Lørdagsstubber
«Lørdagsstubber» er korte noveller av Alf Prøysen, først publisert ukentlig i lørdagsutgaven til Arbeiderbladet fra 1951 til 1970, senere utgitt i bokform i åtte bøker. De fleste av tekstene ble illustrert av Borghild Rud.
Stubbene i avisen rediger
Den første teksten sto på trykk 13. oktober 1951, med tittelen «Drømmen vinke en stann…» - og temaet fløttardag som var 14. oktober.[1] Den siste teksten sto på trykk 17. oktober 1970, en måneds tid før Prøysen døde. I alt ble det publisert 742 slike stubber[2], ujevnt fordelt mellom årene. I 1952 var det 52 stubber på trykk, i 1961 var det bare 20[3]. Dette faste skriveoppdraget var det nærmeste Prøysen kom «fast arbeid» i løpet av sin kunstnerkarriere.[4]
Stubbene er korte, de fleste er mellom 300 og 500 ord lange.[5] Dette er i tråd med den vanlige forståelsen av en «stubb» som noe kort.[3][6] Stubbene ble gradvis kortere i løpet av 1950- og 60-tallet, dels fordi avisen ønsket kortere tekster, og «en annen årsak kan være at tidsavstanden til det miljøet han skildrer i 20- og 30-årene begynner å bli stor, og at han ønsket å skrive om aktuelle ting.»[3]
Stil og tema i stubbene rediger
Stubben kan oppfattes «som en overordna sjanger med flere undersjangre»: novelle, anekdote, vits, eventyr, erindring, dialog, monolog og avispetit.[5][6]
Stubbene er «fiktive prosafortellinger med en handling som skisseres enkelt og treffende, og med et sluttpoeng som ofte setter det som er fortalt i et helt nytt lys. Ofte gir dette sluttpoenget også fortellingen en humoristisk vri. Noen av fortellingene har imidlertid også en tragisk undertone.»[7]
Sosialt og geografisk foregår de fleste av stubbene blant landarbeiderproletariatet på Hedmarken.[3] Den første av stubbene, «Fløttardag», «kan stå som en programerklæring for den tidlige Prøysen, og viser frem et mikrokosmos i gårdssamfunnet med tjenere som kommer og går: drømmene, janteloven, de dyrekjøpte erfaringene og det gode hjertet.»[8] De tidligste stubbene kan også oppfattes som en fornying av den pastorale tradisjonen, hvor forfatteren «ga stemme og verdigheit ikkje berre til folk av husmannsslekt og til bygdeproletariatet, men òg til dei lågaste av dei låge, til hæinn Tull-Anders, a’ Tull-Guri og a’ Legd-Guri»[9]
Flere av de senere stubbene, fra 1960-tallet, beveger seg bort fra Hedmarksmiljøet og har petit-preg: «om moter og miniskjørt, om popmusikk og syndige bøker, om fjernsynet og korleis det påverkar folks kvardagsvanar, han skriv om sport og masseturisme til Syden.»[9]
Stubbene i bøker rediger
- 1952: Utpå livets vei, stubber og fortellinger. Novellesamling med både lørdagsstubber og andre noveller. Illustrert av Kjell Aukrust. (ebok av utgave fra 1999 fra bokhylla.no)
- 1958: Kjærlighet på rundpinne. Novellesamling med bare lørdagsstubber. Illustrert av Borghild Rud. (ebok av utgave fra 1999 fra bokhylla.no)
- 1972: Jinter je har møtt. Lørdagsstubber i tematisk utvalg av Nils Johan Rud
- 1973: Onger er rare. Lørdagsstubber i tematisk utvalg av Nils Johan Rud
- 1974: Kjærtegn. Lørdagsstubber i tematisk utvalg av Nils Johan Rud
- 1975: Livets sekund. Lørdagsstubber i tematisk utvalg av Nils Johan Rud
- 1998: Spaserveger i granskog, lørdagsstubber 1951-1961. Resten av stubbene, dvs de som Rud utelot (ebok fra bokhylla.no)
- 1998: Tia og timen, lørdagsstubber 1962-70. Resten av stubbene, dvs de som Rud utelot. (ebok fra bokhylla.no)
- 2014: Lørdagsstubber. Samlet utgave i ett bind[10]
Referanser rediger
- ^ Da teksten året etter ble utgitt i bokform i samlinga Utpå livets vei hadde den fått ny tittel: «14. oktober»
- ^ Einar Linderud, som samlet på stubbene etter hvert som de ble trykket i avisen, oppgir at det dreier seg om totalt 836 lørdagstekster. 94 av dem var dikt og viser – og 90 av disse har fått melodi og mange ble framført i Søndagsposten. De øvrige 742 var korte prosafortellinger, eller «stubber». (Einar Linderud: «Alt Prøysens gullgruve»; Dagbladet, 8. januar 1996).
- ^ a b c d Knut Imerslund. «Fortelling og stubb, Alf Prøysen som novelleforfatter». I: hans Rau skulle kjolen vara, artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap. Oplandske bokforlag, 2005. ISBN 82-7518-121-6.
Artikkelen er en sterkt bearbeidet utgave av artikkelen «En stubbenes mester». I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7 - ^ seksjonen Lørdagsstubben Arkivert 4. februar 2014 hos Wayback Machine. Prøysenhusets hovedutstilling «Tone, tekst og trubadur»; hos proysenhuset.no
- ^ a b Elin Prøysen. "Så får nå novella bli lørdagsstubb lell" : Alf Prøysens lørdagsstubber. Drøfting av sjanger og særtrekk. Hovedfagsoppgave i nordisk litteratur - Universitetet i Oslo, 2002
- ^ a b Elin Prøysen. «Eventyret som tok slutt, om Alf Prøysens stubb "Ormen og brynnsvegen"». I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. Rediert av Knut Imerslund. LNU/Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7
- ^ Knut Imerslund. «Produktiv novelleforfatter»; i Dagbladet 31. januar 1999
- ^ M.O. Haugen. «Alf Prøysen – vår egen stemme». Aftenposten, 22.7.2014
- ^ a b Ole Karlsen. «Noko om Prøysens prosastubbar» I: Nordlit; nr 13 (2003)
- ^ ISBN 978-82-10-05337-5; Lørdagsstubber (2014) Arkivert 22. februar 2014 hos Wayback Machine. hos tiden.no