Lancelot Andrewes
Lancelot Andrewes (født 16. juli 1555, død 25. september 1626) var en engelsk geistlig og lærd som hadde en høy posisjon i den engelske kirke under regimene til dronning Elisabeth I og kong Jakob I. I løpet av den sistes regime var Andrewes biskop av Chichester og hadde ansvaret for oversettelsen av den autoriserte versjon av Bibelen, eller King James Version, som denne oversettelsen refereres til. Hos den engelske kirke er hans minnefest den 25. september med en «Lesser Festival».
| Lancelot Andrewes | |||
|---|---|---|---|
,_English_School_circa_1660.jpg) | |||
| Født | 16. juli 1555[1] London | ||
| Død | 25. sep. 1626[2][1][3] (71 år) Southwark | ||
| Beskjeftigelse | Prest, oversetter, teolog, bibeloversetter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pembroke College | ||
| Søsken | Roger Andrewes | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Southwark-katedralen | ||
Tidlig liv, utdannelse og ordinasjon rediger
Andrewes ble født i 1555 i Barking, London av familie med gamle røtter i Suffolk. Hans far var herre av Trinity House. Lancelot gikk på Coopers frie skole, Ratcliff, i sognet Stepney og deretter på Merchant Taylors' School under Richard Mulcaster. I 1571 begynte han på Pembroke Hall, Cambridge og tok eksamen med BA, fortsatte til en MA i 1578. Hans akademiske rykte spredde så hurtig at ved grunnleggelsen i 1571 av Jesus College i Oxford ble han navngitt i charteret som en av de grunnleggende lærerne «uten hans medviten».[4] Hans forbindelse til fakultet synes å ha vært rent spekulativ dog.[5] I 1576 ble han valgt som medlem av Pembroke College, Oxford; i 1580 gikk han inn i den geistlige stand og i 1581 ble han opptatt MA ved Oxford. Som katekist (utspørrer) ved fakultet foreleste han om de ti bud (Decalogue, utgitt i 1630), noe som vekket stor interesse.
Karriere i løpet av Elisabeth I’s regime rediger
Etter en periode som kapellan for Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, leder for rådet i nord, ble han sogneprest i St Giles', Cripplegate, i 1588, og avleverte der skarpe prekener om fristelser i villmarken og om Fader vår. I en stor preken i påskeuken den 10. april 1588 forsvarte han trassig den engelske kirkes protestantisme mot den romersk-katolske kirke og anførte kirkereformatoren Jean Calvin som en ny skribent med rundhåndet lovord og hengivenhet.
Via innflytelsen til Francis Walsingham, dronningens leder for de nyopprettede etterretningstjenester, ble Andrewes utpekt til domherre av St Pancras i St. Pauls katedral, London, i 1589, og ble deretter rektor av hans eget fakultet i Pembroke foruten også kapellan for erkebiskop John Whitgift. Fra 1589 til 1609 var han domherre av Southwell. Den 4. mars 1590, som kapellan for dronning Elisabeth I, preket han for henne i en frittalende preken, og i oktober ga han sin introduksjonsleksjon i St. Pauls katedral hvor han kommenterte de fire første kapitlene av Første Mosebok. Disse ble senere satt sammen til verket The Orphan Lectures (De foreldreløse leksjoner, 1657).
Andrewes likte å bevege seg blant folk, fant tid til å bli medlem av et samfunn eller klubb for oldtidsforskning hvor Walter Raleigh, Philip Sidney, Burleigh, Arundel, Herbert'ene, Saville, Stow, og Camden også var medlemmer. Dronning Elisabeth forfremmet han ikke videre av den grunn av hans opposisjon til overdragelsen av kirkelige avgifter. I 1598 avslo han bispedømmene Ely og Salisbury på grunn av de vilkår som var knyttet til posisjonene. Den 23. november 1600 ga han en kontroversiell preken om rettferdiggjøring, og året etter ble han utpekt til domprost av Westminster og ga mye oppmerksomhet til skolen der.
Karriere i løpet av Jakob I’s regime rediger
Ved tronbestigelsen til Jakob I av England, hvor hans noe pedantiske måte å holde prekener på tiltalte kongen, steg Andrewes i gunst. Han assisterte ved kroningen og i 1604 tok andel i konferansen ved Hampton Court Palace.
Andrewes’ navn er det første på listen over de geistlige utpekt til å sette sammen en autorisert utgave av Bibelen. Han ledet «Det første Westminster-selskapet» som tok ansvaret for de første bøkene av Det gamle testamente (fra Første Mosebok til kongebøkene). Han fungerte i tillegg som en slags hovedredaktør for de øvrige prosjektene.
I 1605 ble han utpekt til biskop av Chichester og gjort til Lord High Almoner, en kirkelig embetstittel knyttet til det kongelige hushold i Storbritannia. I kjølvannet av oppdagelsen av Kruttsammensvergelsen ble Andrewes bedt om å forbedrede en preken for kongen i 1606.[6] Her rettferdiggjorde Lancelot Andrewes behovet for å minnes feiringene og som siden fortsatte i de neste 400 år.[7] I 1609 utga han Tortura Torti, et lærd verk som vokste ut av konfliktene fra Kruttsammensvergelsen og ble skrevet som et svar til katolske Roberto Bellarminos Matthaeus Tortus som angrep kongens krav om avlegge lydighetsed. Etter å ha flyttet til Ely i 1609 argumenterte han igjen mot Bellarmino i verket Responsio ad Apologiam.
I 1617 fulgte han Jakob I til Skottland med hensikten å overtale skottene at episkopal kirkeforfatning var å foretrekke framfor presbyterianisme. I 1618 deltok han ved kirkemøtet i Dort og ble kort tid etter gjort til domprost Chapel Royal («Det kongelige kapell») og overført til Winchester, bispedømme han administrerte med stort hell. Etter hans død i 1626 i Southwark ble han sørget av kirkens og statens ledere og gravlagt ved høyalteret i St Mary Overie (idag Southwark-katedralen, den gang bispedømmet Winchester).
Ettermæle rediger
Andrewes var en venn av Hugo Grotius og en av de fremste samtidige lærde, men blir hovedsakelig husket for hans stil å holde prekener. Som geistlig var han en typisk anglikaner, like mye fjern fra den katolske som de puritanske posisjoner. Et treffende sammendrag av hans teologiske posisjon finnes i hans Første svar til kardinal Perron som hadde utfordret kongens bruk av tittelen «katolsk». Hans posisjon er i henhold til nattverden naturlig nok mer moden enn hva de første reformatorene inntok.
Andrewes holdt regelmessig prekener for kongen og hans hoff på årsdagen for Goweries-konspirasjonen og Kruttsammensvergelsen. Disse prekenene ble benyttet for utbre doktrinene om Kongedømmet av Guds nåde. I disse prekenene, og til tider hans væremåte overfor kongen kan Andrewes framtre for den moderne leser som krypende underkastelse og direkte spyttslikkeri, noe som dog ikke var annet enn forventet i hans tid.
Hans tjenester for kirken kan bli oppsummert som følgende: for det første hadde han en skarpsindig følelse for troens proporsjoner og opprettholdt en klar sondring mellom hva som var fundamentalt, trengende elastiske kommandoer, og deretter, trengende elastiske råd og forslag, og for det andre adskilte han seg fra tidligere protestantiske standpunkter i henhold til De trettini artikler. Artiklene utgjør en viktig del av grunnlaget for den anglikanske kirkes troslære. Andrewes framhevet en positiv og konstruktiv standpunkt for den anglikanske posisjon.
Hans mest kjent verk er Manual of Private Devotions (Håndbok i private gudsfrykt/hengivelse) som var meget utbredt. Andrewes' andre verker består av åtte bind i Library of Anglo-Catholic Theology (1841–1854). Nittiseks av hans prekener ble utgitt i 1631 på ordre av kong Karl I av England.
Andrewes ble betraktet som likestilt til James Ussher som den mest lærde geistlig i sin tid, og han hadde et godt rykte som en veltalende og lidenskapelig taler, men stivheten og den pedantiske kunstferdigheten i hans stil har gjort den bortimot utilgjengelig for moderne smak. Unasett, det er steder med stor skjønnhet og dybde. Hans doktrine var den høykirkelige bevegelse, og i sitt private liv var han ydmyke, from og barmhjertig. Han fortsatte å påvirke religiøse tenkere fram til i dag, og ble omtalt som en som påvirket blant annet T.S. Eliot.
I sin roman fra 1997, Tidsskjelv (norsk utgave 1998), slår Kurt Vonnegut fast at Andrewes var «den største forfatter i det engelske språk», begrunnet i de første versene av 23. salme.
Andrewes’ biografi, His Life, ble skrevet av Lancelot Law Whyte (1896–1972) (Edinburgh, 1896), som også har redigert og utgitt flere av Andrewes’ skrifter. I 1958 kom en nyskrevet biografi Paul Welsby som betraktes som den fremste.
Referanser rediger
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 5623, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w61j9p7g, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Isaacson, 1650
- ^ Allen, Brigid (1998). The Early History of Jesus College, Oxford 1571 – 1603. Oxoniensia LXIII: 116–7.
- ^ Sermons Preached upon the V of November, i Lancelot Andrewes, XCVI Sermons, 3rd. Edition (London,1635) sidene 889,890, 900-1008.
- ^ Seremoniene kan bli funnet her The First Celebration
Litteratur rediger
- Welsby, Paul. A. (1958). Lancelot Andrewes 1555-1626. London: Society for Promoting Christian Knowledge.
- Isaacson, Henry. (1650). An Exact Narration of the Life and Death of the Late reverend and learned Prelate, and painfull Divine Lancelot Andrewes, Late Bishop of Winchester. Which may serve as a pattern of Piety and Charity to All Godly Disposed Christians. London: John Stafford. (Full tekst ved Marianne Dorman, 2005)
- Russell, Arthur T. (1863). Memoirs of the Life and Works of Lancelot Andrewes, Lord Bishop of Winchester. Cambridge: J. Palmer.
- Ottley, Robert L. Lancelot Andrewes. London: Methuen.
- Frere, Walter H. (1898) «Lancelot Andrewes as a Representative of Anglican Principles: A Lecture Delivered at Holy Trinity, Chelsea, February 28, 1897» Church Historical Society, 44. London: Society for Promoting Christian Knowledge.
- Lancelot Andrewes bibliography opprettholdt av William S. Peterson