Københavns brann i 1795
Københavns brann i 1795 startet fredag den 5. juni 1795 ved 15–tiden i flåtens daværende stasjon sørøst for Kongens Nytorv på Gammelholm i lageret av kull og tømmer, det såkalte Dellehave. Ettersom arbeiderne var gått hjem varte det lenge før slukningsarbeidet kom i gang og av frykt for tyveri var brannhydrantene fjernet. Dessuten sperret Holmens folk for det sivile brannvesen, muligens i den tro at ettersom det var militært område skulle militæret sikkert klare det selv.[1]
Etter en lang periode uten regn var alt treverk tørt og sammen med et stort lager av tauverk og tjære førte dette til at ilden hurtig utviklet seg til en storbrann. Vinden blåste temmelig sterkt og var østsørøst og det gjorde at utallige gnister ble ført gjennom luften innover byen. På grunn av det sterke solskinnet var små flammer vanskelige å oppdage innen de hadde fått bitt seg godt fast. Ilden bredde seg derfor fra Gammelholm til hovedmagasinet ved Holmens kanal og over Holmens kanal til området omkring Sankt Nicolai kirke og derfra videre langs Gammel Strand til området omkring Nytorv/Gammeltorv.
Brannen i Nicolai kirke rediger
Nettopp ved Sankt Nicolai kirke var det etter bybrannen i 1728 blitt opprettet brannslukningsforanstaltninger fordi området var så tett bebygget. Et basseng som rommet 400 tønner vann var gravet ut. Dessuten var det bygget et pumpeverk som kunne pumpe vannet gjennom en 800 fot lang slange. Trykkverket var i stand til å oppnå et slikt trykk at man kunne gi 1 tønne vann i minuttet med slangen.[2] Men da en gnist antente tårnet i Nicolai kirke kunne man ikke få tak i nøkkelen til døren til pumpeverket. Først etter et stund fant man ut at man kunne slå inn døren i stedet. Men da hadde ilden allerede fått godt tak og beboerne i kvarteret som lå rundt var blitt grepet av panikk. Veiene ble så fulle av mennesker og flyttelass med møbler som de skulle redde fra brannen, at man ikke var i stand til å komme fram med brannslangen. Snart brant kirken ned til grunnen og med den også trykkverket. På grunn av dette sto Sankt Nicolai-kvartalet ikke til å redde.
Brannen bekjempes rediger
De fleste av beboerne i de branntruede kvarterene valgte å flykte fra området, men noen steder ble beboerne igjen ved sine hus og bekjempet brannen. Slik foregikk det i de første 3 til 4 hus på Østergades nordlige side. Her hadde folk fordelt seg over alt i og på huset, bevæpnet med spann og rikelige mengder vann. De forhindret ilden i å ta fatt og reddet på denne måte også Købmagergade, ettersom ilden uunngåelig ville ha spredd seg videre dit.
Konferensråd Carsten Ankers gård på hjørnet av Vingårdsstræde og Kongens Nytorv ble reddet ved at man dekket den og en sammenhengende bindingsverkbygning med seilduk som det hele tiden ble tømt vann over.
Justisråd Peter Uldall reddet sin gård i Vimmelskaftet ved å betale et stort mannskap for å bli på stedet og slukke alle glør. Det forhindret også ilden fra å spre seg til den nordlige siden av plassen, så kun den sørlige siden brant ned.
Følgene av brannen rediger
Brannen døde ut søndag den 7. juni omkring kl. 16 og hadde da fortært 909 hus mens 74 var delvis skadet.[3] Knapt 6 000 av hovedstadens omtrent 100 000 innbyggere var dermed gjort hjemløse. Til alt hell var det sommer og mange av de hjemløse kunne dermed slå seg ned i telt eller under åpen himmel. Et stort antall slo seg ned i ruinene av det nylig nedbrente Christiansborg slott. Murrestene var av en slik størrelse at en hel familie kunne ha bolig i en vindusnisje. Også stallene ble tatt i bruk som boliger.
Brannen gjorde, sammen med Københavns brann i 1728, at stort sett hele middelalderdelen av København brant ned, slik at det i dag er meget få hus fra før 1700-tallet tilbake i denne delen av København.
Brannen var en sterkt medvirkende faktor til at Danmarks første realkredittinstitutt, Kreditkassen for Husejerne i Kjøbenhavn, ble opprettet i 1797.
Etter brannen ble det utarbeidet en plan ved statskonduktør Jørgen Henrik Rawert og statsbyggmester Peter Meyn. I denne ble det besluttet at nyoppførte hus skulle være grunnmurte (ikke bindingsverk), og at hjørnehusenes gavl skulle være kuttet, slik at brannvesenets lange stigevogner lettere kunne komme rundt i svingene.[4] Dessuten skulle gatene rettes ut så godt det lot seg gjøre.
Gater som ble rammet rediger
- Delvis nedbrent:
- Østergade (den øverste sørlige enden)
- Amagertorv (den sørlige side)
- Vimmelskaftet (den sørlige side)
- Snaregade (den nordlige side)
- Skindergade (den vestlige ende)
- Farvergade (den nordlige side)
- Fullstendig nedbrent:
- Smågatene omkring Nikolajkirken
- Begge Kirke- og Færgestræderne
- Højbrostræde
- Læderstræde
- Knabrostræde
- Nygade
- Skovbogade
- Klædeboderne
- Ved Stranden
- Kompagnistræde (det meste)
- Hyskenstræde
- Badstuestræde
- Gammel- og Nytorv
- Rådhusstræde
- Lavendelstræde
- Kattesundet
- Frederiksberggade
- Vestergade
- Studiestræde
- Sankt Pedersgade
- Begge Larsbjørnstræderne
- Teglgårdsstræde
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ KH3 s. 260 ff.
- ^ Rasmus Nyerup – Kjøbenhavns Beskrivelse, Prost og Storchs Forlag, 1800, s. 199
- ^ KH3 s. 262
- ^ Jan Møller: Borger i voldenes København (s. 33), forlaget Sesam, 1979, ISBN 87-7324-413-9
Kilder rediger
- Københavns Historie. Bind 3 – Storhandelens by. 1728-1830 av Sv. Cedergreen Bech mfl. Gyldendalske Boghandel 1981. ISBN 87-01-52571-9 [KH3]
- Kjøbenhavns Beskrivelse av Rasmus Nyerup, Prost og Storcks Forlag, 1800, s. 196-207.
- Branden i Kiøbenhavn 1795 av G.L. Lahde, Fotografisk reproduksjon av antikvariat Richard Levin & Co Aps, 1977.