Isabellabrakksvale

art av måkefugler (Lari)

Isabellabrakksvale (Stiltia isabella) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae), og som sådan inngår den som eneste art i slekten Stiltia. Familien tilhører gruppen av måkefugler (Lari), som inngår i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er endemisk for Australasia og regnes som basal blant brakksvalene i denne familien, som ellers også består av såkalte ørkenløpere. Brakksvalene utgjøres av de to slektene Stiltia og Glareola.

Isabellabrakksvale
Nomenklatur
Stiltia cursor
Gray, 1855
Synonymi
Glareola cursor
Populærnavn
isabellabrakksvale
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
UnderordenMåkefugler
FamilieBrakksvalefamilien
SlektStiltia
Økologi
Habitat: tørt, åpent landskap, nær vann
Utbredelse: endemisk for Australasia

Beskrivelse rediger

 
Isabellabrakksvale i flukt

Isabellabrakksvale blir cirka 21–24 cm lang og veier omkring 54–75 g. Fjærdrakten er hovedsakelig kanelbrun, med innslag av sort på vingene, stjerten og i buken, lys rosabrunt på halsen og brystet, samt hvit i gumpen, mens nebbet er karakteristisk nedoverkrummet og de undere ekstremitetene forholdsvis lange.[1]

Utbredelse og habitat rediger

Arten er endemisk for Australasia (Northern Territory og Queensland) og trives i relativt nakne områder med sort jord med sparsom vegetasjon av gress (mest vanlig i Queensland), rødjord rygger, grus- og åpne sletter med sandstein og jernholdig stein og grus bevokst av kratt, langs bredden av innsjøer, laguner og elver. Den oppholder seg sjelden langt fra vann. På Ny-Guinea i høyder fra havnivået og opp til cirka 2 000 moh. Ellers er den utbredt nordvestover til de østre indonesiske øygruppene, så langs som til Sumatra.[1]

Atferd rediger

Fuglene eter mest gresshopper, biller, øyenstikkere, termitter og andre større insekter, men også litt edderkopper, skolopendere og frø. Maten fanges typisk på bakken, men den kan også fange byttedyr under flukt. Arten er hurtig til bens på bakken, men den kan også av og til hopp opp i luften for å fange insekter. Isabellabrakksvaler har behov for å drikke ofte.[1]

Arten trekker sørover for å hekke (spesielt i regnfulle sesonger), og nordover for å overvintre. Disse forflyttingene er påvirket av været (regn). Den regnes imidlertid som standfugl i et nordvestlig til sørøstlige belte av den nordlige delen av Australia.[1]

Taksonomi rediger

Isabellabrakksvale tilhører gruppen med brakksvaler (i motsetning til løpere), som av og til blir delt inn i underfamilien Glareolinae eller tribuset Glareolini, men ingen av disse inndelingene støttes av HBW Alive og er derfor heller ikke tatt med i treet under.[2]

Arten blir av noen inkludert som en basal art i slekten Glareola, basert på forskning gjort i forbindelse med en doktoravhandling av Cohen (2011).[3] Den er også forsøkt plassert i sin egen underfamilie; Stiltiinae, men i begge tilfeller avventes videre forskning.[1]

Noen anser at slekten Stiltia kan være et mellomstadium, mellom Cursorius (løpere) og Glareola (brakksvaler).[2]

Inndeling rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Maclean & Kirwan (2018).[1] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017)[4][5]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2018). Australian Pratincole (Stiltia isabella). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53784 on 21 February 2018).
  2. ^ a b Maclean, G.L. & Bonan, A. (2018). Coursers, Pratincoles (Glareolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52242 on 20 February 2018).
  3. ^ Cohen, C. (2011) The Phylogenetics, Taxomony and Biogeography of African Arid Zone Terrestrial Birds: the Bustards (Otididae), Sandgrouse (Pteroclidae), Coursers (Glareolidae) and Stone Partridge (Ptilopachus). PhD thesis, University of Cape Town, Cape Town. www.uct.ac.za/
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker rediger