Sjøhusene på Krossøy

Sjøhusene på Krossøy er et fredet sjøhusmiljø i Austrheim kommune helt nordvest i Hordaland. Bygningsmassen består av naust, sjøboder og torvhus, alle samlet omkring øyas lille havn på østsiden av øya Krossøy. Livet på Krossøy var basert på en næringskombinasjon av jordbruk og fiske, og litt annet arbeid; de var fiskerbønder. Øya og gården var veiløs om en så bort fra den lille veien mellom naboene. Når folk fra Krossøy skulle noe sted måtte de i båt, slik var det enten de skulle på butikken, eller barna skulle på skolen. Alle varer som kom til gårds måtte sjøveien, og alt som skulle selges eller leveres ble sendt av gårde i båt. Krossøy var før 1980-tallet en av flere veiløse gårder i Øyane skolekrets.

Rødmalte, grindabygde sjøhus

Sjøhusene på Krossøy ble fredet etter Lov om kulturminner i 1994, et år før Krossøy fikk vei til kommunesenteret. Kulturminnet er et lite havneområde med ti bygninger; fire naust, fire sjøboder og to torvhus.

Alle husene er grindabygde, enkle stavbygninger som står på fundamenter av naturstein. Stavene var satt sammen to og to til et stavpar forbundet med en bete. Stavparene var igjen forbundet langs etter med bjelker i overkant, stavlegjene. På disse var taksperrene festet. Denne konstruktive rammen, eller grinda, i lokal terminologi, kunne så klees med bord. Mens liggende panel brukes på stuehusene, er stavbygningene vanligvis kledd med stående panel. Løer og sjøhus på Krossøy var kledd med stående panel med over- og underligger. Ofte er det brukt stående panel av honbord med en del av treets naturlige runding i behold, ofte omtalt som "Masfjordbord". Underliggeren ble satt med den breieste sida ut, og overliggeren med tilsvarende side inn. Det ble en billig, enkel og malerisk kledning, som gir sjøhusene på Krossøy karakter.

Sjøhusene på Krossøy har rødmalte fasader mot sjøen, mens landsiden av husene oftest har treets naturlige gråfarge. Husene er alle tekket med teglpanner.

Det ble omkring 1990 utført omfattende vedlikeholdsarbeider på husene. Ny bordkledning ble da festet med trenagler, slik det var spor etter i grindene.

Krossøybøndene og båthavna

Båthavna og sjøhusene var en viktig arbeidsplass for bøndene på Krossøy.

Innmarka på Krossøy ligger samlet midt på øya, som utgjør en matrikkelgård, med fire bruksenheter. De fire brukene var alle omtrent like store, og ble drevet av fire familier, eller husstander. De hadde alle 3-4 kuer, noen sauer, de dyrket et par mål poteter og tilsvarende areal korn. Et av brukene hadde også hest. Båter hadde de og, to-tre båter av forskjellig størrelse. Båtene var nødvendige til fiske såvel som til transport av varer og folk.

Krossøy ligger i et lyngheilandskap. Det var ikke skog på øya, sauene kunne til dels gå ute hele vinteren. Brensel skaffet en seg ved å skjære torv på ei øy litt lenger unna, og brenselet måtte transporteres til gårds i båt. Trematerialer måtte også skaffes, ikke bare til husbygging, men til all slags vedlikehold. Det var nær kontakt mellom fiskerbøndene på Krossøy og fjordbønder i Masfjorden. Fra Masfjorden skaffet de trematerialer av alle slag, sauene ble transportert dit for å beite på fjellet om sommeren. Også familierelasjoner ble etablert.

Ved sjøen, nedenfor innmarka, lå havna. En veldig god havn var det ikke, men et lite skjær ga litt ly mot draget fra Fensfjorden rett utenfor.

Omkring 1960 fikk folket på Krossøy ny og større havn på sørvestsiden av øya. Denne havna var basert på molo. Hit var det litt lenger vei fra hus til båt, men det var kortere båttur til skole og butikk. På 1990-tallet fikk Krossøy også bilvei; den ble bygd fra øy til øy utover.

Naust og sjøboder

Masfjordbord, ukantede hon av furu, brukt til kledning og trotak på alle typer uthus. Vegg på et av sjøhusene på Krossøy, fotografert 1992.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Brukene har hvert sitt store naust, og de har hver si sjøbu. To bruk har dessuten egne torvhus, mens de to andre har rom til brensel under samme tak som sjøbua. I alt utgjør sjøhusene på Krossøy ti bygninger som ligger samlet i en malerisk husklynge ved sjøen. De har ikke alltid ligget akkurat slik de er plassert i dag. Store arbeider ble utført på begynnelsen av 1900-tallet, for å gi alle husene en mer hensiktsmessig plassering.

Naustene er størst i grunnflate, men ligger tilbaketrukket, i svak helling mot sjøen. Foran hvert naust er det en svak skråning med lunner til å dra opp båtene på. På flo sjø kan en båt settes rett på lunnene og dras inn i naustet. Det var plass til to færinger og en seksring i hvert naust. Det er vinsj i naustene for å lette opptrekk av båtene. Rommet oppe på betene - som ble kalt skukkjen - ble brukt til lagringsplass, først og fremst til fiskeredskaper til de mange hjemmefiskeriene som foregikk til ulike tider på året i farvannene rundt Krossøy. Hvert naust ble det lagret 30 - 40 hummerteiner, og omtrent like mange torskeruser. Til laksefisket, et av de viktige fiskeriene på Krossøy, hadde hvert bruk ei kilenot å oppbevare. Ved siden av selve nota var det flere lange stenger som kunne bindes opp under betene. Slik ble også trovene (fiskestenger til bruk for dorging) oppbevart. I selve naustet var det dessuten plass til store kasser som de oppbevarte levende hummer i, glipen som ble brukt til å fiske palemort som ble brukt til hummeragn, og fiskekista som de brukte til å transportere levende torsk når rusene ble ettersett. Slike ting ble stilt langs veggen eller hengt på veggen ettersom det var plass. Mast og seil til småbåtene kunne oppbevares bak skråbanda mellom betene og stavene.

Sjøbodene er mest iøynefallende, for de ligger mest fremskutt mot sjøen, slik at båter kan legges inntil, og varer kan løftes eller heises direkte fra hus til båt, eller omvendt. De største sjøbodene er også utstyrt med vinde, en liten kran, i gavlen. Sjøbodene var først og fremst til å oppbevare fisk i. Hjemmefiskeriene var som nevnt av stor betydning på Krossøy. Noe av fangsten ble solgt levende. Levende fisk og skalldyr ble enten oppbevart i store trekasser eller merder i sjøen utenfor sjøbuene. Saltfisk var viktig salgsvare inntil begynnelsen av 1900-tallet, ikke minst var det et marked for saltfisk i fjordbygdene.

To av sjøbodene har egne rom til lager av torv, mens de to naboene har egne torvhus. Torv ble skåret på øya Lynguksen, det var nærmest en torvonn i mai. Torva skulle tørkes i de varmeste forsommerukene, og fraktes hjem i båt, for så å lagres i torvhuset og bæres hjem etter behov.

Trematerialer

Masfjordbord var et begrep på Krossøy og i Austrheim. Det var uhøvlede furubord uten rette kanter. Slike ble brukt både til kledning og til trotak på hus, enten det var nye hus eller hus som ble reparert.

Det var ikke bare bord som kom fra Masfjorden. I den skogløse lyngheiområdet var det en intensiv utnyttelse av trematerialene. På 1800-tallet var det vanlig å kjøpe gamle hus til nedriving i Masfjorden eller andre skogbygder i fjorden, frakte dem til Austrheim og sette dem opp igjen. Det gjaldt både hus som var laftet og stavhus.

Flere av sjøhusene på Krossøy har huggemerker som tyder på at de bærende konstruksjonene er brukt sekundært.

Handel mellom bønder

Gjennom generasjoner hadde bøndene på Krossøy (og andre bønder i Austrheim) nær kontakt med folk i Masfjorden, som ligger innerst i fjorden. Fjordbøndene var interessert i å kjøpe saltet fisk, og sjøbøndene trengte trematerialer og trevarer. På 1900-tallet var sauene fra Austrheim årlig på fjellbeite i Masfjorden.

Litteratur

Karl Ragnar Gjertsen: Byggeskikk på Krossøy. En undersøkelse fra Austrheim i Nordhordland. By og bygd 27.bind. Oslo 1979.
Karl Ragnar Gjertsen: Årssyklusen i ei Nordhordlandsbygd. Dugnad nr. 2, 1977.
Karl Ragnar Gjertsen: Arbeidsliv og produksjon i ei kystbygd i Nordhordland. Rapport nr. 17, NAVF Lindåsprosjektet. Bergen 1975.

Se også

Gulen Fiskarbondemuseum

Eksterne lenker

Arne Høyland: Krossøy - ein gard ved havet
(no) «Sjøhusene på Krossøy». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Autoritetsdata