Kautokeino prestegjeld
Kautokeino prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Indre Finnmark prosti. Det omfattet sogn i Kautokeino kommune i Finnmark fylke, og hovedkirken var Kautokeino kirke.
Kautokeinos kirkesogn er nå en del av Kautokeino kirkelige fellesråd, og underlagt Indre Finnmark prosti i Nord-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.
Historikk rediger
Svensketiden rediger
Det vidstrakte området Indre Finnmark som i 1673 ble eget sognekall, omfattet Kautokeino hovedsogn og Afjuvarre annekssogn. Dette "fellesområdet" som siden middelalderen hadde vært et delt skattland hvor Sverige utøvet den geistlige virksomheten, sognet opprinnelig til Torne lappmark i Sverige. Området var i verdslig henseende like mye dansk-norsk som svensk territorium.[1] I 1641 kom den første svenske presten Johannes Torneaus til Kautokeino som oppholdt seg på stedet i noen tid. Han fikk oppført en prestestue som var det første huset i Kautokeino, og det ble brukt både som kirke og tinghus, i tillegg til hans families beboelse. I 1695 besluttet svenske myndigheter at det skulle oppføres en kirke i Kautokeino for å fremme misjonsvirksomheten blant finnarna. Det var strid om hvor denne skulle plasseres, enkelte ivret for at kirken skulle legges til Afjuvarre, men slik gikk det ikke. Svenskekongen Karl XII hadde bevilget penger til oppføringen av kirke, og den fikk følgelig navnet S:t Karlskyrkan og ble innviet 11. februar 1703.[2] Kautokeino gamle kirke ble ansett som et staselig kirkebygg, som bortsett fra det lille ortodokse kapellet i Neiden fra 1500-tallet, var det eldste gudshuset i Finnmark. Den forble således et landemerke inntil nedbrenningen av Finnmark begått av tyskerne høsten 1944.[1]
Etter 1751 rediger
Grensetraktaten av 1751 regulerte grensen mellom norsk og på den tiden svensk territorium, og medførte at Kautokeino prestegjeld ble lagt til Norge. Opprinnelig var prestegjeldet delt i Kautokeino hovedsogn og Afjuvarre annekssogn, og uten at det synes å være en klar avgrensning mot nord. Således ved kgl.res. av 19. juli 1793 ble sognepresten i Kautokeino fritatt for ansvaret for finnene i Porsangerfjorden, slik at han kun hadde ansvaret for finnene i Afjuvarre, som hørte til hans egentlige prestegjeld. Ved kgl.res. av 19. mars 1813 ble Kautokeino og Afjuvarre, fra 1829 benevnt Karasjok, slått sammen med Kistrand for å for å danne Kistrand og Karasjok sognekall. Ved kgl.res. av 30. januar 1851 ble Kautokeino igjen skilt fra Kistrand som eget sognekall, mens Karasjok fortsatt skulle være annekssogn under Kistrand. Kgl.res. av 19. juli 1927 gav tillatelse til å oppføre Masi kapell.[3]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[4]
Menigheter rediger
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[5]
Referanser rediger
- ^ a b Steen, Adolf (1969). Kautokeino gamle kirke. no: Sami varas. s. 7,9.
- ^ Fortellinger og hendelser i Kautokeino. Kautokeino historielag. 1991. s. 10-12.
- ^ Prestegjeld og sogn i Finnmark, arkivverket.no
- ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.