Kheperkheprure Ai eller Aye[1] var den nest siste farao av det 18. dynasti i oldtidens Egypt. Han holdt den egyptiske trone i en kort tid på rundt fire år, omtrentlig 1323–1319 f.Kr.[2] eller 1327–1323 f.Kr., avhengig av hvilken kronologi som blir fulgt. Han var en nær rådgiver av to og kanskje tre av de faraoer som styrte før ham, og det var sagt at han var makten bak tronen under barnekongen Tutankhamons styre. Hans kongelige navn, Kheperkheperure, har betydningen «Evigvarende er Ras manifestasjoner». Hans fødenavn Ai it-netjer leses som «Ai, far av guden».[3] Inskripsjoner og monumenter som utvilsomt kan tilskrives til Ai er sjeldne, ikke bare hans korte regjeringstid, men også grunnet hans etterfølger, Horemheb, satt i gang det som romerne kalte for damnatio memoriæ, «fordømmelse av minne», mot ham og andre faraoer som var assosiert med den upopulære Amarna-perioden.

Kheperkheprure Ai
Farao Ai med yppersteprestens leopardskinn og khepresj, faraos blå krone.
Født14. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Akhmim
Død14. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Theben
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleTey
Ankhesenamon
FarYuya
MorTjuyu
BarnMutnedjmet
Nefertiti
NasjonalitetOldtidens Egypt
GravlagtWV23
Kongenes dal

Liv og virke rediger

Opphav rediger

Ai eller Aye er generelt antatt å være en innfødt egypter fra Akhmim (Panopolis). I løpet av hans korte regjeringstid bygde han et kapell hogd ut av berget i Akhmim og dedikerte det til den lokale guddommen Min. Han kan ha vært sønn av Yuya, som tjenestegjorde som et medlem av presteskapet til min byen foruten å ha vært kontrollør av tamdyrene i byen. Moren var da Tjuyu.[4] Om det var tilfelle er det mulig at Ai var delvis ikke-egyptisk, kanskje syrisk da navnet Yuya var uvanlig i Egypt og antyder en utenlandsk bakgrunn.[5] Yuya var en innflytelsesrik adelsmann ved det kongelige hoffet til farao Amenhotep III som ga det sjeldne privilegiet at han fikk bygge en grav for seg i Kongenes dal, antagelig for at han var far til Teje, Amenhoteps førstehustru. Det er også bemerkelsesverdige fysiske likheter i monumentene tilskrevet Ai og de til Yuvas mumie, og begge holdt tilsvarende navn og titler.[6]

Amarna-perioden rediger

 
En steinblokk som viser Ai mottar belønningen «Ærens gull» i sin grav fra Akhenaton.

Alt som er kjent for sikkerhet var at på den tiden da han fikk tillatelse til å bygge en grav for seg selv (sørgraven 25) ved Amarna, hadde han oppnådd tittelen som «Oppsynsmann for alle hestene til hans majestet», den høyeste rangen i elitedivisjon for hestestridsvogner i hæren, noe som var kun under rangen av general.[7] Før denne forfremmelsen synes han først å ha vært troppkommandant og deretter en ordinær oppsynsmann av hestene, titler som ble funnet på en boks som er antatt å ha vært en del av det opprinnelige møblementet til graven hans.[8] Andre titler listet i denne graven var «Viftebærer på kongens høyre side», «Fungerende skriver for kongen, elsket av ham» og «Guds far». Viftebæreren var meget viktig posisjon og forstått som å være faraos øre. Den siste tittelen, Guds far, er den som mest knyttet til Ai og ble senere lagt til hans kongelige navn da han ble farao.[8]

Denne tittelen kan bety at han faktisk var svigerfar til farao, antyder også at han var sønn av Yuya og Tjuyu, og således en bror eller halvbror av dronning Teje, svoger av Amenhotep III og onkel på morssiden av Akhnaton. Om Ai var sønn av Yuya som var en militær senioroffiser i regjeringstiden til Amenhotep III, da er det sannsynlig at han fulgte i sin fars fotspor og til sist arvet sin fars militære funksjoner ved dennes død. Alternativ kan det også bety at han kan hatt en datter som ble gift med farao Akhnaton, muligens være far til Akhnatons førstehustru Nefertiti. Til sist er det ingen bevis som endelig beviser noen av disse hypotesene.[9] De to teoriene er ikke gjensidig motstridende, men begge forholdene vil forklare den opphøyde status som Ai steg til under Akhnatons styre i Amarna-perioden da den kongelige familie snudde ryggen til Egypts tradisjonelle guder og eksperimenterte i rundt tolv år med en tidlig form for monoteisme; et eksperiment som Ai, enten det var av overbevisning eller anvendelighet, synes å ha fulgt under Akhnatons styre.

Den store Atonhymnen er også funnet i hans Amarna-grav som ble bygget i hans tjenestetid under Akhnaton. Hans hustru Tey kom fra vanlige kår, men ble gitt tittelen «Amme til faraos store hustru».[9] Om hun var mor til Nefertiti ville hun ha vært forventet isteden å ha fått tittelen «Mor til faraos store hustru»; hadde Ai vært far til Nefertiti, da ville Tey ha vært hennes stemor.[9] I flere gravkapeller i Amarna er det en kvinne med et navn som begynner med «Mut» som hadde tittelen «Søster av faraos store hustru». Det kunne også være en datter av Ai ved hans hustru Tey, og det er kjent at hans etterfølger Horemheb giftet seg med en kvinne ved navn Mutnodjimet.[10]

Tutankhamon rediger

 
Farao Ai utfører seremonien Åpningen-av-munnen på Tutankamon. Ai bærer yppersteprestens leopardskinn og khepresj, faraos blå krone. Veggmaleri fra Tutankamons grav.

Før Ais styre var Tutankhamon farao. Han kom på tronen da han var åtte eller ni år gammel, og på en tid da det var stor spenning mellom den nye monoteisme og den gamle polyteisme. Tutankhamons fremste rådgivere var visir Ai og general Horemheb. Tutankhamons ni år lange styre, hovedsakelig med Ai som makten bak tronen, førte til en gradvis tilbakevending til de gamle guder – og med det en gjenopprettelse av makten til Amons presteskap, som hadde tapt deres innflytelse over Egypt under Akhnaton.

Egyptologen Bob Brier har foreslått at Ai myrdet Tutankhamon for selv kunne overta den egyptiske tronen, en påstand basert på røntgenundersøkelser av mumien i 1968. Han hevdet også at Ankhesenamon, gift med sin halvbror Tutankhamon, og den hettittiske prinsen hun var i ferd med å gifte seg med, også ble myrdet på hans ordre.[11] Denne drapsteorien er ikke allment akseptert av alle forskere, og mer detaljerte computertomografi av mumien som ble gjort av National Geographic (publisert i slutten av 2005) antyder at Tutankhamon ikke døde fra et slag mot hodet som Brier hadde foreslått. Forskerne i kildesporing (engelsk: forensic) til National Geographic presenterte isteden en ny teori om at Tutankhamon døde fra en infeksjon fra en brukket fot ettersom han jevnlig ble framstilt gående med en stokk grunnet ryggmargsbrokk (medfødt utviklingsforstyrrelse), et arvelig trekk i hans familie på farssiden.[12] De beinfragmenter som ble funnet i Tutankhamons hode var skader mest sannsynlig påført post mortem ved Howard Carters innledende undersøkelser av barnefaraoen «ettersom de viste ingen bevis på å ha blitt oversvømmet av balsameringsvæske benyttet for å bevare farao for etterlivet.»[13] Imidlertid hadde Brier uttalt at beinfragmentene i skallen ikke var relevant for om Tutankhamon ble myrdet eller ikke, og mente at skaden kunne ha vært påført av de som mumifiserte ham. De bevis som Brier henviste til er en mørk flekk på nede på baksiden av skallen, noe som kan indikere et slag mot hodet.[14][15]

Da resultatene av undersøkelsene med computertomografi ble publisert, var det mange forskere som aksepterte dem, men en del mente mysteriet med Tutankhamons død var langt fra løst og fortsatte å støtte den gamle teorien om at han var blitt myrdet. Andre teorier ble også lagt fram, blant annet død ved forgiftning.[16][17] I 2010 rapporterte et team ledet av Zahi Hawass at han døde fra komplikasjoner påført av malaria og Köhlers sykdom, mens et annet team fra Hamburg, Bernhard-Nocht-Institut für Tropenmedizin (BNITM) mente at hans død hadde sin årsak i sigdcelleanemi (nedarvet blodsykdom).[18] Tutankhamon kan ha dødd fra dette, kombinert med infeksjonen i kneet.

Ai ble også gravlagt i graven tiltenkt Tutankhamon vest Kongenes dal (grav KV 23) og Tutankhamon i Ais tiltenkte grav øst i Kongenes dal (grav KV 62).

Som farao rediger

 
Fajanseplate med tre av de kongelige titler til Ai, Det egyptiske museum, Kairo.
 
Fragment av en kartusj av Ai i Petrie Museum, London.

Tutankhamon døde da han var 18 eller 19 år gammel, og da han ikke hadde frambrakt en arving, ble det etterlatt et maktvakuum som storvesir Ai var rask i å fylle. Ai er avbildet mens han ledet gravritualene for den avdøde farao og tok rollen som arving. Grunnlaget for at Ai kunne bli arving og ta tronen er ikke klar. General for hæren, Horemheb, hadde blitt utsett som idnw, «Guvernør for herren av de to land», under Tutankhamon og var antatt å ha vært faraos arving og utpekte etterfølger.[19] Det kan synes som om Horemheb ble utmanøvrert til tronen av Ai som legitimerte sitt krav på tronen ved å være den som gravla Tutankhamon foruten muligens giftet seg med Tutankhamons enke Ankhesenamon.

Ettersom han allerede var en eldre mann da han ble farao, styrte Ai Egypt i egen rett kun fire år. I løpet av denne perioden sørget han for at landet gikk tilbake til de gamle religiøse levevis som han hadde tatt initiativet til som fremste rådgiver og bygget et dødestempel ved Medinet Habu for eget bruk. Ene stele for Nakhtmin (Berlin 2074), en militær offiser under Tutankhamon og Ai, og som var Ais utpekte etterfølger, er datert til År 4, IV Akhet-dag 1 av Ais regjeringstid.[20] Manethos tekst har oppgitt et styre på fire år og en måned til Horemheb, men det ble vanligvis tilskrevet Ai grunnet dateringen av denne stelen; imidlertid er det nå antatt at denne dateringen kan bli økt til fjorten år og en måned og tilskrives Horemheb, akkurat slik Manetho hadde til hensikt. Den nøyaktige lengden på Ais regjeringstid er ukjent og han kan ha styrt så lenge som sju til ni år ettersom de fleste av hans monumenter og gravtempel ved Medinet Habu ble enten ødelagt eller tilranet av hans etterfølger Horemheb.

Etterfølger rediger

Før sin død hadde Ai utpekt Nakhtmin til å etterfølge ham som farao. Imidlertid gikk hans plan ikke slik han hadde forutsett da Horemheb ble farao framfor Nakhtmin. Det faktum at Nakhtmin var Ais utpekte etterfølger er sterkt antydet av en inskripsjon hogd på gravstatue av Nakhtmin og hans ektefelle som antagelig ble framstilt under Ais styre. Nakhtmin er helt klart gitt tittelen rpat, «kronprins», og zA nzw, «kongens sønn».[21] Konklusjonen som kan trekkes er at Nakhtmin var enten en sønn eller en adoptert sønn av Ai, og at Ai hadde fremmet ham på bekostning av Horemheb. Egyptologene Aidan Dodson og Dyan Hilton har studert den før nevnte statuen:

«er ødelagt etter tegnene for «Kongens sønn av», og det har vært betydelig debatt om hvorvidt den fortsatte å si «Kusj», noe som gjorde Nakhtmin til en visekonge av Nubia, sammen med en annen mann [Paser I] dokumentert i posisjonen for denne perioden, sistnevnte forslag synes mest sannsynlig. Da Nakhtmin donerte gjenstander til begravelsen av Tutankhamon uten en slik tittel følger det at han kun ble Kongens sønn i ettertid, antagelig under Ai. Denne teorien er støttet av bevis fra den bevisste ødeleggelsen av Nakhtmins statue ettersom Ai var blant Amarna-faraoene hvis minne ble fordømt under senere herskere.»[22]

Etterspill rediger

 
Gravkammeret i Ais grav i Kongenes dal.

Det synes som om et av Horemhebs grep som farao var å få fjernet alle referanser til det tidligere eksperimentet med monoteisme, en prosess som omfattet å fjerne navnene på hans umiddelbare forgjengere, særlig Ai, fra de historiske nedtegnelsene. Horemheb skjendet Ais grav (WV 23) og fikk de fleste av Ais kongelige kartusjer i gravmalerier ble slettet og hans sarkofag bli knust i tallrike fragmenter.[23] Imidlertid ble sarkofagens lokk gjenoppdaget i 1972 av Otto Schaden, den amerikanske egyptologen som åpnet fra KV62 i Kongenes dal i 2006. Den hadde fortsatt Ais kartusj. Sarkofagen hadde blitt begravd under grus og avfall i dennes faraos grav.[24] Horemheb hadde også overtatt Ais dødstempel ved Medinet Habu for eget bruk. Uvo Hölscher, som hadde utgravd og undersøkt tempelet tidlig på 1930-tallet, ga følgende detaljer om dette dødstempelet:

«Hvor enn en kartusj hadde blitt bevart, hadde navnet Eye (= Ai) blitt slettet og erstattet av det til hans etterfølger Harmhab (= Horemheb). I alle med ett enkelt unntak hadde det blitt oversett og ingen endring gjort. Således ble tempelet som Eye hadde begynt og fullført, i det minste i de innerste rommene med deres fine malerier, tilranet av hans etterfølger og ble deretter kjent som tempelet til Harmhab. Seglene på toppen av vinkrukkene fra tempelets lagre leste: ‘Vin fra tempelet til Harmhab’.»[25]

Familie rediger

Det er antatt at Ai var sønn av Yuya and Thuya, og derfor bror av dronning Teje, hustru av Amenhotep III. Således var han onkel av faraoene Akhenaton og muligens av Smenkhkare (om man antar at Smenkhkare var Akhenatons bror framfor hans sønn). Hans antatte hustru var Iuy, mor til Nakhtmin, utpekt etterfølger av Ai. Hans kongelige hustru var Tey, amme til dronning Nefertiti.[9]

Det er også antatt at Ai var far til dronning Nefertiti, førstehustru av Akhenaton, og Mutbenret eller Mutnodjmet, avhengig av hvordan navnet skal leses, som var hustru av Horemheb. Deres mor er sannsynligvis «Dyrker av Min, Sangerinne av Isis», Iuy, som ble kjent som mor til Nakhtmin, Ais valgte etterfølger, og antatte sønn eller adopterte sønn. Derfor er Ai antatt å ha vært bestefar til Nefertitis døtre Meritaten, Meketaten, Ankhesenamon, Neferneferuaten Tasherit, Neferneferure og Setepenre.

Referanser rediger

  1. ^ Schultz, Regine; Seidel, Matthias (2007), s. 528
  2. ^ Hornung, Erik; Krauss, Rolf; Warburton, David, red. (2006), s. 493
  3. ^ Clayton, Peter (1994)s. 136
  4. ^ «Egypt during the reign of Akhenaten» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Lind.org
  5. ^ En analyse av Yuyas navn finnes i Davis, Theodore M.; Maspero, Gaston, et al (1907): The Tomb of Iouiya and Touiyou, Archibald Constable and Co. Ltd, Nytt opplag ved CreateSpace, 2012, s. xiii–xiv.
  6. ^ Hindley, Marshall (2006), s. 26
  7. ^ Hindley, Marshall (2006), s. 27–28.
  8. ^ a b Dodson, Aidan (2009), s. 95
  9. ^ a b c d Dodson, Aidan (2009), s. 96
  10. ^ Dodson, Aidan (2009), s. 98
  11. ^ Hawass, Zahi (Sommer 2005): «Scanning Tutankhamun», KMT 16 (2), s. 33
  12. ^ Hawass, Zahi (Sommer 2005): «Scanning Tutankhamun», KMT 16 (2), s. 34
  13. ^ «King Tut Not Murdered Violently, CT Scans Show», National Geographic, 8. mars 2005.
  14. ^ Brier, Bob (1999): The Murder of Tutankhamen, Berkley Trade, ISBN 0-425-16689-9.
  15. ^ Collins, Andrew; Ogilvie-Herald, Chris :«The Death of Tutankhamun: Appendix to Tutankhamun: The Exodus Conspiracy»
  16. ^ Haywood, John (2005), s. 56.
  17. ^ King, Michael R.; Cooper, Gregory M. (2006): Who Killed King Tut?: Using Modern Forensics to Solve a 3300-Year-Old Mystery (with New Data on the Egyptian CT Scan), ny utg. Prometheus Books, ISBN 1-59102-401-3
  18. ^ «King Tut's Chariot travels to New York». Arkivert fra originalen den 31. juli 2010
  19. ^ Brand, Peter J. (2000), s. 311
  20. ^ Urk IV: 2110
  21. ^ Helck, Wolfgang (1984), s. 1908-1910
  22. ^ Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004), s. 151
  23. ^ Porter, Bertha (1960): Topographical Bibliography of Ancient Egyptian Hieroglyph Texts, bind 1, del 2, Oxford Clarendon Press, Tomb 23, s. 550–551
  24. ^ Schaden, Otto (1984), s. 39–64
  25. ^ Hölscher, Uvo (Desember 1932), s. 50–51

Litteratur rediger

  • Beckerath, Jürgen von (1997): Chronologie des Pharaonischen Ägypten, MÄS 46, Mainz: Philip von Zabern, s. 201
  • Brand, Peter J. (2000): The Monuments of Seti I: Epigraphic, Historical and Art Historical Analysis, Brill, NV Leiden.
  • Clayton, Peter (1994): Chronicle of the Pharaohs, Thames & Hudson Ltd.
  • Dodson, Aidan (2009): Amarna Sunset: Nefertiti, Tutankhamun, Ay, Horemheb, and the Egyptian Counter-Reformation. The American University in Cairo Press, ISBN 978-977-416-304-3.
  • Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt, Thames & Hudson.
  • Haywood, John (2005): The Penguin Historical Atlas of Ancient Civilizations, Penguin. ISBN 0-14-101448-2.
  • Helck, Wolfgang (1984): Urkunden der 18. Dynastie: Texte der Hefte 20-21, Berlin: Akademie-Verlag.
  • Hindley, Marshall (April/mai 2006): Featured Pharaoh: The God's Father Ay, Ancient Egypt.
  • Hornung, Erik; Krauss, Rolf; Warburton, David, red. (2006): Ancient Egyptian Chronology (Handbook of Oriental Studies), Brill.
  • Hölscher, Uvo (Desember 1932): Excavations at Ancient Thebes 1930/31, University of Chicago Press.
  • Schaden, Otto (1984): «Clearance of the Tomb of King Ay (WV 23)», JARCE 21.
  • Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum.

Eksterne lenker rediger