Lavrentij Berija

georgisk politiker
(Omdirigert fra Lavrenti Berija)

Lavrentij Pavlovitsj Berija (1899–1953) var en georgisk bolsjevik og en sovjetisk politiker, marskalk av Sovjetunionen og leder av NKVD fra 1938 til 1945 samt i 1953. Han ble med i politbyrået i 1946.

Lavrentij Berija
Lavrentiy-beria.jpg
Født17. mars 1899[1][2]Rediger på Wikidata
MerkheuliRediger på Wikidata
Død23. des. 1953[3][1][4][5]Rediger på Wikidata (54 år)
Moskva[6]Rediger på Wikidata
Skuddsår
Beskjeftigelse Politiker, revolusjonærRediger på Wikidata
Embete Første visepresident i Sovjetunionen (19531953), førstesekretær i Georgias kommunistparti (19311938), medlem av Sovjetunionens øverste sovjetRediger på Wikidata
Utdannet ved Det statlige aserbajdsjanske oljeakademiRediger på Wikidata
Barn Sergo BeriaRediger på Wikidata
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti (1917–), Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Den demokratiske republikken Aserbajdsjan, Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, SovjetunionenRediger på Wikidata
Gravlagt Donskoi-gravlundenRediger på Wikidata
Medlem av Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet, Politbyrået i Sovjetunionen, Sovjetunionens sentrale eksekutivkomitéRediger på Wikidata
Utmerkelser
20 oppføringer
Helt av det sosialistiske arbeidet (1943), Leninordenen (1935), Røde fane-ordenen (1924), 1. klasse av Suvorovordenen (1944), Jubileumsmedaljen for 20-året for dannelsen av Arbeidernes og bøndenes røde hær (1938), Medaljen for forsvaret av Moskva, Medaljen for forsvaret av Stalingrad, Medaljen for forsvaret av Kaukasus, Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen, Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum (1947), Jubileumsmedaljen for 30-året for sovjetarmeen og flåten (1948), Sükhbaatars orden (1949), Order of the Red Banner (1942), Æresmedlem i KGB, State Stalin Prize, 1st degree (1949), Republikkens orden (1943), Honorary worker of the NKVD, Stalinprisen, Leninordenen, Røde fane-ordenenRediger på Wikidata
TroskapSovjetunionen
VåpenartNKVD
Militær gradMarskalk av Sovjetunionen
KommandoerNKVD
Dømt forLandssvik,[7][8] terrorisme[7][8]
Deltok iØstfronten
Signatur
Lavrentij Berijas signatur

Beria var den lengstlevende og mest innflytelsesrike av sjefene for Sovjetunionens hemmelige politi under Stalin. Etter den sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 var han ansvarlig for organisering av massemord, som Katyn-massakren av om lag 22 tusen polske offiserer og statstjenestemenn. Senere under andre verdenskrig var Berija som leder for NKVD ansvarlig for etnisk rensing av minoritetsbefolkninger i Kaukasus, hvor flere hundre tusen omkom. Han administrerte store deler av statsapparatet i Sovjetunionen, blant annet enheter fra NKVD ansvarlig for blokkeringsstyrker (tropper som sperret for at stridende enheter kunne flykte), og sovjetiske partisanerøstfronten. Berija administrerte den store utvidelsen av Gulag (sovjetiske konsentrasjonsleirer) og var hovedansvarlig for de hemmelige forvaringsleirene for vitenskapsmenn og ingeniører, kjent som sharashka.

I 1945 deltok Berija i Jaltakonferansen med Stalin, som introduserte Berija til USAs president Franklin D. Roosevelt som «vår Himmler».[9] Etter andre verdenskrigs slutt organiserte han sovjetisk overtakelse av statsinstitusjonene i Øst-Europa. Berijas hensynsløshet i tjenesten og evne til å få resultater kulminerte med overoppsynet med det sovjetiske prosjektet for utvikling av en atombombe.

Etter Stalins død i mars 1953 ble Berija leder for innenriksministeriet og allierte seg med Georgij Malenkov og Vyacheslav Molotov, et triumvirat som i en kort periode ledet landet etter Stalins død. Et statskupp av Nikita Khrusjtsjov, støttet av marskalk av Sovjetunionen, Georgij Zjukov avsatte Berija. Etter å ha blitt arrestert ble han anklaget for forræderi og andre forbrytelser, dømt til døden og henrettet den 23. desember 1953. Under rettssaken og etter hans død kom det frem mange anklager om at Berija var ansvarlig for en rekke seksuelle overgrep.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Berija var sønn av en fattig mingrelsk bondefamilie ved Sukhumi i Abkhasia i Georgia. Han gikk på en polyteknisk skole i Baku og var aktiv i en illegal marxistisk studiekrets som kasserer.

Revolusjonær, politikerRediger

 
Berija med Svetlana Allilujeva, Stalins datter, på fanget. Stalin selv med pipe i bakgrunnen.

Berija sluttet seg til kommunistene i 1917, og fra 1921 til 1931 var han leder av sikkerhetspolitiet i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk og i årene 1931 til 1938 var han partisekretær. Han nedkjempet de kaukasiske republikkers frihetsbevegelser på en brutal måte og var brutal i implementeringen av den omfattende tvangskollektivisering i Sovjetunionen, som kostet millioner av mennesker livet.[trenger referanse]

 
Brev fra Lavrentij Berija til Josef Stalin og Politbyrået i januar 1940, der han ber om tillatelse til å henrette 346 «fiender av kommunistpartiet og Sovjetmakten»

Berija var en skruppelløs og ambisiøs mann og steg raskt i gradene i partiet.[trenger referanse] I 1934 ble han utpekt til kommunistpartiets sentralkomité. I 1938 utnevnte Stalin ham til øverste leder av NKVD, Sovjetunionens sikkerhetspoliti. Dermed ble Berija en del av Josef Stalins innerste krets og fikk ansvaret for utøvelsen av den politiske terroren. Han var en av Stalins nærmeste medarbeidere inntil Stalins død i 1953.

Ordren som ledet til Katyn-massakren var utarbeidet av Berija og signert av Stalin.[10]

I perioden 1941 til 1945 deltok han i Statskomitéen for Forsvaret, som ledet den samlede krigføringen mot Tyskland og Japan, fra 1942 var han også innenriksminister.

I 1945 trådte han tilbake som innenriksminister og ble i stedet fullverdig medlem av Politbyrået. I perioden etter andre verdenskrig ble han gjort hovedansvarlig for utviklingen av Sovjetunionens første atombombe,[trenger referanse] som var et svært viktig prosjekt for Sovjetunionen idet den kalde krigen var begynt.

På starten av 1950-tallet begynte Berija å miste Stalins tillit. Mye tyder på at Stalin kort før sin død i mars 1953 planla hvordan han kunne bli kvitt Berija,[trenger referanse] siden Berija hadde samlet mye makt. Stalins død reddet ham fra å bli utrensket, og han klarte midlertidig å opprettholde maktposisjonen sin.

Etter Stalins død i 1953 ble Berija igjen innenriksminister og var en kort periode en av Sovjetunionens mektigste menn, kun overgått av Georgij Malenkov.[trenger referanse] I juli måned ble han plutselig arrestert og anklaget for forræderi. Han ble dermed en av de mest kjente ofrene for den maktkampen som oppsto i Sovjetunionen etter Stalins død.

Berija ble henrettet 23. desember 1953.

SeksualforbryterRediger

Ved Berias rettssak i 1953 ble det kjent at han hadde begått en rekke voldtekter i løpet av årene han var NKVD-sjef.[11] Simon Sebag-Montefiore, som skrev en stor biografi om Stalin, konkluderte med at informasjonen "avslører et seksuelt rovdyr som brukte sin makt til å unne seg obsessiv fordervelse". [12]

Ifølge offisielt vitnesbyrd av oberst Rafael Semyonovich Sarkisov og oberst Sardion Nikolaevich Nadaraia, to av Berias livvakter, ble Beria ofte kjørt rundt Moskva i sin limousine på varme netter under krigen. Han pekte ut unge kvinner som livvaktene skulle bringe til hans herskapshus, livvaktene brakte så kvinnene med seg, somoftest med makt. I huset til Beria fikk de vin og god mat. Etter å ha spist, tok Beria kvinnene inn på sitt lydisolerte kontor og voldtok dem. Berias livvakter rapporterte at deres plikter inkluderte å gi hvert offer en blomsterbukett da hun forlot huset. Å akseptere buketten antydet at sexen hadde vært frivillig, avslag betydde arrest. Sarkisov rapporterte at etter at en kvinne avviste Berias fremskritt og løp ut av kontoret hans, ga Sarkisov henne feilaktig buketten. Den rasende Beria erklærte: "Nå er det ikke en bukett, det er en krans! Må den råtne på graven din!" NKVD arresterte kvinnen dagen etter. [12]

Kvinner underkastet seg også Berias seksuelle fremskritt i bytte mot løftet om frihet for fengslede slektninger. I ett tilfelle hentet Beria Tatiana Okunevskaya, en kjent sovjetisk skuespillerinne, under påskudd av å bringe henne til å opptre for politbyrået. I stedet tok han henne med til sin dacha, hvor han tilbød seg å frigjøre faren og bestemoren fra fengsel hvis hun underkaster seg. Han voldtok henne og sa til henne: "Skrik eller ikke, det spiller ingen rolle." Beria visste faktisk at Okunevskayas slektninger ble henrettet måneder tidligere. Okunevskaya ble arrestert like etterpå og dømt til isolasjon i Gulag, som hun overlevde. [12]

Stalin og andre høytstående sovjeter uttrykte mistillit til Beria. I ett tilfelle, da Stalin fikk vite at datteren Svetlana var alene med Beria hjemme hos ham, ringte han henne og ba henne om å dra med en gang. Da Beria komplimenterte Alexander Poskrebyshevs datter for skjønnheten, trakk Poskrebyshev henne raskt til side og instruerte henne: "Ikke godta skyss fra Beria."

 
Berija, «enemy of the people», på forsiden av Time Magazine, 20. juli 1953

Før og under krigen ba Beria Sarkisov om å føre en liste over navnene og telefonnumrene til kvinnene han hadde sex med. Til slutt beordret han Sarkisov å ødelegge listen som en sikkerhetsrisiko, men Sarkisov beholdt en hemmelig kopi. Da Berias fall fra makten begynte, overførte Sarkisov listen til Viktor Abakumov, den tidligere krigssjefen for SMERSH og daværende sjef for MGB - etterfølgeren til NKVD. Abakumov bygde allerede aggressivt en sak mot Beria. Stalin, som også søkte å undergrave Beria, var begeistret over de detaljerte opptegnelsene som Sarkisov førte, og krevde: "Send meg alt dette drittsekk skriver ned!" [12] Sarkisov rapporterte at Beria hadde fått syfilis under krigen, som han var hemmelig behandlet for (et faktum som Beria senere innrømmet under avhøret). [12] Den russiske regjeringen bekreftet i 2003 at Sarkisovs håndskrevne liste fantes, ofrenes navn vil bli frigitt i 2028. [13]

Bevis antyder at Beria også myrdet noen av disse kvinnene. På midten av 1990-tallet ble skjelettrester av flere unge kvinner oppdaget i hagen til hans villa i Moskva (det som i dag er den tunisiske ambassaden). [14]Ifølge Martin Sixsmith, i en BBC-dokumentar, "tilbrakte Beria nettene sine med å ha bortført tenåringer fra gatene og ført hit for å voldtekt. De som motsto, ble kvalt og begravet i konas rosehage."[15]

Vitnesbyrdet til Sarkisov og Nadaraia er delvis bekreftet av Edward Ellis Smith, en amerikaner som tjenestegjorde i den amerikanske ambassaden i Moskva på samme tidspunkt. Ifølge historikeren Amy Knight, "bemerket Smith at Berias eskapader var kjent blant ambassadepersonell fordi huset hans var i samme gate som et residens for amerikanere, og de som bodde der så jenter ført til Berias hus sent på kvelden i en limousine. [16]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Lavrenty Beria, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lavrenty-Pavlovich-Beria, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Lavrentij Pavlovič Berija, Proleksis enciklopedija ID 11916[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Lavrenty Pavlovich Beria, Find a Grave 11389822, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Boris Komocki, red. (på ru), Правда, Redaksjon Pravda, ISSN 0233-4275, Wikidata Q183644, http://www.gazeta-pravda.ru 
  8. ^ a b "Justice in the Soviet Union: The Trial of Beria and Aides for Treason."; American Bar Association journal; besøksdato: 4. april 2021; forfatternavn: John C. Hogan; utgivelsesdato: 1955; bind: 41; side(r): pp. 408–479; hefte: 5.
  9. ^ Davies, 2008, s. 208
  10. ^ Bidder, Benjamin (8. april 2010). «Remembering the Katyn Massacre: Putin Gesture Heralds New Era in Russian-Polish Relations». Spiegel Online. Besøkt 3. mars 2019. «The execution order, drawn up by intelligence chief Lavrenty Beria, was signed by the Soviet dictator Josef Stalin. The Soviet secret police, the NKVD, was in charge of the massacres. Putin's early career was with the KGB, the successor to the NKVD.» 
  11. ^ Rayfield, Donald (2005). Stalin and His Hangmen: The Tyrant and Those Who Killed for Him. Random House. s. 466-467. ISBN 978-0-375-75771-6. 
  12. ^ a b c d e Montefiore, Simon (2003). Stalin: Court of the Red Tsar. Random House. s. 506-508. ISBN 978-1400076789. 
  13. ^ Shepherd, Robin (18.01.2003). «Beria’s terror files are opened». The Times. 
  14. ^ Sixsmith, Martin (2005). Russia: A 1,000-Year Chronicle of the Wild East. Random House. s. 209. ISBN 978-1-4464-1688-4. 
  15. ^ Sixsmith, Martin (2011). «The Secret Speech/The Scramble For Power». BBC: The Wild East. Season 2. Episode 17. 
  16. ^ Knight, Amy (1996). Beria: Stalin's First Lieutenant. Princeton University Press. s. 97. ISBN 0-691-03257-2. 

LitteraturRediger

  • Historical dictionary of Georgia (eng). Lanham, Md.: Scarecrow Press. 2007. ISBN 978-0-8108-5580-9. 
  • Montefiore, Simon Sebag, Stalin: den röde tsaren och hans hov. 3 uppl. Stockholm: Pan 2005. ISBN 91-7263-686-6
  • Beria, Sergo, Beria, my father: inside Stalin's Kremlin. London: Duckworth 2001. ISBN 0-7156-3205-1
  • Rhodes, Richard, Dark Sun: The Making of the Hydrogen Bomb. New York: Touchstone 1953. ISBN 0-684-80400-X.