Johann Rattenhuber, også kalt Hans (født 30. april 1897 i Oberhaching i Bayern i Tyskland, død 30. juni 1957 i München) var en tysk SS-general og Generalleutnant der Polizei. Han var 1933–1945 sjef for Reichssicherheitsdienst (RSD), som hadde ansvar for Adolf Hitlers og andre ledende partifolks sikkerhet. Han deltok også i første verdenskrig.

Johann Rattenhuber
Født30. apr. 1897[1]Rediger på Wikidata
Oberhaching
Død30. juni 1957[1]Rediger på Wikidata (60 år)
München
BeskjeftigelsePolitibetjent, politiker Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2]
NasjonalitetTyskland
GravlagtOstfriedhof
Medlem avSchutzstaffel[2]
Utmerkelser
7 oppføringer
Jernkorset
Den militære fortjenstorden
Æreskorset
Anschlussmedaljen
Sudetenlandmedaljen
NSDAP tjenestemedalje
NSDAPs partimerke i gull
Johann Rattenhuber (den eneste i sort uniform) mellom Hitler og Arthur Seyß-Inquart.

Rattenhuber ble etter andre verdenskrig dømt til 25 års fengsel for krigsforbrytelser av en militærdomstol i Moskva. Han ble løslatt og sendt til Øst-Tyskland i 1955.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Johann Rattenhuber var sønn av gjestgiveriverten Hans Rattenhuber og hans hustru Anna, født Stoyler. i 1904 flyttet familien inn til München, der faren ble deleier i et spedisjonsfirma. Johann gikk på skole og gymnas i München.

Første verdenskrig rediger

Den 3. april 1916 trådte Rattenhuber, etter avlagt notabitur, inn i 16. Infanterieregiment i den bayerske her, og fra september kjempet han aktivt i første verdenskrig. Han så krigstjeneste med sin enhet i de rumenske Karpatene, i Russland og i Frankrike. Den 14. september 1917 ble Rattenhuber fahnenjunker og overført til det bayerske 13. Infanterieregiment, og kjempet til november 1918 på Vestfronten. Han var ved krigsslutt steget i gradene til løytnant og hadde fått Jernkorset i begge klasser.

Mellomkrigstiden rediger

I desember 1918 ble Rattenhuber med regimentet forlagt til Ingolstadt. I april og mai 1919 deltok han i Dentz-detachementet i å slå ned kommunistiske oppstander i Freising og München. Deretter tilhørte han til september 1919 Reichswehr-Schützen-Regiment 42.

I september 1920 trådte Rattenhuber inn i Bayerns statlige gendarmeripoliti, som først kom til innsats i Bayreuth. Den 10. februar 1922 ble han overført til politiet i München. Der ble han løytnant (1. august 1925) og deretter Hauptmann (1. juni 1933) .[3]

Under nasjonalsosialismens tid rediger

Den 10. mars 1933 ble Rattenhuber adjutant til den nyutnevnte politipresident i München, Heinrich Himmler. De to var blitt kjent med hverandre sommeren 1932. I mai 1933 gav Himmler ham i oppdrag å oppstille den såkalte «Kommandos z.b.V.», som skulle ha personsikringsansvaret for rikskansler Adolf Hitler når han var på bayersk område. Denne kommando samarbeidet med den allerede året før etablerte Führerbegleitkommando. De to enheter eksisterte side om side, men ettersom den eldste av dem i høy grad bestod kamphaner fra de tidligere gatekampers tid, rekrutterte Kommando z.b.V. utelukkende fra profesjonelle kriminalisteners rekker, folk med erfaring med personbeskyttelse.

I april 1934 var Himmler blitt ansvarlig for Gestapo i Berlin, og han bragte med seg Kommando z.b.V. fra Bayern. Den ble av Rattenhuber fra 1. juni 1934 utbygd til Reichssicherheitsdienst (RSD), som fikk overgripende ansvar for beskyttelsen av Hitler i alle deler av landet. Ettersom denne enheten måtte bli vesentlig større enn forløperen, ble dermed også Rattenhuber en viktigere skikkelse rundt maktapparatet.

Etter Röhm-putsjet ble Rattenhuber og hans RSD-folk innlemmet i SS,og deres grader ble beholdt og de fikk også tilsvarende rang i SS-systemet. Rattenhuber steg i SS-gradene, til Sturmbannführer (20. april 1934), Obersturmbannführer (1. oktober 1935), Standartenführer (15. september 1935), Oberführer (20. april 1942), Brigadeführer (30. januar 1944) og Gruppenführer (24. februar 1945). I politiets system ble han politimajor (1935) og skrittvis forfremmet videre til generalløytnant (1945).

Annen verdenskrigs siste dager, etterkrigstiden rediger

I den andre verdenskrigs sluttfase forsøkte Heinrich Himmler å inngå en separatfred med de vestallierte. Hitler ble rasende over dette formentlige forræderi og lot gripe Himmlers forbindelseoffiser Hermann Fegelein i Berlin. Fegelein ble overlevert til Rattenhuber og ble arkebusert i rikskanselliets hage.

Etter Hitlers og Eva Brauns selvmord var det Rattenhuber som antente de bensinbestenkte kroppene deres i kansellihagen.[4]

Rattenhuber ble tatt til fange av sovjetiske soldater den 2. mai 1945 og havnet i krigsfangenskap. Han ble bragt til Sovjetunionen og flyttet rundt mellom forskjellige fengsler i ti år. Rattenhuber ble den 15. februar 1952 dømt av krigsretten i Moskvas militærdistrikt til 25 års fengsel. Under fangenskapet ble han gjentatte ganger forhørt av den sovjetiske sikkerhetstjeneste om Hitlers død, og nedtegnelsene fra disse forhørene er blant de viktigste kilder til Hitlers siste dager.

Han ble løslatt i oktober 1955 og bragt til Øst-Tyskland, og fikk lov til å reise videre til Vest-Tyskland.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Die Bayreuther Feuerwehren im Dritten Reich S. 143
  4. ^ Joachim Fest: Inside Hitler's Bunker: The Last Days of the Third Reich, ISBN 0-374-13577-0, s. 188

Litteratur rediger

  • V.K. Vinogradov and others, Hitler's Death: Russia's Last Great Secret from the Files of the KGB. Chaucer Press, 2005. ISBN 1-904449-13-1.
  • O'Donnell, James. The Bunker. New York: Da Capo Press (reprint), 2001. ISBN 0-306-80958-3.
  • Lower, Wendy. Nazi Empire-Building and the Holocaust in Ukraine. University of North Carolina Press, 2005, 2007.
  • Fischer, Thomas. Soldiers Of the Leibstandarte. J.J. Fedorowicz Publishing, Inc. 2008. ISBN 978-0-921991-91-5.
  • Johnson, Aaron. Hitler's Military Headquarters. R. James Bender Publishing, 1999. ISBN 0-912138-80-7
  • The Last Days of Hitler: Legend, Evidence and Truth (engelsk). London: Cassell. 2000. s. 285–286. ISBN 978-1-4072-2133-5. 
  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 481. ISBN 978-3-596-16048-8. 

Eksterne lenker rediger