Kyskhetsbelte, på latin cingulum castitatis, er et metallbelte med en bleieformet bøyle som kan lukkes som et stengsel om kvinnens underliv og låses med en nøkkel for å hindre henne i ha samleie. Slike innretninger skal ha blitt brukt i middelalderen og framover for å forhindre utroskap eller voldtekt, og dermed sikre bærerens kyskhet.

Tysk, satirisk tresnitt ca. 1540 av «alfons, ludder og kunde“ viser hallik med pengeveske, ung kvinne med kyskhetsbelte og mann med nøkkel.

Av rettsdokumenter fremgår at godseieren Siegfried von Rindscheidt på Herningsholm ved Herning i Danmark ble dømt i 1609 for å ha iført sin kone en slik, og en prest på Falster ble i 1633 anklaget for noe lignende («kyskhetsbukser»).[1] Det finnes eksempler på at beltet ble brukt i høyere sosiale lag i Norge, da av døtrene så de ikke forspilte sjansen til et godt gifte. Kirken var imot praksisen og ville heller høyne folks moral.[2]

Historikk rediger

 
Karikatur og vers fra ca. 1590 som forteller om utroskap og dumhet: en hustru overlater nøkkelen til kyskhetsbeltet til ektemannen (med eselører), mens en eldre kvinne i skyggene bak selger en ekstra nøkkel til en annen mann.

Kyskhetsbelter rediger

Kyskhetsbelter skal være kjent fra 1200-tallet. Korsfarere kunne utstyre familiens kvinner med slike når de reiste på korstog og ble borte i årevis. I 1405 omtales imidlertid innretningen i en sak som Venezias senat rettet mot den keiserlige guvernør i Padova.

En skisse fra 1405 viser en innretning beskrevet som et belte kvinnene i Firenze gikk med i krigstid,[3] og som ble kalt «florentinsk belte». Kyskhetsbelter er utstilt i flere europeiske museer, ett i Dogepalasset i Venezia, to i middelaldermuseet Musée de Cluny i Paris, hvorav den ene skal vise spor etter årelang bruk, to i Erbach im Odenwald i Tyskland, og ett i de kulturhistoriske samlingene på Rosenborg slott i København. Den danske, «en italiensk Fruentimmerlaas», skal kong Frederik IV ha brakt hjem fra Italia. Den er lagd av metall, foret med rød fløyel og består av et belte og en bøyle med perforering som runder seg etter underlivet og kan låses bak på beltet. Om disse er ekte, er usikkert.

Skikken med kyskehetsbelter har neppe vært særlig utbredt. De få eksemplarene som finnes, har kanskje bare blitt lagd av spøkefulle, nysgjerrige eller sadistiske eksentrikere. Noen hevder at det i europeiske samlinger ikke finnes kyskhetsbelter som beviselig er eldre enn fra slutten av 1600-tallet. Dessuten skal noen være forfalskninger fra 1800-tallet.

Liknende innretninger og metoder rediger

 
Kraftige lærhansker fra 1870-tallet brukt på fanger i fengsel i Melbourne i Australia for hindre «selvbesmittelse» (onani).
 
«Onanibandasjer» for kvinnelige og mannlige pasienter som skal hindre dem i å onanere.
Illustrasjon fra Albert Moll: Handbuch der Sexualwissenschaften (Leipzig 1921)

Det finnes flere historier om liknende innretninger som skal regulere kvinners seksualitet. Det er for eksempel en dansk beretning om et par låsbare lerretsbukser som en hustru på Falster skal ha båret i månedsvis mens mannen var borte, før byfogden beslagla dem, og de endte i Ole Worms kuriositetskabinett på 1600-tallet. Det skal også ha vært en indianerstamme i Amerika som har anvendt en tilsvarende lukkeanordning.[4] Andre naturfolk har hatt metoder for det samme, for eksempel gul maling på magen som ville bli slitt av ved kroppskontakt med andre, og solide lærbelter som ble påsatt unge jenter før de kunne skjæres av ved bryllupet.

Fra 1700-tallet og fram til 1930-åra har det også vært forsøk med ulike fysiske innretninger for å hindre unge mennesker i å onanere.

Moderne kyskhetsbelter er lagd for frivillig sadomasochistisk lek, og da mer for pirring enn virkelig kontroll.

Referanser rediger

Se også rediger

  • Kyskhet, seksuell avholdenhet og jomfruelig urørthet
  • Infibulasjon, sammensying av kjønnsleppene for å bevare kyskheten

Eksterne lenker rediger