj (Порфирий Петрович) -Detektiven som har ansvaret for å løse Raskolnikovs mord, som, sammen med Sonja leder Raskolnikov mot tilståelsen. På tross av manglende bevis blir han overbevist om at Raskolnikov er morderen etter flere samtaler med ham, men gir Raskolnikov muligheten til å tilstå frivillig. Han er svært interessert i psykologien bak kriminelles motiv.

Avdotja Romanovna Raskolnikova (Авдотья Романовна Раскольникова) – Raskolnikovs egenrådige og selvoppofrende søster, også kalt Dunja. Hun planlegger i begynnelsen å gifte seg med den selvopptatte Luzjin for å redde familien fra økonomisk ruin, men følges etter av den forstyrrede Svidrigailov, som forsøker å vinne henne tilbake gjennom utpressing. Hun forkaster begge menn til fordel for Raskolnikovs venn Razumikhin.

Romanens etterliv

rediger

Romanen er filmatisert nærmere 30 ganger, bla.: [trenger referanse],

Det finnes også flere filmer som helt tydelig spiller på bokens tematikk, som Woody Allens Match Point, hvor boken eksplisitt blir trukket frem i løpet av filmen, eller Gus Van Sants ungdomsdrama Paranoid Park.

Adressen hvor Raskolnikovs leilighet i St. Petersburg ligger, finnes fremdeles, og selv om det ikke er noen tilrettelegging for besøkende her, blir den jevnlig besøkt av turister i byen.[12]

Norske utgaver

rediger
  • Raskolnikow. Oversatt etter en tysk utgave av Kristian Winter-Hjelm. Cammermeyer forlag, 1883
  • Raskolnikov. Oversatt til nynorsk av Olav Hammer. Bergen, 1908-10. 2 bind
  • Raskolnikof. Oversatt av Carl Fosse. Nasjonalforlaget, 1929 (ebok b. 1) (ebok b. 2)
  • Raskolnikov : roman i seks deler med en epilog. Oversatt av Ivar Digernes. Gyldendal, 1937. 2 bind
  • Raskolnikov. Oversatt av Elsa Uhlen. Aschehoug, 1948-49. 2 bind
  • Raskolnikov. Oversatt av Sturla Kvam. Samlerens bokklubb, 196?. 2 bind
  • Forbrytelse og straff. Oversatt fra russisk av Jan Brodal. Solum, 1993. ISBN 82-560-0856-3 (ebok[død lenke])
  • Forbrytelse og straff : tegneserieroman. Illustrert av Alain Korkos ; bearbeidet av David Zane Mairowitz. Minuskel forlag, 2010. ISBN 978-82-92796-09-2
  • Dostojevskijs roman om Raskolnikov : en artikkelsamling om Forbrytelse og straff. Under redaksjon av Geir Kjetsaa. Aschehoug, 1973. ISBN 82-03-05862-0
  • Anne Ragnhild Berteig. Norske oversettelser av Dostoevskijs Forbrytelse og straff : presentasjon, analyse og vurdering. Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk avdeling, 1983. ISBN 82-90250-60-6

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  2. ^ University of Minnesota - Study notes for Crime and Punishment
  3. ^ About.com 'Crime and Punishment' Review[død lenke]
  4. ^ "ClassicNote: About Crime and Punishment" - Literary notes for Crime and Punishment
  5. ^ Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7
  6. ^ Edward Wasiolek "On the Structure of Crime and Punishment, " I: PMLA, March 1959, vol. LXXIV, No. 1, p. 132-133.
  7. ^ sparknotes.com - Literary notes about Crime and Punishment
  8. ^ a b Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersen, 2000. ISBN 82-7201-261-8
  9. ^ a b Ane Farsethås. Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen, 2005. ISBN 978-82-24713-3
  10. ^ Forfatteren kommer tilbake til Napoleons liv og karakter også i De besatte, slik Gogol også hadde nevnt Napoleon i beskrivelsen av Tsjitsjikov i Døde sjeler.
  11. ^ Tore Zetterholm. Levende litteratur, fra Gilgamesj til Dylan. Bokklubben, 1986. ISBN 82-525-1283-6
  12. ^ dinside.no Arkivert 3. november 2012 hos Wayback Machine., 4.7.2005 «Dette må du gjøre i St. Petersburg»

Eksterne lenker

rediger