Abdikasjon
Abdikasjon (latin: abdicatio «å frasi», fra ab «fra» og dicare «å si») er handlingen hvor en regjerende monark gir avkall på sin verdighet.
Kjente abdikasjonerRediger
I moderne tid er sannsynligvis abdikasjonen til den britiske kongen Edvard VIII den mest omtalte. Han frasa seg retten til tronen for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson.
- Andre
- Diokletian, 305
- Karl V av det tysk-romerske rike, 1556
- Napoléon Bonaparte, 1814
- Peter IV av Portugal, 1826
- Thành Thái, vietnamesisk keiser av Nguyen-dynastiet, 1907
- Vilhelm II, 1918
- Wilhelmina, dronning av Nederland, 1948
- Bao Dai av Vietnam, 1955
- Charlotte, storhertuginne av Luxembourg, 1964
- Juliana, dronning av Nederland, 1980
- Sabah al-Amhad al-Jabir as-Sabah, emir av Kuwait, 2006
- Beatrix, dronning av Nederland, 2013
- Benedikt XVI, pave og monark i Vatikanstaten, 2013
- Albert II, belgiernes konge, 2013
- Juan Carlos I Spanias konge, 2014
- Akihito, keiser av Japan, 2019
I NorgeRediger
Grunnloven regulerer ikke spørsmålet om Kongen har rett til å abdisere, men det er heller ingen ordning for å tvinge en monark til å beholde kongeverdigheten. Prins Christian Frederik abdiserte imidlertid høsten 1814 til fordel for svensk union, og kong Haakon VII nevnte muligheten i 1940. Statsrettslig sett er det dermed antatt at dersom Kongen skulle ønske å abdisere er dette opp til ham selv.[1]
Kong Harald V har tidligere uttalt at det ikke er noen tradisjon for abdikasjon i det norske kongehuset og at eden som avlegges til Stortinget varer livet ut.[2]
ReferanserRediger
- ^ Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 178
- ^ Solberg, Julie (15. februar 2019). «Nekter å abdisere: - Skal sitte til «the bitter end»». dagbladet.no (norsk). Besøkt 1. august 2021.
Eksterne lenkerRediger
- Om abdikasjon, fra Språkrådet
|
Wiktionary: abdikasjon – ordbokoppføring |