Kurantbanken
Kurantbanken, fullstendig navn, Den københavnske Assignations-, Veksel- og Laanebank, var en dansk-norsk bank som fikk kongelig oktroa i 1736. Den var organisert som et privat aksjeselskap og var den første dansk-norske seddelutstedende bank.
Banken fikk rett til å utstede sedler som lovlig betalingsmiddel i forhold til staten (men ikke mellom borgere). Sedlene skulle være fullt innløselige (mot sølvmynt).
Banken fikk tillatelse til utlån med en maksimal rente på 5 % (dog faktisk fastsatt til 4 %). Utlån kunne skje mot pant i obligasjoner, fast eiendom og varer. Banken kunne også låne ut uten sikkerhet. Banken mottok innlån mot et oppbevaringsgebyr på 1 promille.
Banken ytet etterhånden store beløp som lån til staten, og seddelmengden ble utvidet langt over, hva som kunne dekkes av sølvbeholdningen. I 1745-1747 og fra 1757 ble sedlene uinnløselige, og i 1773 ble banken nasjonalisert ved at aksjonærene mottok obligasjoner i stedet for aksjene. Fra statens side var Heinrich Schimmelmann ansvarlig for gjennomføringen av nasjonaliseringen. Bankens ledelse ble fra 1782 overtatt av statsminister Ove Høegh-Guldberg.
I 1788 måtte banken avgi en vesentlig del av sin forretning til en ny slesvig-holstensk speciesbank i Altona. Før dette hadde det vært en stor diskusjon om den politiske risiko knyttet til to pengesystemer i monarkiet. Det var imidlertid også et hensyn til, at sedler fra Hamburg kunne overta betalingsfunksjoner i hertugdømmene i lyset av de danske sedlers dårlige omdømme.
Den dansk-norske Speciesbank rediger
Det rent papirbaserte seddelsystem og sammenblandingen av bankens og statens finanser synkende tillit til valutaen og svingende valutakurser. I 1791 søkte man derfor å etablere Speciesbanken i København etter modellen fra hertugdømmene. Banken ble etablert som et privat aksjeselskap, mens Kurantbanken fortsatte. Speciesbankens sedler skulle være innløselige, og bankens sølvbeholdning skulle alltid forholde seg til seddelmengden som 10 til 19. Samtidig skulle alle Kurantbankens sedler innløses med et fast beløp om året, men til variabel kurs, og sedlene skulle heretter brennes offentlig av bøddelen på Kongens Nytorv i København. En av ideene var, at Kurantbankens sedler herved ville stige i verdi til pari i forhold til de sølvinnløselige speciessedler.
Speciesbanken ble imidlertid også blandet dypt inn i statens finanser ved store lån, og i 1799 også ved at staten lånte halvdelen av bankens sølvbeholdning. Også tap knyttet til Københavns brann i 1795 og fallitter under gjenoppbygningen bidro til bankens problemer. Heretter var det ikke mulighet for oppkjøp kurantbanksedler.
I 1799 ble så Depositokassen opprettet, den ble finansiert ved at Kurantbanken skulle levere de nødvendige midler i sine sedler. Ved Danmark-Norges inntreden i Napoleonskrigene i 1807 ble seddelmengden kraftig utvidet. Verdien av sedlene var ved utgangen av 1812 kun 1/14 av det pålydende.
Direktør for speciebanken og depositokassen 1791-1804 var Ove Malling.
Rigsbanken rediger
Ved statsbankerotten i 1813 ble både Kurantbanken og Speciesbanken stengt. For å erstatte disse ble det etablert en Rigsbank som skulle utstede riksbankdalersedler, og som skulle innløse kurantsedlene med 1 riksbankdalerseddel for 6 riksdaler kurant. Målt i underliggende formel sølvverdi svarte dette til en reduksjon av kurantdalerens verdi til 5/48 av pålydende. Bankens grunnkapital ble fremskaffet ved en engangsskatt på 6 % av alle faste eiendommer som en prioritetsgjeld. Ove Malling var fungerende overdirektør.
Som følge av den fortsatte belastning på statens finanser under krigen var det ikke tillit til den nye institusjonen. Verdien av en riksbankdaler sank til 1/64 av det pålydende, tilsvarende en reduksjon i verdien av kurantbankdaleren til om lag 1/600 av pålydende.
I 1818 ble Rigsbanken nedlagt, og dens aktiva og passiva ble overført til Danmarks Nationalbank med den hensikt å få en adskillelse av denne banks forhold fra statens finanser.