Jørgen Quisling

Jørgen Bang Quisling (født 18. desember 1888, død 12. august 1954) var en norsk lege som også utga bøker om filosofi. Han var bror av Vidkun Quisling.

Jørgen Quisling
Vidkun og Jørgen Quisling i Fyresdal, 1930-tallet. (8616583152).jpg
Brødrene Vidkun og Jørgen Quisling i Fyresdal i 1930-årene.
Født18. des. 1888Rediger på Wikidata
Død12. aug. 1954Rediger på Wikidata (65 år)
Beskjeftigelse LegeRediger på Wikidata
Far Jon Lauritz QvislingRediger på Wikidata
Mor Anna QvislingRediger på Wikidata
Søsken Vidkun QuislingRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

LivRediger

Jørgen Quisling var sønn av sogneprest Jon Lauritz Qvisling og Anna Caroline Bang, og yngre bror av Vidkun Quisling (født 1887). I 1922 ble han gift med Ingerid Schjølberg (1895–1938). De var barnløse.

Quisling vokste opp i Fyresdal, Drammen og Skien, hvor han var elev ved Skiens Latinskole. I 1907 ble han student og begynte å studere medisin ved Universitetet i Kristiania. Han brukte 14 år før han fikk medisinsk embetseksamen med karakteren haud i 1921. Fra 1924 var han ansatt ved Ullevål sykehus, og fra 1932 privatpraktiserende lege i Oslo. Etter at hustruen døde av hjernesvulst i 1938 levde han et tilbaketrukket liv. Etter brorens avsettelse i 1945 ble han arrestert, men snart sluppet fri igjen.

FilosofiRediger

I likhet med broren Vidkun Quisling var Jørgen Quisling interessert i filosofi. Alt i studieårene brukte han mye tid på dette emnet, og utga i 1916 boken Et opgjør, som beskrev et nytt logisk system. I 1921 utga han den sexologiske avhandlingen Sexualstudier. I 1931 utga han den omfangsrike (1200 sider) boken Filosofi. Det antropokosmiske system, som ifølge Hans Fredrik Dahl er «en sjeldent ugjennomtrengelig bok som i kategoriske hovdsetninger sammenføyd uten avsnitt forklarer verdens oppbygging og alle delers innbyrdes sammenheng»[1]. Han oversatte også boken til tysk og utga den for egen regning i Berlin i 1936.

Forfatteren Erik Foynland utga i 2010 romanen Kranium & sand, der Jørgen Quisling er hovedpersonen.

ReferanserRediger

  1. ^ Dahl (1991), s. 52.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger