Johan Randulf Bull
Johan Randulf Bull (født 29. april 1749 i Stod, Nord-Trøndelag, død 28. februar 1829 i Larvik) var Norges første høyesterettsjustitiarius.[3] Han ble utnevnt i 1814, men startet virket først i 1815 samtidig som Høyesterett startet sin virksomhet.
| Johan Randulf Bull | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. apr. 1749[1][2] Steinkjer | ||
| Død | 28. feb. 1829[1][2] (79 år) Larvik | ||
| Beskjeftigelse | Dommer | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Søsken | Johan Lausen Bull[1] | ||
| Barn | Georg Jacob Bull[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Larvik kirke | ||
| Medlem av | Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1818–) Det Norske Selskab | ||
| Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen[1] Nordstjerneordenen[1] | ||
Johan Randulf Bull var av trønderslekten Bull og sønn av kaptein Jørgen Andreas Bull og Dorothea Catharina Wandal Randulf (forøvrig oldeforeldre til fiolinisten Ole Bull). Han var storebror til magistratspresident Johan Lausen Bull (1751–1817) og giftet seg den 19. april 1782 med Mette Johanne Colbjørnsen.
Bull vokste opp på Byafossen, på en av Reingårdene ved Reinsvatnet, og ble uteksaminert fra katedralskolen i Trondheim i 1770. Alt i skoletiden gjorde Johan Randulf Bull mye av seg og holdt tale på latin ved en skolefest. Han var en flittig student, men var også med i «Det Skjønnes muntre Dyrkere», en forening der norske og danske ungdommer satte opp og spilte komedier. Det var disse som først satte opp Kierlighed uden Strømper, og ved uroppførelsen i 1772 hadde Bull den ruvende rollen som Mads.[4]
Johan Herman Wessels utsagn «det skal kule til en trønder» var myntet på Bull. De var begge medlemmer av Det Norske Selskab i København. Det skal ha vært under en bekkasinjakt i Danmark at Bull fikk et vådeskudd i hatten fra sin jyske jaktkamerat.[5] Bull virket heller uberørt, og Wessel erklærte:
- Engang en høist forvoven Jyde
- med Hagel på en Trønder vilde skyde,
- men fik hans Pande ei i sønder.
- Nei, der skal Kugle til en Trønder.
At Bull hadde en sterk skalle, fulgte ham videre i livet. Under et ball på Bogstad gård skal en lysekrone ha falt ned og streifet hodet hans - da snudde han seg mot sønnen og spurte: «Slo jeg meg, Jacob?» Han vegret seg åpenlyst mot de svenske statholdernes forsøk på å hindre feiring av 17. mai, og var seg sin verdighet så bevisst at han lot seg bringe til retten i bærestol. Det dreide seg bare om et par kvartaler, men han syntes ikke en justitiarius skulle ankomme til fots, liksom han var nøye med å få håret sitt fint krøllet av frisøren om morgenen før han dro i retten.[6]
Bulls yndlingsforfatter var Voltaire, og når han inviterte studerende sønner av slekt og venner på ukentlig middag, betinget han seg at det ble snakket fransk rundt bordet, noe som ikke falt like enkelt for alle middagsgjestene. Sine siste år tilbrakte han hos sitt eneste barn, sønnen Georg Jacob Bull, amtmann i Larvik, som han hadde et nært forhold til.[7] Sønnen ble landets 4. utnevnte høyesterettsjustitiarius. J.R. Bull og sønnen bodde i Storgata i Larvik i 1820-årene – i en gård på tomta til dagens gamle post- og telegrafbygg (vis-à-vis jernbanestasjonen). Gården var på dette tidspunktet eid av den svenske stat – kong Carl Johan bodde for øvrig her under sitt besøk i Larvik i 1815.
Referanser
rediger- ^ a b c d e f Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 28. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 1011[Hentet fra Wikidata]
- ^ «(no) Johan Randulf Bull» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 27), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
- ^ https://www.steinkjerleksikonet.no/index.php?blogg=877
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 28)
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 30)