Kjempekolibri

Art av fugl

Kjempekolibri (Patagona gigas) er en monotypisk art i kolibrifamilien og den største av alle kolibrier. Den er også eneste art i slekten Patagona, som er eneste slekt i underfamilien Patagoninae. Arten er endemisk for Andesregionen i Sør-Amerika og består i kraft av to underarter.[3]

Kjempekolibri
Kjempekolibri, Patagona gigas
Nomenklatur
Patagona gigas
Vieillot, 1824
Synonymi
Trochilus gigas,
Patagonini
Populærnavn
kjempekolibri
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
InfraklasseModerne nåtidsfugler
HyperordenModerne fugler
OrdenSeilerfugler
FamilieKolibrier
UnderfamiliePatagoninae[1][2]
SlektPatagona
Økologi
Habitat: trelevende
Utbredelse: Andes

Taksonomi rediger

Kjempekolibrien har vært vanskelig å plassere systematisk, med de data man har hatt om arten til nå. Noen har valgt å plassere den i sin egen underfamilie (Patagoninae)[1][2], som her, mens andre har plassert den som en basal art blant typiske kolibrier (Trochilinae).[4] Den systematiske inndelingen må derfor regnes midlertidig.

Beskrivelse rediger

 
Kjempekolibri (hunn)

Kjempekolibri blir omkring 20–22 cm lang og veier cirka 18,5–20,2 g, men enkelte individer kan veie mer enn 23 g.[3]

Hannens fjærdrakt er dus olivengrønn–brun på oversiden; bronse-grønn med innslag av hvitt bakover og på oversiden av stjerten, som er kileformet. Vingene har innslag av grått og grønt. Strupen, kinnene og undersiden er kanelfarget (nærmest brun-oransje). Arten har langt, spisst og rett nebb.[3]

Hunnen ligner hannen, men har mindre hvitt på oversiden og store olivengrå spetter på kanelfarget bunn på undersiden.[3]

Det er lite som skiller underartene, men peruviana skiller seg fra nominatformen gjennom et noe lenger nebb og litt lengre vinger. Underdelen av fjærdrakten er dessuten litt mer rødlig enn nominatformen.[3]

Underarter og utbredesle rediger

Habitat rediger

Kjempekolibrien foretrekker et tørt og åpent habitat med lavtvoksende vegetasjon og få trær, som normal ikke blir høyere enn 10 m. Dette inkluderer blant annet mange typer tistler og ulike planter i kaktusfamilien, samt agaver og ulike sorter busker med mer.[3]

I Ecuador og det nordlige Peru trives arten i høyder på cirka 2 000–3 000 moh, sjelden over 3 300 moh. I Peru, Bolivia, Argentina og det nordlige Chile trives arten i høyder på cirka 2 500–4 000 moh, av og til også opp mot 4 800 moh i Peru (spesielt utenom tørketiden). I det søndre Chile trives imidlertid arten i mye lavere høyder, fra havnivået og opp til omkring 2 000 moh.[3]

Atferd rediger

Kjempekolibriens vingeslag er betydelig langsommere enn hos andre kolibrier, både når den flyr og hovrer. Flukten kan minne mer om seilere enn kolibrier, og innimellom kan arten har kortere glideflukt. Arten ser i større grad ut til å ete mens den holder seg fast til greiner og lignende enn andre kolibrier, men det primære er å ete mens den hovrer ved blomsten.[3]

Arten eter hovedsakelig nektar, som den høster fra blomstrende arter i det habitatet den trives. Dette gjelder spesielt nektar fra blomstene til planter i artene Agave og Puya, men også fra mange andre. Agave synes mest betydningsfull der den finnes.[3]

Hekkesesongen varierer fra sted til sted; desember–mars i Ecuador; september–mars i Peru; oktober–januar i Chile; og februar i det nordvestre Argentina.[3]

Redet er cirka 10 cm i diameter og omkring 6 cm dypt. Det bygges av mose og strå og holdes sammen av silketråder fra edderkoppnett, som oftest på en grein 2–4 m over bakken. Redet fores innvendig med ull eller et ull-lignende plantemateriale. Hunnen legger normalt to egg (av og til kun ett), som hun ruger på i cirka 12–14 dager. Hannen bidrar ikke etter hekkingen.[3]

Referanser rediger

  1. ^ a b Del Hoyo, J.; N. J., Collar, BirdLife International, ed (2014). HBW and BirdLife International illustrated checklist of the birds of the world. Band 1. Barcelona: Lynx edicions. ISBN 9788496553941.
  2. ^ a b Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, B.L. Sullivan, C. L. Wood, and D. Roberson (august 2014) (CSV), The eBird/Clements checklist of birds of the world: Version 6.9, Cornell Lab of Ornithology, henta 15. november 2014
  3. ^ a b c d e f g h i j k Heynen, I., Boesman, P. & Kirwan, G.M. (2016). Giant Hummingbird (Patagona gigas). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Jimmy A. McGuire, Christopher C. Witt, J.V. Remsen Jr., Ammon Corl, Daniel L. Rabosky, Douglas L. Altshuler, Robert Dudley (2014). Molecular Phylogenetics and the Diversification of Hummingbirds. Current Biology, Volume 24, Issue 9, 5 May 2014, Page 1038. doi:10.1016/j.cub.2014.03.016

Eksterne lenker rediger