Kaffekjele

Kaffekjele datert 1723 og med innskrift som forteller at den er laget av kobber fra Smølens kobberverkSmøla i Møre og Romsdal. Foto:Norsk Folkemuseum, NF.1910-0376.[1]
Kaffekjele fra tidlig på 1800-tallet. Kjelen er hamret av kobber. Den har føtter av jern og er beregnet for koking i åpent ildsted. Kjelen kommer fra Paleet i Christiania og hører trolig til det utstyret som ble anskaffet i 1815 i forbindelse med at Paleet ble tatt i bruk som kongebolig.[2] Høyde 42 cm., Foto: Norsk Folkemuseum, NF.1908-0354.
Kaffekjele i aluminium merket Høyang/710-1/, ant. fra 1950-årene. Diameter 13. cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum, NF.1957-0360AB.
Emaljert kaffekjele produsert på Cathrineholm i Halden fra 1965. Kjelen er designet av Grete Prytz Kittelsen.[3]. Dekoren til serien Lotus er ikke tegnet av Kittelsen, men av Arne Clausen.[4] Den ble svært populær og finnes i mange fargekombinasjoner på skåler, boller kjeler, panner og bokser i forskjellige størrelser. Diameter 13.cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum, NF.2007-0149AB.

Kaffekjele er et kar til å kokke kaffe i, men også ofte brukt til servering. Kaffekjeler har tut til å helle av og en hank på tvers over lokket eller et skaft i siden. Kjeler av samme form har også vært brukt som vannkjeler og tevannskjeler.

De første kaffekjelene i Norge ble brukt på åpne ildsteder. De kunne da enten stå på et brannjern eller ha tre føtter av jern slik at de kunne stå over varmen i ildstedet. De eldste kjelene var trolig laget i kobber, men det var også kaffekjeler i blikk som var et billigere materiale. Det første kjente spor etter kaffekjeler i Christiania finner vi i et skifte etter overtollbetjent Nicolay Flygl i 1694. Her nevnes en kaffekjel av blikk.[5]

Det eldste bevarte kaffekjele i Norge er funnet i vraket etter fregatten Lossen som forliste utenfor Risør på julekvelden i 1717. Her er det funnet rester etter kjel med tut. Kjelen er sterkt korrodert, men er trolig av kobber. Kaffen den gang var nok for dyr til at den kan ha inngått i mannskapets forpleining, men kanskje den har vært brukt av offiserene ombord ved besøk eller ved særlige anledninger?[6]

I samlingene på Norsk Folkemuseum er det en kjele som er datert 1723. Den har en lengre innskrift om Niels Josten og Smølens kobberverk.[7] Korpus på denne kjelen er hamret ut av ett helt stykke kobber. Dette var den vanlige måten å lage kobberkjeler på i 1700-årene, men omkring 1800 blir det vanlig å lage kjeler der flere kobberstykker blir sammenføyet med slaglodding (loddetinn).

Kobberkjelene måtte fortinnes jevnlig for å hindre forgiftning, og det var også mye arbeid med å pusse dem. Under 1. verdenskrig fikk kobberslagerne problemer med å skaffe kobber, og etter krigen kom de billigere aluminiumskjelene raskt til å overta markedet.[8] På 1900-tallet ble kaffekjeler ble også laget i emaljert metall, og fra omkring 1950 ble det mer og mer vanlig med kaffekjeler i rustfritt stål.

Folk flest har nok skjenket kaffen direkte fra kjelen, i alle fall til hverdags. Det har vært ganske vanlig å ha klareskinn i kaffen (små biter av tørrfiskskinn) før den ble servert. Det skulle skjenkes forsiktig for ikke å få med grut i koppen, og på 1800-tallet kunne man bruke en kaffestol eller kaffeheis. Kaffestolen er et lite trestativ med sveiv slik at kjelen kunne heises forsiktig opp på skrå når kaffen skulle serveres. Men kaffestolen må ha vært tungvint i bruk, og det er nok forklaringen på at den ikke fikk noen stor utbredelse.

Se ogsåRediger

NoterRediger

  1. ^ Østby 1981) s. 1 f.
  2. ^ Østby (1982) s. 57.
  3. ^ Gilje (2008), s. 261
  4. ^ Hjemmesiden til firmaet Lucie Kaas i Danmark Arkivert 13. februar 2013 hos Wayback Machine.
  5. ^ Tschudi-Madsen (1983) s. 182.
  6. ^ Molaug (1983) S. 163 f.
  7. ^ Østby (1981) s.1-9.
  8. ^ Il-O-Van Aluminiumvarefabrikk A/S Arkivert 29. juni 2012 hos Wayback Machine.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger