James Ussher
James Ussher (født 4. januar 1580 i Dublin, Irland[11], død 21. mars 1655[12] i Ryegate[13] i Surrey) var en irsk anglikansk erkebiskop og teolog. Han ble omtalt som den betydeligste lærde ved Trinity College i Dublin.[14]
| James Ussher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. jan. 1581[1][2][3] Dublin[4] | ||
| Død | 21. mars 1656[5][2][3][6] (75 år) Reigate[7] | ||
| Beskjeftigelse | Prest, historiker, teolog, filosof, skribent, erkebiskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Trinity College | ||
| Ektefelle | Phoebe Challoner (1614–)[8] | ||
| Far | Arland Ussher[9] | ||
| Mor | Margaret Stanihurst[9] | ||
| Barn | Elizabeth Tyrrell[10][9] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Irland | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey | ||
Særlig er han kjent for sin tidsregning, Usshers kronologi, der han tidfestet verdens skapelse til lørdag ettermiddag kl 18 den 22. oktober 4004 f.Kr.[15]
Liv rediger
Ussher var sønn av Margaret Stanihurst og Arland Ussher, det femte av deres ti barn. Arlands bror Henry Ussher var erkebiskop av Armagh (1595–1613), mens Margaret var katolikk. Hennes bror Richard Stanihurst levde i eksil før han ble ordinert som katolsk prest.[16] Det var James' to blinde tanter, farens søstre Alice og Katherine Ussher, som lærte ham å lese. Åtte år gammel begynte han på gratis latinskole som lå i Schoolhouse Lane og var styrt av to presbytere, hans navnebrødre James Fullerton og James Hamilton, agenter for enda en med samme navn: kong James I.[17]
I 1607 ble Ussher professor i teologi i Dublin.[18] I 1601 var han ordinert som prest, i 1621 ble han utnevnt til biskop i Meath, i 1625 erkebiskop i Armagh og Irlands primas i 1634. Som ekspert på semittiske språk holdt han den hebraiske versjonen av Det gamle testamente for å være mest pålitelig, og ansatte en oppkjøper i Midtøsten til å samle inn bibelske og andre håndskrifter for seg. Usshers bibliotek tilhører i dag Dublins universitet.[19] I tale og skrift førte han en iherdig kamp mot den katolske kirke og paven. Som erkebiskop forsøkte han å redde den irske kirkes selvstendighet mot den engelske kirkes krav om overhøyhet.
Ussher beundret valdenserne og uttalte at det var de som holdt evangeliets lys ved like i mørke tider. Han sendte dem penger på vegne av kirken sin, og hjalp franske hugenotter til et nytt liv i England.[20] Teologisk var han påvirket av kalvinismen, men kom godt overens med erkebiskop av Canterbury, William Laud. Av den grunn ble han brukt som megler mellom de høykirkelige og de revolusjonære, men mislyktes og mistet både sin stilling og sine eiendommer, men klarte iallfall å redde sitt bibliotek.
I 1613 giftet han seg med Phoebe Challoner. Sammen fikk de datteren Elisabeth (1619-93).[21]
I 1640 flyttet Ussher til England, der han var respektert og likt av både Oliver Cromwell og kong Karl I. Ussher bekymret seg for den tiltagende ekstremismen på begge sider, og i en preken i Covent Garden hevdet han at djevelen var på spill hos begge parter. I november 1641 flyttet han til Oxford, angivelig for å vie seg til sine studier, men i virkeligheten for å vise kongen sin støtte i den pågående engelske borgerkrigen. Ussher fikk en vanskelig tid ved hoffet i Oxford, der hans lojalitet stadig ble testet av kong Karl som ønsket forsoning med de irske opprørerne. I 1645 ga Ussher opp Oxford for en omflakkende tilværelse i England og Wales, før han vendte tilbake til London der et mistenksomt parlament omsider ga ham lov til å tjene som predikant ved Lincoln's Inn. Der var han frem til året før sin død.[22] Under et besøk hos grevinnen av Peterborough i Ryegate ble han syk og døde neste morgen. Hans siste ord skal ha vært: «Å herre, tilgi meg, særlig mine unnlatelsessynder.[23]
Ussher var til stede da kongen ble henrettet, men besvimte før halshugningen. Oliver Cromwell stod fast på at Ussher fortjente en statsbegravelse på tross av sin støtte til kong Karl. Ussher ble derfor gravlagt i Westminster Abbey, ved en statsbegravelse i kapellet viet til St Erasmus.[24]
Verker rediger
Hans mange etterlatte skrifter er dels av apologetisk-polemisk art, dels er de arkeologisk-kirkehistoriske og kronologiske. Kjente verk er Britannicarum ecclesiarum antiquitates (1639, med nytt materiale i 1677 og 1687) og Chronologia sacra (1660).
I Usshers mest kjente verk, Annales veteris testamenti a prima mundi origine deducti («Det Gamle Testamentes annaler fra verdens skapelse») (1650), regnet han seg frem til at verden skulle ha blitt skapt i 4004 f.Kr.
Han tidfestet syndfloden til 2349 f.Kr. og arbeidet seg bakover, men måtte forholdes seg til ulike utgaver av Det gamle testamente. Ut fra den hebraiske teksten lå syndfloden 1.656 år tilbake i tid; 1.307 år tilbake i tid ut fra den samaritianske Pentateuk; men 2.262 år tilbake med utgangspunkt i den etiopiske teksten.[25] Ussher var, som så mange andre teologisk skolerte i sin samtid, i tvil om Jesus virkelig ble født i år 1. Derfor daterte han i forordet til sitt store verk utgivelsen til år 1650, men tilføyde 1654 etter Herrens virkelige fødselstidspunkt. Usshers antakelse var at Herrens egentlige fødselsår var 4 f.Kr.. Antagelsen bygger på at det var dette år kong Herodes gav ordre til mord på alle smågutter i Betlehem – altså måtte verdens skapelse være 4004 f.Kr.
Andre beregninger av verdens skapelse rediger
Enda tidligere foretok den italiensk-franske filologen Joseph Scaliger (1540–1609) sine beregninger. I 1583 utga han De emendatione temporum («Om forbedring av tidsregningen»), hvor han beskrev forskjellige tidligere kronologier, og ut fra disse hadde han utarbeidet en kronologi over antikkens historie. Scaliger gav seg også i kast med de bibelske slektstavlene, og ved å lage kalkyler ut fra disse mente han å kunne tidfeste verdens skapelse til 23. april 3949 f.Kr., et år ikke så langt fra det Johannes Kepler senere regnet seg frem til (3992 f.Kr.).
Også Newton holdt seg i sine beregninger til omkring 4000 f.Kr. i sin datering.
Enevold Ewald, en dansk prest, skrev også en tidsregning over Det gamle og Det nye testamente. også han beregnet verdens skapelse til 4000 f.Kr.
Utgivelser rediger
- «Gravissimae quaestiones de christianis ecclesiis» (London, 1613)
- «Britannicarum ecclesiarum antiquitatis historiae» (Dublin, 1639)
- «Annales Veteris et Novi Testamenti» (London, 1650)
- «Annales Mundi» (London, 1658)
- «Chronologia sacra» (Oxford, 1660)
- «The power of the prince and obedience of the subjects stated» (London, 1661)
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117680729, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1128, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6k07624, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p15263.htm#i152627, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bernhard, side 19
- ^ Bernhard, side 117
- ^ Bernhard, side 106
- ^ Elizabethanne Boran: «James Usshers korrespondanse»
- ^ Tim Radford: «Universe's 6,000th birthday ...», the Guardian 22. oktober 2004
- ^ John McCafferty: «James Ussher», Dictionary of Irish biography
- ^ «James Ussher», Puritan publications
- ^ Bernhard, side 45
- ^ «James Ussher», Britannica
- ^ Alfonso Ropero: James Ussher - a Protestant controversialist
- ^ «Elizabeth Tyrell»
- ^ Alan Ford: No Man Can Serve Two Masters; the Civil War and After
- ^ Usshers siste ord
- ^ Richard Cavendish om erkebiskop Usshers død, History today
- ^ Richard Cavendish om erkebiskop Usshers død, History today
Litteratur rediger
- Bernhard,Nicolas (1656). The Life & Death of the most Reverend and Learned Father of our Church - Dr. James Usher. London: J.Crook.