Lepramuseet

Lepramuseet, St. Jørgens Hospital ligger i Marken i Bergen sentrum, og drives i dag av Bymuseet i Bergen. Museet har de senere årene vært gjenstand for økende oppmerksomhet, og har de siste årene vært nominert til flere nasjonale og internasjonale priser.

Lepramuseet
Lepramuseet.1.JPG
Etablert1856

Lepramuseet
60°23′30″N 5°19′57″Ø

StiftelsenRediger

 
Apoteket
 
Sykerom
 
Kjøkken
 
Johan Joachim Reichborns tegning av St. Jørgens Hospital, 1768
 
Interiør
 
Urtehagen

St. Jørgens Hospital er Norges eldste stiftelse og en av Skandinavias eldste sykehusinstitusjoner. Sykehusdriften går tilbake til 1411, og ned gjennom århundrene har hospitalet hatt sin plass i det bergenske bybildet. St Jørgen kirke var sognekirke for Årstad menighet frem til 1886, og kirken ble ofte brukt til barnedåp, noe som tok en brå slutt da det ble klart at spedalskhet er smittsomt. Til tider var det 150 pasienter i det lille sykehuset, og opptil tre personer sov på hvert av de knapt 4 m² store rommene. Økonomien var presset, og dr. H.P. Dahl la ned to syke ryggmarger på sprit, i rhinskvinflasker. I 1994 var museet sertifisert som en off the wall attraction («en sær severdighet»).[1]

På slutten av 1600-tallet var Norge og Island de eneste land i Vest-Europa som var rammet av lepra i større omfang. Fra omkring 1830 opplevde Vestlandet en kraftig oppblomstring av sykdommen. Bergen ble dermed Europas leprahovedstad. Flertallet av pasientene var fattige fiskere og bønder fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Plass var det bare til de aller sykeste. Hygienen var elendig, og matmangelen stor. I 1816 kalte Johan Ernst Welhaven hospitalet for «en gravplass for levende». Peder Olsen Feidie fra Leikanger skrev i 1835 i et klagebrev: «Ak herre! hjælp os, vi forgåe!» De siste pasientene døde så sent som i 1946, to kvinner fra Fjell og Eivindvik som ble innlagt på 1890-tallet.[2]

De ni fredede bygningene er alle gjenreist etter bybrannen i 1702, og pr i dag utgjør de ett av de best bevarte leprahospitalene i Europa. Men bygningene er fulle av setningsskader, fordi grunnen under dem forsvinner sakte, men sikkert.[3]

Institusjonen har gjennomlevd århundrene med samfunnet omkring, på en måte som en del av det, på en annen måte som en egen by i byen. St. Jørgens Hospital har opplevd både oppgangstider og nedgangstider, berømmelse og glemsel.

MuseetRediger

Lepramuseet St. Jørgens Hospital er et bevart sykehusmiljø fra 1700-tallet og blant de få bevarte leprasykehus i Nord-Europa. Også en berømt vitenskapelig historie er knyttet til kulturminnet som var viet til St. Jørgen som var de spedalskes beskytter. Legen Daniel Cornelius Danielssen startet ved St. Jørgens i 1840 og ble overlege i 1849 da pasientene ble flyttet til Lungegaardens Sykehus, fra 1857 overført til det nybygde Pleiestiftelsen for spedalske nr.1. Mest kjent er Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen i 1873 representerte et gjennombrudd for 1800-tallets lepraforskning, og det norske lepraarbeidet har hatt stor internasjonal betydning også på andre felt.

Lepramuseet forteller om sykdommen spedalskhet og dens historie i Norge, om livet på hospitalet og de berømte norske bidragene til lepraforskningen. Stiftelsens arkiver er en del av Lepraarkivene i Bergen, som står på UNESCOs program for Verdens hukommelse.

ReferanserRediger

  1. ^ Om Lepramuseet, Bergens Tidende 21. september 1994
  2. ^ Om St. Jørgens hospital, Bergens Tidende 12. mars 2011
  3. ^ Marita Ramsvik: «Grunnen under lepramuseet synker», Bergens Tidende 30. september 2020

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Irgens, Lorentz M., Nedrebø, Yngve, Sandmo, Sigurd og Skivenes, Arne; Lepra, Lepraarkivene i Bergen, Førde, ISBN 82-91722-61-7
  • Knudsen, Svein Aage (red.) De fattige Christi lemmer, Historien til stiftelsen St. Jørgen; Bergen 1991 ISBN 82-7355-022-2
  • Sandmo, Sigurd; Lepramuseet, St. Jørgen hospital, Bergen 2003

Eksterne lenkerRediger