Åpne hovedmenyen
Joachim Jérôme Quiot du Passage
Baron Quiot - 1.jpg
Født9. februar 1775
Alixan
Død12. januar 1849 (73 år)
La Passage
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelse Navn inngravert på Triumfbuen, storoffiser av Æreslegionen

Joachim Jérôme Quiot du Passage (født 9. februar 1775, død 12. januar 1849 var en fransk brigadegeneral (fransk: Général de brigade). Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene.

Innhold

Bakgrunn og karrièreRediger

 
Slaget ved Marengo var en av mange som Quiot deltok i under sine år som fransk offiser

Joachim Jérôme Quiot du Passage (Quiot) var født i Alixan i departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes. I 1791 begynte han som kadett i den franske arméen og ble blant annet utdannet under den senere marskalk Claude-Victor Perrin. Han avanserte, som mange andre etter den franske revolusjon raskt i gradene, og ved beleiringen av Toulon høsten 1793 var han allerede kaptein. I kampene ved Collioure, Figueres (Castillo de San Fernando) og Boulon viste han sin tapperhet.

Etter fredsslutningen i Basel i 1795 kunne Quiot vende tilbake til Frankrike og ble aide-de-camp for Claude-Victor Perrin. Quiot deltok i general Napoléon Bonapartes felttog i Italia årene 1796 til 1797, han kjempet i beleiringen av Mantova og slaget ved Rivoli Veronese i januar 1797. Etter ytterligere forfremmelser førte Quiot kommando under den andre koalisjonskrigen, og han deltok i slaget ved Verona 26. mars 1799, slaget ved Trebbia i juni og slaget ved Marengo 14. juni 1800.

Ved utbruddet av krigen mot den tredje koalisjonen var Quiots styrker underlagt marskalk Jean Lannes. Styrkene deltok i Ulm-felttoget høsten 1805, slaget ved Hollabrunn og Schöngrabern 16. november og slaget ved Austerlitz 2. desember 1805. Året etter, under krigen mot den fjerde koalisjonen, deltok han i slaget ved Jena-Auerstedt 14. oktober 1806 og ble hardt såret.

Etter undertegningen av freden i Tilsit i juli 1807 ble Quiots styrker sendt til Spania for å forsvare keiser Napoléons interesser i halvøykrigen. Med sine styrker deltok han i en resultatløs beleiring av Zaragoza i 1808. Beleiringen ble gjentatt i 1809, og etter harde kamper ble byen tatt. Underlagt marskalk Jean-de-Dieu Soult kjempet han med sine styrker, og utmerket seg for tapperhet i slaget om Gévora 19. februar 1811 og slaget ved La Albuera 16. mai 1811. Under beleiringen av Badajoz led han nederlag mot britiske og spanske styrker under ledelse av general Arthur Wellesley (senere marskalk og hertug av Wellington).

 
Slaget ved Kulm i august 1813, Quiot ble hardt såret og tatt til fange av koalisjonsstyrkene

Quiot vendte tilbake til Frankrike med sine tropper og var for en stund opptatt med militære administrative oppgaver. Med en ny kommando deltok han i slaget ved Kulm (Chlumec i dagens Tsjekkia). Han ble under dette slaget hardt såret i skulderen, tatt til fange og satt i krigsfangenskap. Etter Napoléons nederlag og fredsslutningen i Paris 30. mai 1814 ble han satt fri og kunne reise hjem.

Under De hundre dagene (Napoléons flukt fra Elba og andre abdikasjon) i 1815, meldte Quiot seg igjen til tjeneste. Han avløste general Jacques Alexandre Allix de Vaux som kommandant for 1. infanteridivisjon, I. korps i nordarméen. Med sin styrke deltok han i slaget ved Waterloo 18. juni 1815.

Etter Napoléons abdikasjon og forvisning til Elba i 1815 ble han under restaurasjonen i Frankrike tilhenger av kong Ludvig XVIII. Ved utbruddet av julirevolusjonen i Frankrike i 1830 forholdt han seg offisielt avventende, men støttet kong Ludvig Filips maktovertakelse. Den 1. mai 1831 trakk han seg tilbake og flyttet til sin eiendom i Le Passage ved Grenoble hvor han døde 12. januar 1849, og hvor han også er gravlagt.

UtmerkelserRediger

  • 14. oktober 1806 - Ridder av Æreslegionen
  • 21. desember 1808 - Baron de l'Émpire
  • 17. august 1822 - Storoffiser av Æreslegionen
  • Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris

ReferanserRediger


LitteraturRediger

  • Karl Bleibtreu: Marschälle, Generäle, Soldaten Napoleons I. VRZ-Verlag, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Nachdr. d. Ausg. Berlin 1899).
  • Kevin F. Kiley: Once there were titans. Napoleon's generals and their battles 1800–1815. Greenhill, London 2007, ISBN 978-1-85367-710-6.
  • Charles Mullié: Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850. Poignavant, Paris 1851 (2 Bde.).
  • Georges Six: Dictionnaire biographique des généraux & amiraux francais de la révolution et de l'émpire. Saffroy, Paris 1999, ISBN 2-901541-06-2 (Nachdr. d. Ausg. Paris 1934).

Eksterne lenkerRediger