Lektor (liturgi)

En lektor (fra latin lector, «leser») er i liturgisk sammenheng en legperson som leser bibellesninger og eventuelt andre tekster under gudstjenester.

Påminnelse i en fransk lesningsbok som oppsummerer lektorens viktigste oppgave: «Les sakte for å gjøre det forståelig».

Historisk har lektoroppgaven hatt høy status, fordi det tidligere var bare et fåtall som var i stand til å lese godt nok til å utføre den. I moderne tid er ikke dette en faktor i de fleste deler av verden, men oppgaven regnes fortsatt som en betrodd posisjon i menigheter.

Hva lektorens oppgaver består i varierer mellom ulike kirkesamfunn.

Den anglikanske kirke

Ved reformasjonen avskaffet Den anglikanske kirke de mindre ordinasjoner (se Den katolske kirke nedenfor), og lektoroppgaven ble enten utført av en prest eller tildelt legmenn, readers.

Lektoroppgaven tildeles nå lisensierte legpredikanter, som må ta en utdanning. I Den engelske kirke er denne normalt på tre år med kveldsundervisning. Hen kan så lese bibeltekstene, preke og lede gudstjenester når det ikke er en prest tilstede. Lektoren kan ikke utføre sakramentale oppgaver, men kan dersom det er behov forrette i begravelser.

Den katolske kirke (latinsk ritus)

I Den katolske kirke var lektorembetet tidligere en av de fire mindre ordinasjoner, hvilket vil si at lektoren måtte gjennom en prosess som endte med innsettelse som lektor, en form for ikke-sakramental ordinasjon. Dette skjedde normalt som del av en diakon- eller presteutdannelse, men den som hadde mottatt mindre ordinasjoner var ikke bundet av et evig sølibatsløfte og var derfor fri til å gifte seg om han hoppet av utdannelsen.

Dette ble endret fra 1. januar 1973 gjennom det apostoliske brevet Ministeria quaedam av 15. august 1972. De mindre ordinasjoner ble omgjort til tjenester (ministeria). Oppgavene ble da åpnet fullt ut også for personer som ikke skulle avlegge hellige løfter. To av embetene, lektor og akolytt, ble beholdt i hele kirken, mens de to andre mindre ordinasjoner, ostiarius og eksorsist, ble omdefinert. Denne endringen betydde også at det ble mulig for kvinner å bli lektorer, selv om det mange steder skulle ta tid før dette ble akseptert av menighetene; enkelte steder er det i det 21. århundre fortsatt sjelden eller aldri kvinnelige lektorer.

Lektorens oppgave er:

• å lese fra Bibelen, med unntak av evangelieteksten som må leses av en prest eller diakon, under messen og andre liturgiske seremonier
• å resitere gradualsalmen dersom det ikke er noen kantor eller noe kor som synger den
• å lese forbønner når det ikke er en diakon eller kantor som gjør dette
• å være forsanger og lede menighetens deltagelse dersom det ikke er en kantor
• å instruere de troende om hvordan man mottar sakramentene verdig dersom presten ber ham eller henne om det
• å lære opp andre til å utføre oppgavene når dette er nødvendig
• å lese opp kunngjøringer for menigheten dersom presten velger å ikke gjøre det selv
• å lære å kjenne Bibelen, med spesiell vekt på tekstene hen skal lese opp

Kun prester og biskoper har rett til å preke, men i helt ekstraordinære tilfeller kan lektoren lese opp en preken som er skrevet av presten (f.eks. dersom presten er syk og har mistet stemmen).

De som skal ordineres som diakoner må etter kirkeretten ha vært lektor og akolytt i en passende periode før ordinasjonen.

Innsatte lektorer, det vil si de som blir lektorer som en del av forberedelsen til ordinasjon, må være liturgiske klær (albe eller soutane og cotta) mens de leser under messen. Andre lektorer er verken pålagt å bære eller forhindret fra å bære slike gevanter; det er opp til stedets skikk, prestens ønsker og eventuelt spesielle forhold i den enkelte messe. Det eneste som er foreskrevet er at de skal bære klær som er i samsvar med stedets skikk; i praksis betyr dette at de skal være pene i tøyet.

Enkelte tradisjonalistiske organisasasjoner innenfor Den katolske kirke har fått rett til å fortsette å bruke det det gamle systemet med mindre ordinasjoner. Tradisjonalister som står utenfor Den katolske kirke, som St. Pius Xs selskap, bruker også den gamle ordningen.

Den ortodokse kirke

I Den ortodokse kirke er lektorembetet det nest høyeste embete i det lavere kleresi. Det kalles ἀναγνώστης (anagnostis) på gresk og Чтец (khtets) på kirkeslavisk. Embetet er plassert over dørvokter (som nå sjelden brukes) og under subdiakon.

Oppgavene er:

• å lese bibeltekstene, med unntak av evangelieteksten, under den guddommelige liturgi og andre liturgiske seremonier
• å synge salmen og visse antifoner

I visse tilfeller kan legmenn tillates å lese, dersom det ikke finnes en innsatt lektor. Kvinner kan ikke være lektorer.

Lektorer kan bære soutane, og i enkelte ortodokse kirker er de pålagt dette. En innsatt lektor bærer en kort phelonion mens han leser den første epistelteksten. Denne tas så av, og erstattes med en stikharion. Denne praksisen er ikke lenger universell, og mange biskoper og prester tillater andre liturgiske gevanter.

Protestantiske kirker

Praksis varierer innenfor protestantiske kirker. I episkopale kirker med en grad av høykirkelighet er det vanlig med lektorer som får en viss opplæring, eller at klokkeren utfører oppgavene. I lavkirkelige protestantiske samfunn fylles lektorrollen ofte av en legpredikant.

I Den norske kirke er det ofte en lønnet eller frivillig klokker som forestår de to første tekstlesningene i høymessen eller den første tekstlesningen i familiegudstjenester. Det er vanligvis den som preker, i regelen forrettende prest, som leser prekenteksten. Klokkeren deltar i regelen ikke ved andre kirkelige handlinger som gravferd og vielse. I klokkertjenesten inngår normalt også å assistere ved dåp og nattverd, samt å lese kunngjøringer. Klokkertjenesten er i mange menigheter fordelt på flere personer etter en turnus. Det er også vanlig at konfirmanter utfører en eller flere av klokkerens oppgaver som del av konfirmasjonsforberedelsene. Det er ingen formalisert utdannelse til klokkertjenesten.