Louis Nicolas Davout
Louis Nicolas Davout (født 10. mai 1770 i Annoux, Bourgogne død 1. juni 1823 i Paris) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Hans naturlige talent for krigføring samt hans rykte som en streng disiplinar ga ham kallenavnet "Jernmarskalken". Han blir ofte ansett som en av Napoleons mest suverene marskalker. Hans lojalitet og lydighet mot Napoleon var absolutt. I løpet av hans levetid ble Davouts navn ofte stavet Davoust.
| Louis Nicolas Davout | |||
|---|---|---|---|
 Louis Nicolas Davout | |||
| Født | 10. mai 1770 Annoux, Bourgogne i Frankrike | ||
| Død | 1. juni 1823 (53 år) Paris, Frankrike Tuberkulose | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Aimée Davout | ||
| Far | Jean-François d'Avout | ||
| Mor | Françoise-Adélaïde Minard de Velars | ||
| Søsken | Louis Alexandre Davout | ||
| Barn | Adélaïde-Louise d'Eckmühl de Blocqueville Joséphine Davout d'Auerstaedt Napoléon-Louis Davout Adèle Napoléonie Davout d'Eckmühl | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Louis Nicolas Davout | ||
| Utmerkelser | Æreslegionen Kristusordenen Den hvite ørns orden Den militære Sankt Henriksordenen Sankt Stefans orden Den militære Maria Teresia-ordenen Militär-Max-Joseph-Orden Jernkroneordenen (Italia) Elefantordenen Duc d’Auerstaedt Prince d'Eckmühl Navn inngravert på Triumfbuen | ||
| Kallenavn | Le Maréchal de fer La Bête | ||
| Troskap | Frankrike | ||
| Våpenart | Den franske hær | ||
| Tjenestetid | 1788 - 1815 | ||
| Militær grad | Marskalker av imperiet, general[1] | ||
| Enhet | La grande armée | ||
| Deltok i | Revolusjonskrigene Napoleonskrigene | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Louis Nicolas Davout stammet fra en ansett adelig familie. Han var medelev av Napoléon Bonaparte i Brienne, og ble i 1788 sous-lieutenant i et kavaleriregiment.
Den franske revolusjon rediger
Ved utbruddet av den franske revolusjonen støttet han dens prinsipper og i 1791 ble han bataljonssjef for de frivillige i Yonne. I Slaget ved Jemappes kjempet han med fremgang under Charles-François Dumouriez, og ved bortfallet av Dumouriez sendte han ut etn energisk proklamasjon til armeen.
Han og avanserte til oberst i mars 1793, brigadegeneral i juli samme år. Han ble grunnet sin adelige familiebakgrunn suspendert en kort periode - likesom andre adelige -, men tjenestegjorde igjen i 1794 arméen ved Mosel og deltok i slaget ved Neerwinden.
Napoleonskrigene rediger
Davout fulgte deretter Napoléon Bonaparte ved felttoget i Egypt og deltok ved det andre slaget ved Aboukir. I 1800 vendte han tilbake til Frankrike og ble i 1804 utnevnt til marskalk av Frankrike.
Napoléon ga ham kommando 3 korps av Grande Armée under krigen mot den tredje koalisjonen i 1805 og han utmerket seg under slaget ved Austerlitz. Året etter, i løpet av felttoget mot Preussen, vant han i slaget ved Jena-Auerstedt over en dobbelt så stor prøyssisk styrke. Etter hans deltakelse i slaget ved Eylau, holdt Davout stillingen som guvernør i Hertugdømmet Warszawa.
Davout deltok under Napoleons felttog i Russland 1812 og deltok i slaget ved Borodino og slaget ved Krasnoje. I 1813 i Tyskland, sto han fast med sine tropper i Hamburg.
Etter Napoleonskrigene rediger
Davout trakk seg tilbake ved restaurasjonen, sluttet seg til Napoléon da han returnerte fra eksilet på Elba under de hundre dagene og ble krigsminister. Etter nederlaget i slaget ved Waterloo trakk han seg tilbake til Savigny-sur-Orge, og ble valgt til borgermester i byen i 1822.
Davout døde den 1. juni 1823 i Paris, i en alder av 53 år. Han ble begravet på gravfeltet Père Lachaise i Paris.
Æresbevisninger rediger
Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris i 13. spalte. I 1805 ble han tildelt Æreslegionens storkors. I 1819 ble han opphøyet til pair av Frankrike. Han var Colonel général des Grenadiers à pied de la Garde impériale.
Litteratur rediger
- Paul Holzhausen: Davout in Hamburg : ein Beitrag zur Geschichte der Jahre 1813 - 1814 / von einem Freunde historischer Wahrheit. Mülheim (Ruhr) : Röder, 1892
- Karl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. VRZ, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Repr. d. Ausg. Berlin 1898).
- Pierre Charrier: Le maréchal Davout. Edition Nouveau Monde, Paris 2005, ISBN 2-84736-111-1.
- John G. Gallaher: The iron marshal. A biography of Louis N. Davout. Greenhill Books, London 2000, ISBN 1-85367-396-X.
- Frédéric Hulot: Le maréchal Davout. Pygmalion, Paris 2003, ISBN 2-85704-792-4.
- Helmut Stubbe da Luz: «Franzosenzeit» in Norddeutschland (1803 - 1814). Napoleons Hanseatische Departements, Bremen 2003 ISBN 3-86108-384-1.
- Alain Felkel: Louis Nicolas Davout. Das Genie hinter Napoleons Siegen. Osburg Verlag 2013, ISBN 978-3-95510-026-1.[2]
- Gabriele Hoffmann: Die Eisfestung. Hamburg im kalten Griff Napoleons. München, Piper, 2013. ISBN 978-3-492-30183-1
- Louise Adélaïde de Blocqueville (1879). Le Maréchal Davout, prince d'EckmühlRaconté par les siens et par lui-même. Paris: Didier.
Referanser rediger
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator osa20191023955, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
- ^ Der ach so gute Mensch von Savigny i FAZ vom 12. November 2013, Seite 26
Eksterne lenker rediger
- (en) Louis-Nicolas Davout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Louis Nicolas Davout i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- «Davout and Napoleon: A Study of Their Personal Relationship» (engelsk)