Julius Dorpmüller
Julius Heinrich Dorpmüller (født 24. juli 1869 i Elberfeld i Preussen, død 5. juli 1945 i Malente-Gremsmühlen) var en tysk jernbaneingeniør som virket i Tyskland, Kina og Transkaukasus. Han ble generaldirektør for Deutsche Reichsbahn, og satt som transportminister i Hitlers regjering. Han ble etter andre verdenskrig engasjert av de vestallierte med gjenoppbyggingen av de tyske kommunikasjoner, men døde etter kort tid.
| Julius Dorpmüller | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Julius Heinrich Dorpmüller 24. juli 1869[1][2]  Elberfeld | ||
| Død | 5. juli 1945[1][2] (75 år) Malente | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, ingeniør (jernbane), bedriftsleder (jernbane), jernbaneingeniør | ||
| Akademisk grad | Doktor nauk i ingeniørvitenskap | ||
| Utdannet ved | RWTH Aachen (studieretning: rail construction) Kaiser-Karls-Gymnasium, Aachen | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1941–) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
4. klasse av Den røde ørns orden (1913)
NSDAPs partimerke i gull (1940) Karmarsch-Denkmünze (1938) Ehrendoktor der RWTH Aachen (1925) Krigsfortjenestekorset (1940) Ehrenzeichen Pionier der Arbeit (1943) Adlerschild des Deutschen Reiches (1939) Grashof Commemorative Medal (1936) Adlerschild des Deutschen Reiches (1939) | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn, tidlig karriere rediger
Dorpmüller var sønn av en jernbaneingeniør Heinrich Dorpmüller (1841–1918) og hans hustru Maria Anna, f. Raulff (1839–1890). Faren stammet fra en westfalsk familie og var oppvokst i Unna.[3] Faren flyttet rundt i embeds medfør, og Julius vokste derfor opp også i Mönchengladbach og i Aachen.
Selv studerte Julius Dorpmüller jernbane- og veianlegg fra 1889 til 1893. Etter sin eksamen i 1898 ble han ansatt ved de prøyssiske statsjernbaner.
Virke i Kina rediger
I årene før første verdenskrig samlet han internasjonal erfaring i Kina. Det begynte i 1907 med hans arbeide ved Schantung-Bahn, som gikk gjennom deler av Shandong. Han hadde ansvaret for byggingen den tyske delen av den kinesiske statsjernbane Tientsin–Pukow (fra Tianjin til Pukou), en meget lang jernbanestrekning påbegynt i 1908 og finansiert dels av engelske og dels tyske interesser. Den stod ferdig i november 1912 med Luokou jernbanebro, den første jernbanebroen over Gulelven, og bygd av MAN-Werk Gustavsburg[4]. Dorpmüller ledet deretter driften av denne jernbanen.[5] Den prøyssiske kongen gav ham tittelen Baurat i 1910 forbindelse med sitt opphold i Tianjin.[6]. Han var da allerede en internasjonalt anerkjent jernbanefagmann.
Grunnet Kinas krigserklæring mot keiserriket Tyskland kom han tilbake til hjemlandet som flyktning først i 1918, etter å ha passert med falsk identitet som nederlandsk misjonær gjennom Mandsjuria, Sibir og Russland til Tyskland. Han virket så i ledelsen av det transkaukasiske SFSRs jernbaner.
Deutsche Reichsbahn rediger
I 1919 ble han overført han Deutsche Reichseisenbahnen som avdelingsleder i Stettin-distriktet. Han steg meget raskt i gradene i jernbaneselskapet, og var med på forarbeidene og rådslagingene rundt Dawes-planen. I 1925 ble Dorpmüller stedfortreder for generaldirektør Rudolf Oeser, som han etterfulgte ved dennes død i 1926. Han bekledde oppgaven som generaldirektør frem til sin død i 1945.
Under nasjonalsosialismen rediger
Etter den nazistiske maktovertakelse i 1933 fikk han fortsette i sin stilling, trass i at dette til å begynne med ble sterkt kritisert av SA- og NSDAP-medlemmer. Dorpmüller kunne slik bevare Reichsbahns autonomi og skjerme det fra inngripen fra partiinstanser, men omsatte dermed selv den nasjonalsosialistiske opprustnings- og rasepolitikk i Reichsbahn. Slik erstattet Dorpmüller for eksempel nesten alle «ikke-ariske» arbeidskrefter med nasjonalsosialister. Han innførte «Den tyske hilsen» i juni 1933, men måtte etter få uker avskaffe den, ettersom det viste seg til forveksling likt et håndsignal togpersonalet gav i forbindelse av bremseprøver.[7]
Han forserte også Reichsbahns overtagelse og deretter forsering av byggingen av motorveier.
Han var dessuten fra 2. februar 1937 også rikstrafikkminister i Nazi-Tyskland, etter Paul Freiherr von Eltz-Rübenach som trakk seg fra vervet. Den 11. juli 1939 ble en ny lov vedrørende Deutsche Reichsbahn innført, og Dorpmüller ble bekreftet både som transportminister og som generaldirektør for Deutsche Reichsbahn.
Ifølge Albert Speer meldte Dorpmüller at «Reichsbahn hadde så få vogner og lokomotiver tilgjengelige for det tyske område at det ikke lenger kanunne oppfylle noe ansvar for å mestre de mest påtrengende transportbehov». Speer overbeviste så Hitler til å utnevne Albert Ganzenmüller til statssekretær under Dorpmüller.[8]
Dorpmüller ble på post til Hitlers selvmord i 1945 og var også i den påfølgende kortlivede Flensburgregjeringen.
Etter krigsslutt rediger
Britene bad så Dorpüeller om å lede arbeidet med rekonstruksjonen av de tyske jernbaner: Dorpmüller og Ganzenmüller ble fløyet av amerikanerne til Chesnay nær Paris for et forhandlingsmøte om gjenoppbyggingen av transportsystemet. Den amerikanske generalen Carl R. Gray jr. hadde anbefalt Dorpmüller til general Dwight D. Eisenhower for gjeninnsettelse i tidligere stilling, fordi han ikke hadde sympatisert med eller vært aktivist for nazismen. Dorpmüller var da kreftsyk, og dro med stort besvær til Malente sør for Flensburg den 13. juni 1945, og derfra gav han sine råd om rekonstruksjonsarbeidet. Den 23. juni 1945 ble han operert igjen - fordøyelsessystemet virket ikke lenger og hans helsetilstand forverret seg. Trass i dette ledet han de faglige drøftelser, helt klar og koherent, inntil to dager før sin død.
Dorpmüller døde den 5. juli 1945 og ble begravet i Malente.
Referanser rediger
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000228, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Julius Heinrich Dorpmüller, BNF-ID 16237815w[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gottwaldt: Dorpmüllers Reichsbahn; s. 25.
- ^ Max Geitel: Schöpfungen der Ingenieurtechnik der Neuzeit, Die Hoanghobrücke in China. s. 16.
- ^ Gottwaldt: Dorpmüllers Reichsbahn; s.
- ^ Zentralblatt der Bauverwaltung, 30. Jahrgang 1910, Nr. 33 (Av 23. april 1910), a. 221.
- ^ Gottwaldt: Dorpmüllers Reichsbahn; s. 81.
- ^ Speer, Albert (1995). Inside the Third Reich. London: Weidenfeld & Nicolson. s. 311-312. ISBN 9781842127353.
Litteratur rediger
- Dirk Böndel, Alfred Gottwaldt o. a.: Ich diente nur der Technik. Sieben Karrieren zwischen 1940 und 1950, Band 13 der Schriftenreihe des Museums für Verkehr und Technik (Deutsches Technikmuseum Berlin), Nicolai Verlag, Berlin 1995, ISBN 3-87584-549-8.
- Alfred Gottwaldt: Julius Dorpmüller, die Reichsbahn und die Autobahn. Argon Verlag, Berlin 1995, ISBN 3-87024-330-9.
- Alfred Gottwaldt, Diana Schulle: „Juden ist die Benutzung von Speisewagen untersagt“. Die antijüdische Politik des Reichsverkehrsministeriums zwischen 1933 und 1945. Forschungsgutachten, erarbeitet im Auftrag des Bundesministeriums für Verkehr, Bau und Stadtentwicklung. Hentrich & Hentrich, Teetz 2007, ISBN 978-3-938485-64-4, (Schriftenreihe des Centrum Judaicum 6).
- Alfred Gottwaldt: Dorpmüllers Reichsbahn – Die Ära des Reichsverkehrsministers Julius Dorpmüller 1920–1945. EK-Verlag, Freiburg 2009, ISBN 978-3-88255-726-8.
- Alfred Gottwaldt: Die Reichsbahn und die Juden 1933–1939. Antisemitismus bei der Eisenbahn in der Vorkriegszeit. Marix Verlag, Wiesbaden 2011, ISBN 978-3-86539-254-1.
- Raul Hilberg: Sonderzüge nach Auschwitz. Dumjahn, Mainz 1981, ISBN 3-921426-18-9 (Dokumente zur Eisenbahngeschichte 18).
- Klaus Hildebrand: Die Reichsbahn in der nationalsozialistischen Diktatur 1933–1945. I: Lothar Gall, Manfred Pohl (utg.): Die Eisenbahn in Deutschland. Von den Anfängen bis zur Gegenwart. C.H.Beck, München 1999, ISBN 3-406-45817-3.
- Eberhard Kolb: Die Reichsbahn vom Dawes-Plan bis zum Ende der Weimarer Republik. I: Lothar Gall, Manfred Pohl (utg.): Die Eisenbahn in Deutschland. Von den Anfängen bis zur Gegenwart. C.H.Beck, München 1999, ISBN 3-406-45817-3.
- (de) Erwin Massute: «Dorpmüller, Julius.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 84 f. (digitalisering).
- Alfred C. Mierzejewski: The Most Valuable Asset of the Reich. A History of the German National Railway, Volume 1, 1920–1932, The University of North Carolina Press, Chapel Hill and London, 1999, ISBN 0-8078-2496-8.
- Alfred C. Mierzejewski: The Most Valuable Asset of the Reich. A History of the German National Railway, Volume 2, 1933–1945, The University of North Carolina Press, Chapel Hill and London, 2000, ISBN 0-8078-2574-3.