Konglungen
Konglungen er en øy, et lite tettsted og en grunnkrets i Asker kommune i Akershus fylke. Tettstedet har navn etter øya,[1] som ligger i Indre Oslofjord rett utenfor halvøya Løkenes øst for Vettre. Tettstedet ligger halvveis på øya og halvveis ytterst på Løkeneshalvøya, og er et gammelt strandsted som vokste frem i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. Tettstedet hadde 266[2] innbyggere per 1. januar 2023.
| Konglungen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Akershus | ||
| Kommune | Asker | ||
| Innbyggernavn | Kongling | ||
| Postnummer | 1392 Vettre | ||
| Areal | 0,22 km² | ||
| Befolkning | 266[a] | ||
| Bef.tetthet | 1 219,05 innb./km² | ||
| Preposisjon | på Konglungen | ||
 Konglungen 59°50′20″N 10°30′36″Ø | |||
Historie rediger
Fremveksten rediger
Konglungen lå fra gammelt av under Løkenes gård. De første bebyggelsen kom ute på øya, som enkle stuer for strandsittere under gården. Disse jobbet som fiskerbønder som også sto for frakt på fjorden, først og fremst til og fra Oslo.
Jaktefartstiden rediger
Rekkevidden på jaktefarten vokste etterhvert ut til Ytre Oslofjord og nedover Sørlandskysten, og med det utviklet Konglungen seg til noe mer enn et vanlig strandsted. I perioden 1820–1860 drev Jacob G. Cock et rederi fra eiendommen Sundbakken lengst nord på fastlandssiden av Konglungssund.
Historikeren Fredrik Scheel forklarte fremveksten av skipsfarten fra Konglungen slik:
De som paa Østlandet gjorde sig særlig kjendt ved kystfart, var fragtemædnene i Asker og Bærum. Naar jaktrederiet her kunde finde saa godt et fotfæste, var det fordi man var saa heldig at ha baade fast utfragt og fast hjemfragt. Utfragten var kalk fra Bærums mange kalkovner. En hel del av kalken gik til Kristiania, men den fandt ogsaa stor avsætning nedover paa begge sider av fjorden, og videre like til Kristiansand. Hjemfragten var jernmalm til Bærums jernverk, og malmen ble hentet enten fra Solberg grube i nærheten av Arendal eller fra Langøy ved Kragerø – øen nordenfor Langsundsskreppa. Denne utveksling av massegods var grundlaget, men eftersom det hele var kommet i sving, tok jagteskipperene fra «Slæben», som det lokale tolddistrikt kaldtes, ogsaa leilighetsfrakter.
Man skal neppe tænke sig de mange Slæbenjakter nogen gang samlet i selve Slependen, sundet mellem Nesøy og fastlandet. Jakterne laa, naar de var hjemme, spredt utenfor de mange smaa opsitteres hus i Asker og Bærums indviklede kyst- og øyverden, de fleste ved Sandvika eller ogsaa ved Konglungen – det eneste sted i Kristianiafjord, hvor en stedegen sjømandsbefolkning i sørlandsk stil hørte hjemme. Jakterne var vistnok ofte bygget i Volden, hvor baatbyggeriet har en lang tradisjon.
Fredrik Scheel: Den norske sjøfarts historie (1933), side 162
Landstedtiden rediger
Mot slutten av 1800-tallet ble det populært blant byfolk å leie sommerhus ved fjorden. Konglungen ble tidlig et populært feriested blant rikfolk i Oslo. Fra 1870-tallet ble det bygget store sommerhus i sveitserstil på fastlandssiden på Konglungen.
I 1905 åpnet den første broen over til Konglungen, etter krav fra innbyggerne. I 1918 fikk stedet eget sommeråpent poståpneri på fergekaia, med eget poststempel og egne postkort med motiver fra Konglungen. I 1928 åpnet et sommeråpent landhandleri, og i løpet av 1930-årene ble det anlagt ny bilvei ut fra Vettre og ny bro over til øya.
Boligstrøk rediger
Etter krigen ble tettstedet gradvis omdannet til et boligstrøk, ved at strandstuer og sommerhus ble gjort om til helårsboliger. I perioden 1942–1990 holdt Postskolen kurs i «Sundbakken», som var drevet som et feriehjem. Over tid ble Konglungen et velstående villastrøk.
Konglungen naturminne rediger
Konglungen naturminne er et strandområde på om lag tre dekar helt øst på øya. Det er opprettet for å bevare geologien på stedet, som er del av Oslofeltet. Naturminnet er i praksis ikke tilgjengelig for allmennheten fra landsiden.
Referanser rediger
- ^ O. Rygh: Norske Gaardnavne, s. 160
- ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023.
Kilder rediger
- Ramsfjell, Berit Sagen (1988). Konglungens historie. Konglungen vel.
- Holst, Ola (1996). Strandsittere i Asker i det 19de århundre. Vettre: Eget forlag.
- Holst, Ola (1997). Mitt Konglungen, Asker. Vettre: Eget forlag.
- Waage, Gry (1998). Fra Konglungen til Padda: Om øyene innerst i Oslofjorden. Schibsted. s. 82-84. ISBN 8251617006.
- Rygh, O. (1999). Norske Gaardnavne – Akershus amt. Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 158. ISBN 8290520336.
- Marthinsen, Liv (1983). Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget. s. 382. ISBN 8200063461.
- Thue, Lars (1984). Asker 1840–1940. Universitetsforlaget. ISBN 8200063461.
- Torgersen, Halvard (1941). Asker – Bidrag til bygdas gårdshistorie. Grøndahl & Søn. s. 299.
- Scheel, Fredrik (1935). Norske sjøfarts historie, bind II, delbind I: «Fra napoleonskrigene til navigasjonsaktens opphevælse». Steenske forlag. s. 156 & 162.
- Tor Chr. Bakken, red. (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290-291. ISBN 9788257315344.
- Brandt, Inger; Hanne Danielsen; Elisabeth Gran & Grethe Kolberg (1997). «Konglungen». Kystkultur i Asker – En litteraturliste. Asker bibliotek. s. 32–35. ISBN 8299196132.
- SSB: Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020