John Pinkerton

John Pinkerton (født 17. februar 1758, død 10. mars 1826) var en skotsk antikvar, forfatter, forfalsker, pseudohistoriker og en tidlig talsmann for teorien om den germanske rases overlegenhet.

John Pinkerton
Født		17. feb. 1758 Edinburgh
Død		10. mars 1826 (68 år) Paris
Beskjeftigelse		Antropolog, kartograf, arkeolog, historiker, biograf
Utdannet ved		University of Edinburgh
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800)
Språk		Engelsk
Pseudonym		Robert Heron
John Pinkerton på Commons

Bakgrunn

Pinkerton ble født i Edinburgh som den ene av tre sønner av James Pinkerton. Han bodde i nabolaget til Edinburgh i sine første år, men flyttet med familien til Lanark som ligger rett ved. Som ung kom han i kontakt med klassikerne og fikk god kunnskap til disse, blant annet oversatte han i sin ungdom romerske forfattere som Titus Livius. Han studerte ved Universitetet i Edinburgh, og etter endt utdannelse ble han i byen og begynte i lære som jurist. Hans interesser for litterære studier fikk ham etter hvert til å gi opp jussen, og det var i denne tiden han begynte å skrive. Hans Elegi om Craigmittar Castle ble utgitt første gang i 1776. I 1781 flyttet Pinkerton til London hvor hans karriere som skribent utviklet seg.

Britisk nasjonalist

Til tross for sin oppvekst i Skottland var Pinkerton politisk tilhenger av unionen mellom England og Skottland som trådte i kraft i 1707. Pinkerton var enig i den engelske oppfatningen at begge kongedømmene var å betrakte som én nasjon og hadde alltid vært det. At en rekke skotske trekk kom på tvers av denne oppfatningen, gjorde at Pinkerton ønsket å fjerne alle gæliske trekk. For å oppnå dette målet skrev han to bøker, Dissertation on the Origins and Progress of the Scythians or Goths (anslagsvis norsk tittel: Avhandling om opprinnelsen og utviklingen til skyterne eller goterne) (1787) og Enquiry into the History of Scotland preceding the reign of Malcolm III (anslagsvis norsk tittel Undersøkelse i Skottlands historie forut Malcolm IIIs regime) (1789), hvor han utviklet teorien om at pikterne egentlig var en rase som stammet fra oldtidens gotere; og at den vestgermanske utgaven av det skotske språket på lavlandet, ‘lallan’ eller ‘inglis’, egentlig var en ublandet etterkommer av et piktisk-gotisk språk. I tillegg hevdet han at skotter som snakket gælisk, var en degenerert rase av noen som utgir seg for noe de ikke er:

«Som ikke ennå en gang har utviklet seg til en tilstand av barbari, og om en utlending tviler på dette, trenger han bare å bevege seg inn i de keltiske delene av enten Wales, Irland eller Skottland… Kelterne er en slik underlegen rase at de står i det samme forhold til skytere (dvs gotere) som negere står til europeere, slik all historie viser å se dem var å erobre dem…»

Fantast og forfalsker

For utvikle sine teorier sammenlignet Pinkerton keltisk og germansk filologi. Han ønsket å vise at Skottlands gæliske stedsnavn ikke var gæliske i det hele tatt, og ettersom han ikke hadde større kunnskap om keltisk språk har hans arbeid liten verdi for moderne historikere og isteden virker meningsløs. Eksempelvis fant Pinkerton ut at ‘Aber’ som i ‘Aberdeen’ ikke kommer fra det gæliske ordet for elv (hvilket det faktisk gjør), men fra det germanske ‘über’ (= over). Likeledes var det gæliske ordet ‘Inver’ (tilsvarende ordet Aber) mente han var lånt fra dansk!

Samtidig var han opptatt av å samle eldre angleskotsk litteratur. Denne agendaen var viktig for ham på grunn av den enorme populære «keltomania» som ble skapt over hele Europa etter Ossian-diktene som skotske James MacPherson tilsynelatende hadde oppdaget i de skotske høylandene. Pinkerton sto midt i en politisk og kulturell ‘krig’ om hvordan fortiden skulle oppfattes. Fortiden og historien var ikke noe som lå uforfalsket og så ble oppdaget, men ble skapt eller erobret. Ettersom det var vanskelig å spore ekte angleskotsk litteratur skrev Pinkerton sin egen. Hans angleskotske, eller slik han selv så det – gotisk-piktiske – fortellinger om Hardyknute (=Harthacanute eller Knut den harde av Danmark) ble påstått diktet i 1719 av en Lady Wardlaw av Pitreavie. Pinkerton hadde planlagt en fortsettelse av dette episke verket, men da han ble avslørt av Joseph Ritson ga han opp forfalskeriet.

Ironisk nok viste det seg at de utrolig populære «keltiske» diktene som James MacPherson hadde «oppdaget» også var falske, og skrevet av ham selv.

Eksentrisk

John Pinkertons arbeid blir i dag sett på som rent falskneri, selv om man forsøker å overse rasismen i teoriene om den germanske rasens overlegenhet. Hans personlige brevveksling med akademiske personligheter er karakterisert av usikkerhet, sladder, mobbing og ekstrem ondskapsfullhet. Hugh Trevor-Roper, en moderne historiker som har forsøkt å sympatisere med i det minste «ånden» i hans verker, kaller ham «eksentrisk». Andre historikere har antydet at han led av en lettere sinnssykdom. Hans tvilsomme verker har uten tvil skadet hans omdømme i ettertid såpass mye at de av hans verker som er av en viss verdi er blitt underkjent.

Til tross for dette er Pinkerton fortsatt en viktig figur innenfor britisk historie om antikvarisme. Han giftet seg i 1793 med frøken Burgess av Odiham, Hants, søster til biskopen av Salisbury, men ekteskapet var ikke vellykket, og de ble skilt kort tid etter. I sine siste år oppholdt han seg nesten utelukkende i Paris hvor han døde i 1826. Beskrivelsen av ham i William Andersons The Scottish Nation (1862) var av en svært liten og svært tynn gammel mann med et smalt, skarpt og gult ansikt, sterkt arret av kopper, som brukte briller med grønt glass.

Kilder

• Ferguson, William, The Identity of the Scottish Nation: An Historic Quest, (Edinburgh, 1998), pp. 250–273.

Eksterne lenker

• Verker av John Pinkerton i Project Gutenberg
• 1911 Encyclopedia
• Short biography