Knut Håkonsson
Knut Håkonsson (født ca. 1208, død 1261), også kalt junker Knut eller herr Knut, var sønn av den svensk-norske høvdingen Håkon Galen og svenske Kristina Nikolasdatter, datter av Nikolas Blake. I 1226 ble Knut opprørsgruppen ribbungenes konge, men etter ribbungenes nederlag året etter ble han kong Håkon Håkonssons mann.
Kildene til Knuts liv er hovedsakelig Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga.
Bakgrunn rediger
Knut ble født en gang etter 1206.[1] Hans far, Håkon Galen, var på morssiden halvbror til kong Inge Bårdsson, norsk konge fra 1204-1217. Håkons og Inges mor, Cecilia, var datter av den norske kongen Sigurd Haraldsson («Munn»). Knuts far Håkon håpet selv å bli konge, men lyktes aldri. Da Håkon døde i Bergen i 1214, tok moren Kristina Knut med seg til Gøtaland (i Sverige), hvor hun giftet seg på nytt.[2] Knut vokste opp hos moren og stefaren, Askell lagmann.
Motstand mot kong Håkon Håkonsson og birkebeinerne rediger
Knut var en ung mann på slutten av borgerkrigstiden i Norge. Baglerne, og senere ribbungene, kjempet mot birkebeinerne om makten. Knuts onkel Inge Bårdsson hadde vært birkebeinerkonge (og hans far Håkon hadde håpet å bli det), men som voksen vendte Knut seg mot birkebeinerne i håp om å bli konge selv. I 1226, da Håkon Håkonsson var birkebeinernes og Norges konge, ble Knut med opprørsgruppen ribbungene og lot seg ta til konge, først på Romerike og siden i Oslo. De kjempet mot birkebeinerne i slaget ved Aker.[3] Birkebeinerne innhentet imidlertid Knut og ribbungene, men de lot Knut slippe fra det med livet siden han var sin fars sønn.[4] Knut og moren Kristina ba kong Håkon om grid, og Håkon og mennene hans reiste for å møte Knut i Konghelle. Men Knut hadde andre planer; og han og ribbungene forsøkte å overfalle kongen og birkebeinerne. Dette forsøket gikk ikke som planlagt. De fleste av ribbungene rømte, og andre, deriblant Knut, overgav seg til kong Håkon. Dette ble slutten på ribbungene.[5]
Vennskap med kongen og Skule jarl rediger
Etter overgivelsen opprettholdt Knut et vennskapelig forhold til kong Håkon og hans svigerfar, jarl Skule Bårdsson. Skule Bårdsson var, som Knuts far Håkon, halvbror av kong Inge Bårdsson, men på farssiden. Med kong Håkons velsignelse giftet Knut seg med Skules datter Ingrid i 1228.[6] Skules andre datter, Margrete, var allerede gift med kong Håkon. Knut ble dermed i inngiftet familie med både kongen og jarlen, landets mektigste menn. Knut fikk Rogaland og halve Sogn i len. Etter Ingrids død i 1233 ble det imidlertid slutt på vennskapet mellom Knut og svigerfaren Skule. Knut var også misfornøyd med hvor mye land han hadde, og mente han fortjente et større område.[7]
I 1240 gav kong Håkon beskjed om at Knut skulle gjøres til jarl. Lendmannen i Borgarsysla, Arnbjørn Jonsson, gav Knut jarlsnavn.[8] Han kjempet flere kamper for Håkon og birkebeinerne, og var med i det siste slaget i borgerkrigstiden, der kong Håkon overvant sin og Knuts felles svigerfar Skule.
Knut døde i 1261. Sagaforfatter Sturla skriver at han var en god mann, vakker og høy av vekst, men for "glad i drikk", noe som gav ham dårlig helse.[9]
Referanser rediger
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga kap. 41 - her står det at Knut var noe yngre enn Guttorm, Inges sønn, som var født i 1206.
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga kap. 45
- ^ Håkon Håkonssons saga: 151-152
- ^ Håkon Håkonssons saga: 154
- ^ Håkon Håkonssons saga: 165-167
- ^ Håkon Håkonssons saga: 169
- ^ Håkon Håkonssons saga: 181-182
- ^ Håkon Håkonssons saga: 227
- ^ Håkon Håkonssons saga: 361
Litteratur rediger
- Håkons, Guttorms og Inges saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
- Sturla Þórðarson, Håkon Håkonssons saga, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 2008