Jürgen Goslar (født 26. mars 1927 i Oldenburg, død 5. oktober 2021) var en tysk skuespiller og regissør. Etter krigen studerte han teatervitenskap og fikk sin debut på scenen i 1948 i Heinrich von Kleists Der zerbrochne Krug i Köln. Goslar avanserte så innen både klassiske og moderne stykker til å bli en betydelig skuespiller.

Jürgen Goslar
Født26. mars 1927[1][2][3]Rediger på Wikidata
Oldenburg
Død5. okt. 2021[4]Rediger på Wikidata (94 år)
Ainring
BeskjeftigelseStemmeskuespiller, filmregissør, manusforfatter, filmskuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland

Teaterskuespiller rediger

Som skuespiller oppholdt han seg ved teatre i Köln, Neuss, Krefeld, Bonn, Baden-Baden, Hamburg (Thalia Theater) og München (Residenztheater). Utvalgte roller inkluderer: hovedrollen i Hamlet, Petruccio i Der Widerspenstigen Zähmung, proctor i Hexenjagd, hovedrolle i Ein Mann Namens Judas, Pelegrin i Santa Cruz. I tillegg kommer: Jason, Orest, Pylades, Bassanio, Cassio, Benvolio og mange flere.

Siste gang han turnerte som skuespiller var med stykkene: Kennen Sie die Milchstraße? (1988) med Hans Jürgen Diedrich som partner og Wer hat Agatha Christie ermordet? (1990) da med Klaus Wennemann som partner.

Teaterregissør rediger

Fra tid til annen har han iscenesatt teaterstykker (Bonn, München, Hamburg), senest med Friedrich Hebbels Maria Magdalena (1987), Johann Wolfgang von Goethes Egmont (1989) og Arthur Millers Der Preis (1990).

Filmskuespiller rediger

Goslar ble kjent for et bredt publikum fra midten av 1950-tallet gjennom roller i ulike filmproduksjoner. Han spilte blant annet i Wo der Wildbach rauscht (1956), Wir Wunderkinder (1958), Der letzte Zeuge (1960) og i den østerrikske Fegefeuer.

Han spilte også Ludwig von Margas i den kontroversielle adapsjonen Und ewig singen die Wälder (1959) av Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene.

Filmregissør og produsent rediger

Goslar har som regissør vært ansvarlig for en rekke suksessfulle produksjoner inne film og fjernsyn. Blant andre filmproduksjoner som Das Mädchen und der Staatsanwalt (1962) med den unge Götz George og Elke Sommer og thrilleren Neunzig Minuten nach Mitternacht (1962) med Christine Kaufmann og Martin Held.

Senere fulgte filmatisering av litteratur som Und die Nacht kennt kein Erbarmen (1976) etter romanen Entmündigt av Heinz Günther Konsalik, eventyrfilmen Der flüsternde Todo (1976) med Christopher Lee og Die Sklavenjäger (1976) med Trevor Howard. I de tre sistnevnte filmene var han også produsent.

Fjensynsskuepiller rediger

For fjernsyn påtok han seg flere roller: i 1956 spilte han John Olden i Keiner stirbt leicht og i 1959 hadde han hovedrollen i Herbert Egngelmann under regi av Hans Lietzau.

Under Hans Quests regi spilte han hovedrollen som atomforsker Clive Freeman i kriminalserien i seksdeler Es ist soweit (1960), en av de første Francis Durbridge-filmatiseringene i tysk fjernsyn (senere også som Robert Drury i Durbridge-filmatiseringen Der Besuch).

I Die Zeit und die Conways (1960) spilte han Gerald Thornton sammen med Inge Meysel.

Han huskes også for roller som Hektor (Jean Giraudoux: Der trojanische Krieg findet nicht statt, regi: R. G. Sellner), Söller i Goethes Die Mitschuldigen (regi: Hans Schweikart) og Mozarts Figaro (regi: K. Wilhelm), direkte julen 1956.

Han har også hatt gjesteopptredener i kriminalserier som Die fünfte Kolonne, Der Kommissar, Der Alte, Derrick og Das Kriminalmuseum, serier som han i blant også har regissert.

Fjernsynsregissør rediger

Karrieren som regissør innen fjernsyn begynte i 1958 med Romeo und Jeanette (Jean Anouilh), også da direkte. Til Goslars regiarbeider for fjernsyn hører i tillegg til de kriminalserier som alt er nevnt også Fast ein Poet (O’Neill, 1961), Klabunds Der Kreidekreis (1962) og fra Mexico åtte episoder av B. Travens Baumwollpflücker (1963), Jörg Preda reist um die Welt (1965), med Pinkas Braun, Der Rivonia-Prozeß (1966), Mexikanische Revolution (1968), 52 episoder av Gestern Gelesen med Erik Schumann, Diamantendetektiv Dick Donald (1971), med Götz George som hovedrolleinnehaver. Mot slutten av 1980-årene samarbeidet han med Gero Erhardt på seersuksessen Das Erbe der Guldenburgs, der Goslar også spilte rollen som Dr. Max von Guldenburg.

Lærer, maler, dikter rediger

I tillegg underviste Jürgen Goslar i skuespill blant annet ved Ludwig-Maximilians-Universität München og som professor ved Universität für Musik und darstellende Kunst Graz. På samme tid utviklet han en lidenskap for malerkunst og for diktning. Til dette fulgte noen utstillinger og en bok med malerier av ham.

Av den grunn opptrådte Goslar kun sporadisk foran kameraet i 1990-årene, da blant annet i Ein Unvergessliches Wochenende in Venedig (1993), i serien Der Nelkenkönig (1994) og i det humoristiske stykket Tote sterben niemals aus (1996), som han også hadde regien for.

Opptredener etter år 2000 rediger

Hans seneste opptredener som skuespiller var som Rainer Pohl in T.E.A.M. Berlin – Der Kreuzzug (2000), rollen som Arno von Stahl i Medicopter 117 – Jedes Leben zählt (2002) samt fjernsynsteateroppføringen fra 2004 Georgisches Liebeslied (regi: Tatiana Brandrup), Inga Lindström-filmatiseringen Sterne über dem Liljesund (2005) og rollen som far i serien Siska fra 2006.

Taler og oppleser rediger

Fra 1950 var Goslar å finne i hørespill i alle de tyske radiosenderne. Ikke bare som Hamlet, Orest, Clavigo også videre, men i tillegg som Ødipus i tysk og gammelgresk språkdrakt. Ved Ariola ble på samme tidspunkt de første grammofonplatene gitt ut (Berühmte Balladen og Berühmte Monologe).

Ved siden sitt omfangsrike arbeid for teater, film og fjernsyn har Goslar frem til i dag holdt opplesningkvelder, der han har utviklet seg til å bli en Rilke-spesialist; alt som ung skuespiller presenterte han «Duineser Elegien», som under Fespillene i Salzburg i 1980. Han har videre arbeidet som oppleser ved uttalike lydbøker: verk av Rilke, Goethe, Schiller, Heine, Morgenstern, Ringelnatz, Tucholsky på egne CD-er.

Han har også skapt seg et navn som stemmeskuespiller. Han har dubbet blant andre Taki Ome i Rashomon, Peter O’Toole i Beckett og Stephen Boyd i Ben Hur.

I tillegg er han forfatter av ulike bøker, har redigert romaner og teaterstykker og skrevet diverse filmmanus.

Hørespill (utvalg) rediger

Familie og bosted rediger

Jürgen Goslar bor i dag i Salzburg. Datteren Isabel fra hans første ekteskap har vært gift med skuespilleren Jürgen Prochnow. Goslar har også to sønner fra to andre ekteskap.

Jürgen Goslar i det sørlige Afrika rediger

På den tid da hvite nybyggerregimer styrte i det sørlige Afrika; Rhodesia (i dag: Zimbabwe) og Sør-Afrika, beskjeftiget Goslar seg flere ganger som filmskaper. Dette til tross for disse regimene var kjent for å ha restriktive sensurbestemmelser.[trenger referanse] Påfallende mange filmer ble realisert av Goslar i disse områdene med klar støtte fra lokale myndigheter: I Der flüsternde Tod (1976) som ble markedsført som en eventyrfilm  – basert på romanen ved samme navn av den rhodesiske forfatteren Daniel Carney[5] – ble de folkerettsstridige krigshandlingene utført av de hvite bosetterne mot den afrikanske majoritetsbefolkningens opposisjonsbevegelse forvrengt og også finansiert av apartheidregimene.[6] Som regissør arbeidet Goslar i Sør-Afrika under apartheid på serien Diamantendetektiv Dick Donald (1971) med Götz George i hovedrollen og for filmen Der Rivonia Prozess (1966), som satte apartheid i et gunstig lys. Der hadde han også regien og rollen som Dr. Percy Yutar, påtalemyndighet mot Nelson Mandela.

Priser rediger

Blant de utmerkelser Goslar har mottatt i løpet av karrieren finner en første pris i São Paulo International Film Festival samt tre Goldener Bildschirm i tidsskriftet TV Hören und Sehen som den mest populære skuespilleren i årene 1959–1961.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 48b51afbc609418c82e7099481ce9a5b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69b1zsb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ traueranzeigen.nwzonline.de[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ [1]. Anthony Chennells, Professor of English, University of Zimbabwe. Besøkt 14. mai 2011.
  6. ^ Google Books, The cinema of apartheid: race and class in South African film, Keyan G. Tomaselli. Google Books. Besøkt 12. mai 2011.

Eksterne lenker rediger