Irans forsvar

Irans forsvar består av Den muslimske repulikken Irans regulære styrker (Artesh) og revolusjonsgarden (سپاه پاسداران انقلاب اسلامی eller Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami). Iran har 540 000 mann under våpen med 350 000 i reservene. Dette inkluderer 120 000 i revolusjonsgarden.

Irans forsvar
Basisdata
Land		Iran
Hovedkontor		Teheran
Styrke
Aktivt personell		523 000
Reservepersonell		350 000
Utgifter
Budsjett		17,4 mrd. dollar (2019)
Flagg

Iransk Kilo-klasse ubåt

De regulære styrkene er delt inn i bakkestyrker, marine og luftforsvar (inkludert luftvern). I 2009 har forsvarsledelsen i Iran organisert luftvern som egen gren. På den måten er de regulære styrkene delt inn i bakkestyrker, marine, luftforsvar og luftvern. Revolusjonsgarden er delt inn i bakkestyrker, marine, luftforsvar, Qods-styrkene (spesialstyrker) og Basij-styrkene (mobiliseringsforsvar).

Spesielt etter invasjonen av Irak i 2003 er Irans forsvar en dominerende styrke i regionen. De hadde lang krigserfaring under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet, men de fleste veteranene fra den tiden er ute av tjenesten. Forsvaret nå er bygget opp rundt vernepliktige, med en vernepliktsalder på 18 år. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA estimerer at det iranske forsvarsbudsjettet i 2003 var på $4,3 milliarder, 3,3% av bruttonasjonalproduktet.

	Artesh	Den islamske republikk Irans armé		hær
				marine
				flyvåpen
				luftvern
	Sepâh	Den islamske revolusjonens vokteres armé

Historie

Da Pahlavi-dynastiet tok over landet i 1925 etter flere år med krig mot Russland, var den stående persiske hæren tilnærmet ikke-eksisterende. Den nye kongen, Reza Shah Pahlavi, var rask til å sette i gang oppbygging av et nytt militærvesen. Dette innebar at hundrevis av offiserer ble sendt til europeiske og amerikanske militærakademier. Utenlandske fagfolk ble leid inn for å trene opp hæren, og marinen og flyvåpenet så dagens lys.

Under andre verdenskrig oppstod det frykt for at Iran kunne komme til å la tyske tropper bruke landet som en base for videre angrep mot Midtøsten. Derfor forsøkte Storbritannia å presse landet til å føre en politikk som skulle komme de allierte til gode. Den iranske kongen så helst at landet hans holdt seg nøytralt, men dette syntes ikke britene var godt nok. Den 25. august 1941 gikk Storbritannia og Sovjetunionen til et samlet angrep på Iran, hvor britene invaderte landet fra sørøst og sørvest mens Den røde armé gikk inn fra nord. Den 17. september hadde koalisjonen beseiret de iranske styrkene, og en ny konge ble innsatt. Sovjetunionen og Storbritannia fortsatte å okkupere landet så lenge andre verdenskrig varte.

Under ledelse av Shahen ble det iranske militære gjenoppbygget etter krigen, og under Dhofar-opprøret ble 1,500 iranske tropper sent til Oman for å bistå landet mot separatistene. Krigen varte mellom 1962 og 1975, og endte med at separatistene ble slått og at Oman ble modernisert. Krigen bidrog til oppbyggingen av de iranske styrkene, og gav en god porsjon militær erfaring for soldatene. I 1971 okkuperte Iran flere omstridte øyer i Persiabukta, som ble krevd av De forente arabiske emirater og Irak. Iranske tropper deltok også i flere fredsbevarende operasjoner, blant annet ONUC-styrken under Kongokrisa på 60-tallet. Iranske tropper ble også stasjonert på grensen mellom Israel og Syria i etterkant av Jom kippur-krigen som en fredsbevarende kontingent, hvor flere land deltok.

I 1979 ble Shahen ble styrtet, og Ruhollah Khomeini overtok. Samtidig ble relasjonene med Irak, hvor Saddam Hussein hadde kommet til makten, dårligere. Irak gjorde krav på den oljerike iranske provinsen Khuzestan, som de hevdet var blitt ulovlig overlevert til Persia mens Osmanriket styrte området. Irak krevde nå at Arabistan, som var det arabiske navnet på provinsen, skulle returneres. Etter flere mislykkede appeller til Den arabiske liga og FN, valgte Irak å gå til krig mot Iran. Den påfølgende Iran-Irak-krigen, som skulle vare fra 1980 til 1988, begynte med at de irakiske styrkene okkuperte provinsen, samt enkelte mindre områder lengre nord. Irakerne hadde regnet med støtte fra eksiliranere som støttet det forrige regimet, men i stedet ble de møtt av en folkemasse som gjorde mye tøffere motstand en ventet. I 1982 hadde iranerne gjenerobret provinsen, og frontlinjen ble presset inn på irakisk territorium. I ettertid er det blitt spekulert om hvorvidt dette kan ha vært en del av Saddams strategi, ettersom irakerne hadde flere befestede stillinger på sitt territorium som var lettere å forsvare. Som et resultat av dette var de iranske tapene langt større enn de irakiske. I 1982 tilbød Irak våpenhvile, og foreslo at man skulle avslutte krigen og i stedet vende samlet oppmerksomhet mot Israels invasjon av Libanon. Iran avslo tilbudet, og krigen fortsatte. Iran hadde fastslått at målet var å styrte det irakiske regimet, men stillstanden umuliggjorde dette. Etter en lang utmattelseskrig gikk Irak til en ny offensiv inn på iransk territorium i 1988, og byer som Teheran ble bombet massivt. Trusselen om amerikansk intervensjon førte til at iranerne gikk med på våpenhvile. Den ødeleggende krigen, som ikke hadde noen klar seierherre, hadde kostet mellom 500 000 og 750 000 iranske soldater livet.

Samtidig som krigen mot Irak pågikk, deltok Irans revolusjonsgarde aktivt med å hjelpe PLO mot de israelske styrkene i Libanon. Når de israelske styrkene erobret Beirut, anså PLO seg som tvunget til å undertegne våpenhvile, og den påfølgende avtalen inkluderte at PLO måtte forlate Libanon. De israelske styrkene fortsatte å okkupere Libanon i et forsøk på å bygge opp igjen landet i samarbeid med de kristne falangistene. Okkupasjonen ble etter hvert mer og mer upopulær blant libaneserne, og førte til opprettelsen av Hizbollah, som Iran var med på å bygge opp gjennom finansiell og materiell støtte.

Under Gulfkrigen i 1991 flyktet flere irakiske piloter med flyene sine til Iran, og ble integrert i det iranske flyvåpenet. Fra og med 2003 har det flere ganger blitt påstått av USA og Storbritannia at iranske styrker var hemmelig involvert i Irak-krigen. I 2007 ble et britisk militærskip bordet av revolusjonsgarden. Revolusjonsgarden hadde også rådgivere som hjalp Hizbollah under Libanon-krigen (2006), som endte med at begge parter gjorde krav på seieren.

Irans forsvar er fremdeles i en omstillingsfase, hvor landet prøver å håndtere tapene etter Iran–Irak-krigen på 1980-tallet. Antallet personell og bakkesystemer er bygget opp til et stabilt nivå, og utviklingen favoriserer kvalitativ framfor kvantitativ forbedring. Luftforsvaret og til en viss grad sjøforsvaret er fremdeles preget av tapene under krigen med Irak. På disse feltene ligger Iran etter land av tilsvarende størrelse. I tillegg til krigstapene har handelsrestriksjoner fra andre land gjort det vanskeligere å kjøpe inn nytt materiell. En stor del av materiellet er amerikansk materiell levert mellom 1945 og 1979, og det meste som er kjøpt inn senere kommer fra Russland og Kina.

Organisasjon

Øverste militære myndighet i landet ligger hos Revolusjonslederen, for tiden ayatollah Ali Khamenei. Han har myndighet til å erklære krig eller fred samt tilsette og avskjedige sjefene for generalstaben og de forskjellige våpengrenene. Under Revolusjonslederen ligger Det høye nasjonale sikkerhetsrådet, som utarbeider føringer for forsvaret og intern sikkerhet. Medlemmer av sikkerhetsrådet er statsministeren, forsvarsministeren, sjefen for generalstaben, sjefen for Pasdaran og to rådgivere utnevnt av Revolusjonslederen. Rådet konsulterer med ministre og sjefene for forsvarsgrenene etter behov.

Forsvarsministeren er administrativt ansvarlig for de regulære væpnede styrkene, og etter en reform i 1989 også for Pasdaran. Strategiske beslutninger tas i sikkerhetsrådet, og det operative ansvaret ligger hos de respektive våpengrenenes sjefer.

Materiell

Iran har 29 avanserte Tor-M1 mobile antirakettmissiler.

Hæren er satt opp med rundt 1600 stridsvogner, en blanding av amerikanske M47, M48, M60 Patton, britiske Chieftain, sovjetiske stridsvogner av typene T54/55, T-72 og kinesiske stridsvogner av Type 59 og Type 69. I tillegg kommer selvproduserte Zulfiqar. Av disse er det Zulfiqar og T-72-vognene som er mest slagkraftige, med relativt moderne ildledning. Disse utgjør dog en 480 stykker av den totale styrken. Tilstanden til de eldre vestlige vognene er ukjent, da boikotter har gjort at Iran har måttet produsere reservedeler selv siden revolusjonen.

Iran har utviklet artilleriraketten Fajr-5 med en rekkevidde på 75 km.

Marinen har en rekke mindre overflateskip og tre Kilo-klasse dieselelektriske ubåter. I de senere år har Iran selvprodusert flere avanserte typer som patruljebåter, ubåter og hangarskip. Med en kombinasjon av spredte baser, kryssermissiler og minefelt kan de dominere den økonomisk viktige oljetransporten i Gulfen.

I luften besitter luftforsvarsgrenene fortsatt en mengde eldre, vestlige fly som antageligvis ikke har blitt vesentlig vedlikehold på mange år på grunn av mangelen på mer avanserte reservedeler. Det mest moderne de kan stille opp rundt med er 35 kinesiske F-7 jagerfly. I tillegg kommer flere selvproduserte som Shafagh og Saegheh i de seneste årene og 6 russiske MiG-29 jagerfly og 30 Su-24 bombefly som antakelig er godt vedlikeholdt. De driver jevnlig øvelser med enheter bestående av Shafagh og Saegheh, F-14, MiG-29, F-4, F-5, Mirage F1 og F-7 jagerfly.

Iran besitter også blant annet en rekke selvproduserte mellomdistanse-missiler. Det man med sikkerhet vet er at de har Shahab-1, Shahab-2 og Shahab-3. De arbeider nå på Shahab-4, Shahab-5 og Shahab-6 som er ventet å ha en lengre distanse enn de andre.

Den 25. februar 2007 kunngjorde den iranske statskanalen at den første romfartsraketten hadde blitt skutt ut i rommet med suksess.

Revolusjonsgarden

Revolusjonsgarden ble stiftet i 1979 som en militsstyrke lojal til Ayatollah Ruhollah Khomeini. Under krigen med Irak ble den utvidet til en full regulær militær styrke. Revolusjonsgarden skal omfatte den såkalte Spesialenheten for martyrer, en styrke som ifølge offisielle iranske kilder skal bestå av 40 000 selvmordsbombere.

Eksterne lenker

• Iran: – Vi sendte rakett opp i rommet (Dagbladet, 2007)