Wikipedia

Katalogen til Degé Kangyur

Katalogen til Degé Kangyur (tibetansk: སྡེ་དགེའི་བཀའ་འགྱུར, wylie: sde dge'i bka' 'gyur dkar chag) er en historisk og beskrivende katalog til Degé Kangyur. Den har katalognummer Toh. 4568. Katalogen er forfattet av Situ Paṇchen Chökyi Jungné (1700–1774), som var ansvarlig for redigeringen av Degé Kangyur.

Kangyur

rediger

Kangyur (བཀའ་འགྱུར, bka'-'gyur) er den ene av to store tekstsamlinger i den tibetanske buddhistiske kanon. Kangyur betyr «[Buddha's] oversatte ord».

Det finnes ikke noen ensartet utgave av Kangyur. Det finnes minst 12 forskjellige tibetanske utgaver. I tillegg finnes det flere utgaver på mongolsk. Totalt inneholder de ulike versjonene av Kangyur 1 169 tekster.

Om forfatteren

rediger

Utdypende artikkel: Situ Panchen

Katalogen er forfattet av Situ Paṇchen Chökyi Jungné (1700–1774). Han var også ansvarlig for redigeringen av Degé Kangyur.[1][2]

Situ Paṇchen ble født i provinsen A-Lo Shega ved Atarong i Kham den 7. januar 1700. Hans far var Ngawang Tsering og hans mor var Tranguma.

Engelsk oversettelse

rediger

Det eksisterte ingen engelsk oversettelse av katalogen før i 2024. Den 23. januar 2024 publiserte Padmakara Translation Group en engelsk oversettelse av kapittel 3.[3] Tre andre kapitler er under oversettelse, mens et kapittel ikke er påbegynt per 1. november 2024.

Boken The Culture of the Book in Tibet, av Schaeffer (2009),[4] var til hjelp under oversettelsen av kapittel 3.[3] I 1987 publiserte Shastri og Russel en oversettelse av tre seksjoner av en kolofon i Tshalpa Kangyur fra 1347-1351.[5] Denne kolofonen ble også brukt i Lithang Kangyur fra 1608-1621. Også denne oversettelsen var til hjelp. A Genealogy of the Kings of Derge: Sde-dge’i rgyal rabs av Kolmaš (1968) var også til hjelp.[6] Oversettelsen er fra Degé Kangyur og den komparative Pedurma Kangyur.[7] Den sistnevnte ble funnet å ha mange typografiske feil.[8]

Innhold

rediger

Katalogen diskuterer Kangyur generelt og inneholder en detaljert oversikt (དཀར་ཆག, dkar chag) over innholdet. Den har katalognummer Toh. 4568.[9][10]

 

Katalogen bærer også tittelen «nymånens måneskinn» (ཟླ་འོད་གཞོན་ནུའི་འཁྲི་ཤིང་།, zla 'od gzhon nu'i 'khri shing /). Den opptar det meste av siste bind, eller bind 103 (ལཀྵྨཱི, lakṣmī). De siste 230 sider av dette bindet opptas av kapittel 5 av Vimalaprabhā.[9][10]

Katalogen er noe langt mer enn bare en opplisting av innhold. Den spiller en rolle som minner om den tibetanske mūlasarvāstivādavinaya (Toh. 1-7); den sistnevnte inneholder ikke bare klosterdisiplinen (vinaya), men en rikdom av detaljer om historie, om biografier og fortellende nedtegnelser.[10]

Teksten har fem kapitler. De første tre kapitlene, som dekker godt over halvparten av verket, sørger for å gi en detaljert historie om skriftene, om deres første og opprinnelige lærdommer og om hvordan de ble bevart og utbredt i India. Den forteller om hvordan de ble oversatte til tibetansk og om hvordan de ble samlet og redigert i Kangyur.[10]

Selve katalogen og indeksen kommer i fjerde kapittel. Situ Paṇchen opplister innholdet i hver seksjon og hvert bind, nedtegner den tibetanske tittelen på hvert verk, dets lengde målt i vers eller ślokas (enheter på 32 stavelser) og antall bokdeler (bampo, kalāpa), antall kapitler, og dens redaktører og oversettere. For noen tekster tilføyer han notater om deres opprinnelse, eller om deres kjente varianter, og i noen seksjoner forklarer han om hvorfor og hvordan han valgte å presentere teksten i en bestemt rekkefølge.[10]

Første kapittel

rediger

Første kapittel har tittelen Hvordan dharmas hjul ble rotert, og historien om samlingen av lærdommene. Den tibetanske tittelen er dang po/_chos kyi 'khor lo bskor tshul bka' bsdu'i byung ba dang bcas pa legs par bshad pa'i yal 'dab/ (དང་པོ། ཆོས་ཀྱི་འཁོར་ལོ་བསྐོར་ཚུལ་བཀའ་བསྡུའི་བྱུང་བ་དང་བཅས་པ་ལེགས་པར་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ།).[10]

Kapittelet inneholder en kortfattet oppsummering av historien til Buddhas lærdommer.[9]

Andre kapittel

rediger

Andre kapittel har tittelen Oversikt over hvordan disse lærdommer ble bevarte i denne verden. Den tibetanske tittelen er gnyis pa/_bstan pa de dzam+bu'i gling du ji ltar bskyangs pa'i tshul rags pa tsam zhig bshad pa'i yal 'dab/ (གཉིས་པ། བསྟན་པ་དེ་ཛམྦུའི་གླིང་དུ་ཇི་ལྟར་བསྐྱངས་པའི་ཚུལ་རགས་པ་ཙམ་ཞིག་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ།).[10]

Kapittelet inneholder en kortfattet historie om hvordan Buddhas lære i sūtra'er og tantra'er begynte å florere i India.[9]

Tredje kapittel

rediger

Tredje kapittel er 29 foliosider langt (folio 98a.5-112a.3).[11] Det bærer tittelen Den tredje veltalte forgreining: En eksakt beretning om hvordan alle lærdommer til Den Seirende, som eksisterer idag i landet til snøens fjell, ble satt på trykk. Den tibetanske tittelen er gsum pa rgyal ba’i gsung rab gangs ri’i khrod du deng sang ji tsam snang ba par du bsgrubs pa’i byung ba dngos legs par bshad pa’i yal ’dab/ sde dge’i bka’ ’gyur dkar chag (།གསུམ་པ་རྒྱལ་བའི་གསུང་རབ་གངས་རིའི་ཁྲོད་དུ་དེང་སང་ཇི་ཙམ་སྣང་བ་པར་དུ་བསྒྲུབས་པའི་བྱུང་བ་དངོས་ལེགས་པར་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ།).[12]

Kapittelet inneholder en diskusjon om hvordan læren bredte seg til Tibet, og inkluderer historisk materiale om kongedømmet Derge og Degéutgaven av Kangyur.[9]

Kapittelet forteller hvordan denne utgaven av Kangyur ble samlet i det kongelige palass-kloster i byen Derge, i det østlige Tibet, mellom år 1729 og 1733. Kapittelet har to deler.[2]

Del 1 presenterer en familiehistorie og en beskrivende lovtale av Degé Kangyurs hovedinitiativtaker og sponsor, Tenpa Tsering (1678–1738), kongen av Derge. Del 2 starter med historien til tidligere utgaver av Kangyur i Tibet. Deretter gis en beretning om de praktiske og redaksjonelle utfordringer som var involvert i produksjonen av Degé Kangyur.[2]

Del 1

rediger

Del 1 er igjen inndelt i tre underseksjoner:[13]

  • Lokalitet gir en beretning om regionen til kongedømmet Derge og palass-klosteret Lhundrup Teng (ལྷུན་གྲུབ་སྟེང་།), også kjent som Degé Gonchen.[13] Det begynner med et bredt perspektiv, som behandler hele den tibetanske regionen. Deretter kommer en gradvis fokusering på regionen Derge og til slutt klosteret. I sin generelle introduksjon til Tibet og opprinnelsen til det tibetanske folk, baserer Situ Paṇchen seg spesielt på verket En fest for lærde, av karma kagyü historikeren Pawo Tsuklak Trengwa (1504–1566). Situ Paṇchen vever sin diskusjon sammen med sitater fra profetier i skriftene og kanoniske kommentarer om de indiske episke beretningene.[14][15]
  • Familielinjer presenterer en genealogisk historie om kongefamilien i Derge.[13] Han sporer slekten tilbake til «den rene guddommelige stammen fra Go» (སྒོ་ལྷ་སྡེ་དཀར་པོ།, sgo lha sde dkar po) mange generasjoner før Tenpa Tsering. Dette var den femte gamle klanen i Tibet, som var opphavet til mange slekter.[16]
  • Blant de mange notable forfedre, var det en som tjente Drogön Chögyal Phakpa (གྲོ་མགོན་ཆོས་རྒྱལ་འཕགས་པ།, 1235–1280) som sin kammerherre (gsol dpon), som mottok sitt eget offisielle segl fra Kublai Khan, og som synes å ha vært aktiv i arbeidet med å forene religiøs og sekulær autoritet, noe som karakteriserer ulike deler av Degéfamilien i senere generasjoner.[16]
  • Mange av disse skikkelsene var tilknyttet sakya, men Situ Paṇchen merker seg flere forbindelser mellom kagyu og nyingma i slektstreet, som viser at de utbredte dharma uten sekteriske undertoner (ris med). Lhundrup Teng var et sakyakloster, som beskrives som «kongedømmets palass» og som et eksemplarisk kloster.[16]
  • Kvaliteter dreier seg om Tenpa Tsering rolle som sponsor av Degé Kangyur. Han lovprises som en eksemplarisk buddhistisk regent.[13] Han var både konge over Derge (sa skyong, mi'i dbang po) og arvelig troneholder (khri chen) over Lhundrup Teng, en posisjon han arvet fra sin onkel. Situ Paṇchen tegner et bilde av Tenpa Tsering som den ideelle tibetanske religiøse konge som støttet dharma og beskyttet sine underordnede mot utnyttelse og undertrykkelse. Han lister opp kongens generøse aktiviteter som sponsor, slik som å bestille vedtekter, støtte konstruksjonsprosjekter i nærliggende klostre (deriblant forsamlingshallen i Palpung-klosteret) og produksjonen av hellige tekster. Han fortsetter med å beskrive hans kvaliteter som arketypiske for den velvillige dharmakonge. Her siterer han en rekke tekster fra den klassiske indiske genre kjent som nītiśāstra eller «etiske avhandlinger». De beskriver den korrekte etiske adferd i verden, og den korrekte adferden til regenter spesielt.[17]
  • Ved å sitere disse avhandlinger portretteres Tenpa Tsering og hele hans kongelige hoff som legemeliggjørelsen av en idealisert visjon om moralsk lederskap som gjenfinnes i den indiske keiseren Aśoka som også var en beskytter av dharma.[17]
  • Kvalitetene er de samme som beskrives i den apokryfe teksten prajñāpāramitāsūtraen om konger med medlidenhet, men denne teksten finnes bare på kinesisk. Den er fraværende i den tibetanske buddhistiske kanon og finnes heller ikke på sanskrit.[17]

Del 2

rediger

Del 2 har tre underseksjoner:[18]

  • Tiden for produksjonen av Kangyur.[18] Innledningen av Kangyur-prosjektet dateres ved å bruke mange metoder, som innledes med en skala av eoner og avsluttes med tidspunktet i nåtid. Situ Paṇchen diskuterer fire forskjellige tradisjoner for å kalkulere Buddha's fødsel og død. Han refererer til kinesiske, indiske, mongolske og tibetanske kalendere, og til de astrologiske systemene i tre forskjellige tantriske sykluser. Han daterer begynnelsen på prosjektet i relasjon til mer mundane hendelser—syv år etter at Yongzheng-keiseren besteg tronen, og da Tenpa Tsering var 52 år gammel.[19] Innledningen av dette prosjektet tilskrives resultatet av mange livsløp med god karma. Den politiske og økonomiske sammenhengen legges det liten vekt på.[20]
  • Den kongelige genealogi i Degé, en tekst som ble forfattet i 1820-årene, sier at i Tenpa Tsering's regjeringstid vokste kongedømmet betydelig i størrelse. Teksten forteller at både denne veksten og Tenpa Tsering's tronebestigning med makt, prestisje og rikdom var knyttet til Derge's rolle i den videre politikken til Qing-dynastiet i denne perioden.[20]
  • Den nevnte teksten sier at Tenpa Tsering ble tildelt keiserlige titler av Qing-dynastiet i 1728 og 1733. Han ble «bemyndiget til å opptre som generell hersker over Dokham» og mottok store mengder silke og sølv som gaver. Situ Paṇchen nevner bare at «hans rikdomsreserver økte betraktelig». Litt senere nevner han også i forbifarten at «selv når keiser Mañjughoṣa [Yongzheng-keiseren] med et guddommelig mandat oppnådde makt over disse tibetanske landene». Dette viser at folkene i Derge fortsatte å lovprise han.[20]
  • Måten hvorpå kildetekstene ble samlet og redigert.[18] Her skifter fokuset til de praktiske utfordringer med å samle og trykke tekstene i Kangyur. Tekstene i Kangyur eksisterte ikke i sin enhetlige, organiserte form da de ble overført fra India til Tibet. Den tibetanske kanon er en sammensmeltning av flere forskjellige skriftsamlinger som er produsert av flere generasjoner av oversettere og redaktører.[21]
  • Denne underseksjon begynner med å diskutere de oversettelsesaktiviteter som ble foretatt under den tibetanske keiserperioden (629–841 e.Kr.). Situ Paṇchen beskriver samlingen av de tidligste oversatte tekstene. Han omtaler katalogene Karchag Phangthangma og Denkarma som begge ble produsert tidlig på 800-tallet. Han forteller hvordan de tibetanske oversettelsene ble reviderte i samme periode av tibetanske sponsorer, og han siterer kommentaren til Mahāvyutpatti — Drajor Bampo Nyipa eller «tobinds-leksikonet».[21]
  • Situ Paṇchen forklarer at det bare var etter mange flere år med oversettelser («den senere spredning av læren») at alle de oversatte kanoniske tekster ble samlet som en enhetlig samling (Kangyur) for første gang. Dette skjedde under inspirasjon og veiledning av Chomden Rikpai Raldri (1227–1305).[22]
  • Han forklarer at den første kanon, den gamle Narthang Kangyur (et manuskript som ikke lenger eksisterer), oppstod ved å sammenligne mer enn 25 forskjellige samlinger av tekster, som alle hadde blitt funnet i klosterbiblioteker som var spredt rundt omkring i Tibet.[22]
  • Han forklarer videre at denne gamle Narthang Kangyur dannet grunnlaget for Tshalpha Kangyur, som igjen var basis for Lithang Kangyur, som ble produsert xylografisk tidlig på 1600-tallet i det østlige tibetanske kongedømmet Jang Satham.[22]
  • Selv om Lithang Kangyur ble brukt som den primære basis for Degé Kangyur, ble tre andre Kangyur-samlinger også konsultert. To av dem var (1) den «autentiske Kangyur» som ble brukt av Anyen Pakṣi, som levde på 1200-tallet som en disippel av Sakya Pandita, og (2) Lhodzong Kangyur, som tilhører greinen Thempanga.[23]
  • I århundrene som fulgte skapelsen av den gamle Narthang Kangyur, oppstod det to ulike varianter av Kangyur: Tshapha-linjen og Thempangma-linjen. Hver av dem hadde sine distinkte aspekter. Ved å konsultere både Lithang Kangyur (fra Tshalpa-linjen) og Lhodzong Kangyut (fra Thempangma-linjen) hadde Situ Paṇchen skapt en hybrid, med trekk fra begge linjer.[23]
  • Slik var han i stand til å korrigere mindre skrivefeil og omordne sider som var i feil rekkefølge. Han tilføyde også «autentiske sūtraer og tantraer» som manglet i Lithang Kangyur. Under redigeringen konsulterte han også sanskrit-utgavene av enkelte store tantraer, slik som Guhyasamāja Tantra og Hevajra, sammen med deres kommentarer.[23]
  • Han forteller oss at hensikten med denne omfattende redigering var et forsøk på å gjøre Degé Kangyur til en «troverdig» utgave av Kangyur som er «overlegen alle tidligere utgaver».[23]
  • De praktiske utfordringer med å trykke Kangyur. [18] I denne underseksjonen forklares logistikken til prosjektet, deriblant trening, husing og brødføing av hundrevis av arbeidere og kilden til de massive mengder med tre, papir, og blekk. Han beskriver også en arbeidsflyt blant skribenter og redaktører, flere anmeldelser og hundrevis av gravører. Slik ble flere tusen håndgraverte trykkplater av tre skapt.[24]

Kapittelet avsluttes med noen vers med lovprisninger. De definerer Tenpa Tsering som den primære beskytter av produksjonen av denne Kangyur.[25]

Fjerde kapittel

rediger

Det fjerde kapittelet har tittelen Hovedkatalog og indeks. På tibetansk er tittelen bzhi pa/_bzhugs byang dkar chag dngos legs par bshad pa'i yal 'dab/ (བཞི་པ། བཞུགས་བྱང་དཀར་ཆག་དངོས་ལེགས་པར་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ།).[10]

Kapittelet gir en aktuell oversikt over selve Degé Kangyur.[9]

Femte kapittel

rediger

Det femte kapittelet har tittelen Hensikten og fordelene med denne publikasjonen, sammen med dedikasjonsbønner. Den tibetanske tittelen er lnga pa/_de ltar bzhengs pa'i dgos ched phan yon bsngo smon dang bcas pa legs par bshad pa'i yal 'dab/ (ལྔ་པ། དེ་ལྟར་བཞེངས་པའི་དགོས་ཆེད་ཕན་ཡོན་བསྔོ་སྨོན་དང་བཅས་པ་ལེགས་པར་བཤད་པའི་ཡལ་འདབ།).[10]

Kapittelet inneholder en beskrivelse av hensikten og fordelene med å publisere Degé Kangyur. Det avsluttes med noen bønner av dedikasjon.[9]




Literature on Situ Panchen:

  • Jackson, David Paul, and Karl Debreczeny. Patron and Painter: Situ Panchen and the Revival of the Encampment Style. New York: Rubin Museum of Art, 2009.
  • Kolmas, Josef. The Iconography of the Derge Kanjur and Tanjur. New Delhi: Vedams, 2002, reprint of 1978. (See pp. 19ff.)
  • Ronis, Jann Michael. "Celibacy, Revelations, and Reincarnated Lamas: Contestation and Synthesis in the Growth of Monasticism at Katok Monastery from the 17th through 19th Centuries." Ph.D. Dissertation, University of Virginia, 2009.
  • Smith, E. Gene. “The Diaries of Si tu Paṇ chen.” In Among Tibetan Texts: History and Literature of the Himalayan Plateau. Boston: Wisdom Publications, 2001.

Referanser

rediger
  1. ^ Tsering 2000
  2. ^ a b c Padmakara 4568-3, i1
  3. ^ a b Padmakara 4568-3, i16
  4. ^ Schaeffer 2009
  5. ^ Shastri 1987
  6. ^ Kolmaš 1968
  7. ^ Pedurma, 2006–2009
  8. ^ Padmakara 4568-3, i15
  9. ^ a b c d e f g Hatchell 2018
  10. ^ a b c d e f g h i Padmakara 4568
  11. ^ Padmakara 4568-3, i14
  12. ^ Padmakara 4568-3
  13. ^ a b c d Padmakara 4568-3, i2
  14. ^ Padmakara 4568-3, i3
  15. ^ Trengwa 1986
  16. ^ a b c Padmakara 4568-3, i4
  17. ^ a b c Padmakara 4568-3, i5
  18. ^ a b c d Padmakara 4568-3, i6
  19. ^ Padmakara 4568-3, i7
  20. ^ a b c Padmakara 4568-3, i8
  21. ^ a b Padmakara 4568-3, i9
  22. ^ a b c Padmakara 4568-3, i10
  23. ^ a b c d Padmakara 4568-3, i11
  24. ^ Padmakara 4568-3, i12
  25. ^ Padmakara 4568-3, i13

Kilder

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Katalogen_til_Degé_Kangyur&oldid=24776340»