Kåg er betegnelsen på en dansk båttype utviklet for det grunne farvannet i de danske fjordene og langs kysttraktene på de danske øyene og den jyske halvøya. Den eksisterte også i nordlige Tyskland og på sørlige Sverige, men under andre typebetegnelser på deres språk som det svenske «eke».

De lokale forholdene rediger

De danske fjordene og de danske kystene vendt mot øst omkring de danske øyene over til sørlige Sverige er som en regel grunne med liten dybde med flate brenninger lengre opp i fjordene, men utmerket som fiskevann for en rekke fiskearter inkludert ål og sild. Fiskeriet i de grunne fjordene og elvene som regel var forbeholdt bøndene, også fiskedistrikter som bestod av fiskerfamilier som besittet fiskerett ifølge eldre lovbestemmelser, hadde eksistert.

Kåg rediger

Som den dominerende båttype på de danske fjordene deriblant Limfjorden eksisterte kågen i flere århundrer helt tilbake til 1500-tallet.

Som en liten dypgående, spissgattet båt med en helt flat kravellbygd bunn med langgående planker samlet med tverrgående spanter eller bord, var kågen meget godt egnet som fiskefarkost til bunngarnsfiskeriet, den kunne går helt over garnene mens fiskere stå helt ut ved kanten og arbeidet med redskapene i vannet.

Over bunnen ble et skall av bordlengder lagt på plass med store kneer av eik som også ble kalt spant. Dette skallet var klinkbygde som en regel. Det har vært mindre kåger med bare tre bordplanker på den ene siden, men også mer robuste kåger med lange og slanke bordplanker. De minste kågene er helt åpent der skallet holdt ut vannet, dens styrke i konstruksjonen er i bunnen og de mange toftene som noen ganger ble til tverrskips skotter.

Men på de større og mer avanserte varianter for farvann med høyere bølgehøyde ble toftene tatt bort. Der ble skallet og den sterke esingen viktig for kågens styrke til sjøs. En slik kåg med buede sider og smalere bunn ble bredere og mer sjødyktig.

De varieres meget i størrelse etter deres anvendelse, de minste kågene som også er de meste enkelte, kunne stages frem med en lang åre eller stang, disse som ble robåt, gjerne hadde et par årer. Men ved roing ble ikke årene brukt på samme måte som i andre robåtene, for en slik kåg er så slank at årene måtte ligges på kryss for å ikke avbalansere kågen. Roeren måtte brukte sin høyre arm til den venstre åren og deretter sin venstre arm til den høyre åren.

De større kågene for fiskeri med større bredde, førte seil og fikk en mindre mast med et sprydseil. Som seilbåt måtte kågen ha et senkesverd på siden eller midtskips som kan senkes ned i vannet. Noen av de mindre kågene fikk en eller to mast til seilas som på Slien der den kan være 7,5 meter lang og 1,4 meter bred.

De fleste variantene av kågen på vestlige Danmark og nordlige Tyskland er så slank at de lett kan velter seg ned i vannet. Men på østlige Limfjorden og andre steder med høyere bølgehøyde i brenningene ble de bredere og fikk buede sider for å ha større sjødyktighet. Mot øst på de danske øyene ble kågen bredere og mer tilpasset de lokale forholdene som dessuten mente korte avstand til kysten og kraftigere brenninger.

Kåg for handel og transport var de største eksempler av den gamle båttypen, men deres konstruksjonen var ikke så forskjellige fordi en kåg skulle være så lettbygget som mulig for å ta seg frem på så meget grunne vatn som mulig. De største kågene var Gudenåkågen som ble benyttet i pramfarten på Gudenåen, en kåg av denne type som har blitt oppmålt, var på rundt 80 fot eller 25 meter lengde og 15,8 fot eller 4,92 meter bredde med en dybde på bare 0,37 meter. Denne varianten var åpne fraktbåter med et stort og åpne lasterom.

Variantene rediger

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger